Folkeopprør mot vindkraft på gang – en ond parodi på et grønt skifte

GJESTEKOMMENTAR: Stadig flere begynner å forstå omfanget og skadevirkningene av vindkraftutbyggingen.

Publisert:
Jørg Arne Jørgensen
Lektor og religionshistoriker

NVE har allerede gitt konsesjon til nærmere hundre vindkraftverk – allerede før noen plan foreligger. Her er de tegnet inn i rødt, med en influenssone på ca. 4–5 km. Den 1. april la NVE fram en plan med tretten spesielt egnede områder (blått). De gitte konsesjonene er stort sett utenfor de nye egnede områdene. Store, nye, urørte naturområder står i fare for å bli nedbygd. (Artikkelforfatteren har tegnet inn feltene.)

Siste nytt: Regjeringen har bestemt at Norge skal samle inn nasjonale kunstskatter og selge til Europa som miljøvennlig brensel. «Brudeferden i Hardanger» og «Vinternatt i Rondane» er foreløpig sendt ned, men mer er i vente. Det vil kun utgjøre noen promille av deres forbruk av biobrensel, men vi må bidra med vårt, uttaler Erna Solberg. Norske malerier er lett antennelige og har god brennkvalitet.

Ødelegger originalen

Selvsagt er en slik situasjon utenkelig. Men det er en parallell til det som nå skjer. Som nestor i norsk naturvern, Sigmund Hågvar, har påpekt: På et museum har man ikke engang lov å berøre et landskapsmaleri av for eksempel Tiedemand og Gude. Men originalen – selve naturen – ødelegges i rekordfart, stykkes opp og selges i biter til utenlandske vindkraftselskap, for å bidra med noen promille av Europas kraftbehov.

Ja, over store deler av Kyst- og Fjell-Norge sprenger anleggsmaskiner seg vei innover urørte fjell og heier. Økosystemer og leveområder raseres, til og med CO₂-lagrende myrer bygges ut. Kraftige anleggsveier fragmenterer viktige habitater, støyende, blinkende gigantturbiner reises i hopetall. Urørt natur omdannes til industriområder, så ugjestmilde at til og med hunder klynker og nekter å bevege seg inn.

Hvis man ikke synes dette er rystende, har man ikke skjønt dimensjonen og mengdene av disse inngrepene. Eller så har man ingen følelse for naturen i det hele tatt.

Inngrepene i naturen er svært store. Her fra Lista. Foto: Rune Kroslid

Les også

«Suset av vinden, solnedgangen, stillheten ved et fjellvann, ensomme vidder – kan naturopplevelser måles i penger?»

Grønt skifte?

Da Norge signerte EUs fornybardirektiv forpliktet vi oss til å øke vår produksjon av fornybar energi. I praksis betydde det vindkraft. Dette kalles misvisende et «grønt skifte» fordi Norge allerede for hundre år siden har foretatt et grønt skifte, og er mer enn selvforsynt med ren, stabil og fornybar vannkraft. Men nå må vi «skifte» nok en gang, med storstilt utbygging av en ineffektiv, arealkrevende, tilfeldig strømproduksjon som vi ikke trenger, som for Norges vedkommende er særskilt naturødeleggende, fordi vi i motsetning til Europa konsekvent bygger i naturen. Dette er ingenting annet enn en ond parodi på et grønt skifte.

Bak de åpenbare naturødeleggelsene ligger mange skjulte miljøkostnader. Hvis man regner at Norge bygger 3000 turbiner, et ikke urealistisk tall, kreves nærmere 1 500 000 tonn stål produsert med kullkraft, og det brukes fossil energi til bygging av flere tusen kilometer anleggsveier, betongfundamenter og alt annet som kreves for anleggene. For ikke å snakke om fossildrevet utvinning av sjeldne jordartsmetaller og andre metaller til turbinene, med stor lokal forurensing. Og når 9000 turbinvinger, noen av dem lange som en Concorde, skal skrotes etter 20-25 år, får man kolossale avfallsmengder med et ikke gjenvinnbart komposittmateriale. Først nå begynner det å gå opp for Europa hvilket gedigent problem det utgjør.

Det er noe uverdig over dette. Vi reduserer oss til et u-land i klassisk betydning. Et land som inviterer utenlandske aktører inn for å tappe naturressurser, uten at vi verken bidrar med kompetanse eller industriutvikling. Og når konsesjonsjegere og kapitalkrefter slippes løs i lokalsamfunnene skapes dyp splittelse og ondt blod. Noen få grunneiere tjener millioner, mens andre kun får støy og ødelagte nærområder. Slike rifter kan ta generasjoner å lege. Ja, noen kroner havner i kommunekassa, men hva skjer når konsesjonene går ut om 25 år? Ingen vet.

Les også

Protesterer mot vindkraftverk i kystlandskapet på Jæren

Les også

Debatt: «Stopp bygging av vindturbin ved Kvassheim fyr»

Fra bygging av Egersund vindkraftverk. Svære fyllinger for å komme opp på en flatsprengt fjelltopp. Foto: Sveinulf Vågene

En oppvåkning

Vindkraftutbyggingen setter på spill vår viktigste kollektive verdi – gleden over og respekten for naturen. Uten slike kollektive verdier forvitrer et samfunn. Om det er noe som heter folkesjel og nasjonal identitet, så er den definitivt truet nå. Det er tydelig at folk over hele landet er ferd med å våkne. Det demonstreres på anleggsplassene. Folk er rasende. Fortvilte. Knuste. Fulle av avmakt. Og det er vakkert å se at det er ekte naturkjærlighet som motiverer. For hvordan kan vi redde kloden uten det? Men myndighetene messer på mantraet «litt må vi tåle», og krever forståelse for at vi raserer naturen for angivelig å verne den. Absurd og hjerterått. Det vekker bare avsky mot klimakampen. Og det trenger vi virkelig ikke.

Man leser til og med at urørt natur er et «luksusgode som ikke er bærekraftig» (!). En avsindig idé. Det er som om hjernen ville kvitte seg med kroppens vev og organer for å få ned feberen. Klodens mest akutte trussel er tap av natur. Det kan aldri være en motsetning mellom naturvern og klimakamp. Et ekte naturvern må stå på to bein. Det ene er vern av naturen. Det andre er å få ned utslipp av klimagasser. I Norge sparker det ene beinet aggressivt det andre. Da snubler vi. Og kloden.

Det er et lite håp i at nytilsatt NVE-direktør Kjetil Lund har signalisert at vi bør senke tempoet i utbygginger og konsesjoner, og at han har erklært full stans i søknader og konsesjonsbehandling så lenge retningslinjene for vindkraftutbygging i Norge er på høring. La oss håpe at pausen blir lang nok til at det går opp for politikerne hvilken tragedie som utspiller seg. Hvilket uerstattelig – ikke fornybart – gode vi raserer. Vindkraftverk hører ikke hjemme i urørt natur. Så enkelt er det.

Les også: «Med dagens utbyggingstempo vil det om få år knapt være noen områder igjen i kyst og fjellstrøk uten utsikt til ruvende turbiner – de største nær 200 meter (!) høye.»

Les også

Hilde Øvrebekk: «Dyrene dør, og det er vår feil»

Les også

Jørg Arne Jørgensen: «Må vi virkelig diskutere verdien av uberørt natur?»

Les også

Protesterer mot vindkraftverk i kystlandskapet på Jæren

Les også

Tyskland åpnet massiv havvindpark i Østersjøen

Publisert: