USA stadig dypere ned i gjeldsgropa; bare 11 prosent av statens inntekter er disponible

GJESTEKOMMENTAR: Demokratene må forstå at velferdsutgifter ikke kan vokse i all framtid. Republikanerne må forstå at staten trenger skatter for å sikre nødvendige inntekter.

Publisert: Publisert:
Gunnar Grendstad
Statsviter, professor ved Universitetet i Bergen

Med Kongressbygningen i bakgrunnen lanserte representanten Alexandria Ocasio-Cortez og senatoren Ed Markey i februar i år den ambisiøse Green New Deal for å løse klimakrisen. Problemet nå er at politikerne har lite penger igjen til store og viktige samfunnsoppgaver. Jonathan Ernst, Reuters/NTB scanpix

Det er i utgangspunktet ikke galt å stifte gjeld. Det offentlige låner penger for å bygge skoler, sykehus, jernbaner eller bedre internett. Men det er kortsiktig å låne penger når utgiftene over tid er større enn inntektene. Helt siden 1950-tallet har politikerne i Kongressen brukt mer penger enn de har. Budsjettunderskuddene har ført til at den føderale gjelden har passert 22 billioner dollar (dvs. 22 millioner millioner dollar; eller 22 med 12 nuller bak; en billion på norsk er en trillion på engelsk). Denne lånefesten gir lite penger til nye store samfunnsutfordringer.

Utgifter på autopilot

Etter å ha betalt renter på lån og de obligatoriske forpliktelser, og før Kongressen hadde øremerket penger til noe som helst i år, var det bare 11 prosent igjen av årets inntekter. Det er den laveste andelen disponible penger i landets historie, med unntak av Den store konjunkturnedgang for drøye ti år siden, da statens inntekter plutselig falt dramatisk.

Hvordan havnet mektige USA i en slik gjeldssituasjon? Svaret ligger i skjæringspunktet mellom vedtakene i Kongressen og politikernes ambisjoner om gjenvalg. På 1970-tallet satte politikerne rettighetsordningene og de obligatoriske forpliktelsene, som folketrygden (Social Security), sykeforsikringen for eldre (Medicare), helseutgifter til fattige (Medicaid) og matkuponger til trengende, på autopilot. Disse utgiftspostene er permanente. Problemet er at utgiftene vokser mens inntektene ikke klarer å holde følge. Så lenge ingen griper inn i de automatiske betalingene eller justerer størrelsen på disse forpliktelsene, vil utgiftene fortsette å vokse. Samtidig vokser ikke den økonomiske kaken like fort. Da blir det mindre penger å rutte med.

Vil ikke ha tvangstrøye

Å snu om på dette underskuddskjøret er enklere sagt enn gjort. Noen mener at delstatene kan være modeller for den føderale regjeringen. Alle delstater i USA, unntatt Vermont, har disiplinert seg selv til å vedta balanserte budsjetter. Delstatene kan ikke bruke penger de ikke har.

Den føderale staten har ingen slik regel. Og det ville heller ikke være særlig lurt om den kledde på seg en slik tvangstrøye. En føderal regjering med nasjonale oppgaver og ansvar må kunne ha større myndighet enn en delstat, og også større økonomisk handlingsrom. Likevel er det viktig å bruke det nasjonale kredittkortet forsiktig.

Politikerne er fullstendig klar over hva som foregår. Kongressens budsjettkontor – The Congressional Budget Office (CBO) – leverer årlige rapporter om den økonomiske tilstanden i landet. Kontoret meldte nylig at selv under de eksisterende økonomiske forpliktelsene vil det store budsjettunderskuddet bli betraktelig større. Rapporten fra juli slo fast at dersom de vedtatte lovene ble liggende fast, ville de store underskuddene de neste 30 årene blåse opp den føderale gjelden til et omfang ingen tidligere har sett. Gjelden vil øke fra 78 prosent av bruttonasjonalprodukt (BNP) i 2019 til 144 prosent i 2049. Men anslagene er følsomme for endringer. Dersom rentenivået blir ett prosentpoeng høyere i disse 30 årene, vil statsgjelden utgjøre 199 prosent av BNP.

Ingen vakker mur

Den raskt tikkende amerikanske gjeldsklokka gir også en god illustrasjon på det løpende underskuddet og den voksende gjelden. Fordelt på USAs befolkning på 330 millioner, har hver innbygger om lag 68.600 dollar i gjeld (eller om lag 617.000 kroner). Hver skattebetaler har om lag 183.000 dollar i gjeld (ca. 1.647.000 kroner).

Utfordringen er at politikerne fortsatt gir større løfter enn de har økonomisk dekning for. Demokratenes presidentkandidater har foreslått å utvide velferdstilbudet, tilby gratis høyskoleutdanning og lanserer en Green New Deal for å løse klimakrisen. President Trump, på sin side, kutter gjerne mer i skattene samtidig som han vil styrke Forsvaret og kanskje mest av alt – bygge sin «vakre mur» mot Mexico.

Ingen endring i populære ordninger

Om det er vanskelig å finansiere valgløftene, er det også vanskelig å kutte i de populære velferdsordningene Social Security og Medicare. For er det noe politikerne er mer opptatt av enn noe annet, så er det å sikre gjenvalg. I en undersøkelse i 2013 var det veldig få velgere som sa de ville støtte en politiker som ville kutte i velferden for å redusere budsjettunderskuddet.

Den eneste aldersgruppen som faktisk ville stemme for en slik kandidat var personer under 30 år. Dette er en velgergruppe som hverken får alderstrygd eller eldreomsorg. Problemet er at denne aldersgruppen har langt lavere valgdeltakelse enn eldre. For en politiker som søker gjenvalg, betyr de lite på valgdagen. Det er jo litt dumt siden denne gruppen en gang skal arve den voksende statsgjelden.

Så lenge USA er kredittverdig og kan fortsette å låne penger, er problemet ikke overhengende. Likevel, Demokratene må forstå at velferdsutgifter ikke kan vokse i all framtid. Republikanerne må forstå at staten trenger skatter for å sikre nødvendige inntekter.

Men før de kan gjennomføre slike tiltak, må de altså sørge for å bli valgt – og deretter gjenvalgt.

Les også

Arild I. Olsson: «Greier Trump å vri seg unna?»

Les også

Gunnar Grendstad: «Syv måter å få en ny amerikansk president på»

Les også

Gunnar Grendstad: «Brexit: Vanskelig for Donald Trump å hjelpe Boris Johnson nå»

Les også

USA innfører straffetoll på ost, vin, fly og whisky fra EU

Publisert: