Populistiske angrep på uavhengige sentralbanker kan koste dyrt på sikt

GJESTEKOMMENTAR: Rundt om i den demokratiske verden pågår en kamp som kan ende med den mest skadelige og langvarige konsekvensen av dagens populistiske epoke. Valgte ledere – som Donald Trump, Tyrkias Recep Tayyip Erdoğan og Indias Narendra Modi – angriper jevnlig sine sentralbankers uavhengighet. Dette kan ende svært dårlig.

Denne artikkelen er over to år gammel

Først kort om moderne sentralbanker: Som The Economist påpeker på lederplass, brukte politikere på 1970-tallet sentralbankene til å smøre økonomien før valg for for å hjelpe dem med å vinne. Dette bidro til å skape en bølge av inflasjon som paralyserte nasjonale økonomier og var årsak til utrolig elendighet. Middelklassen opplevde at hardt oppsparte penger fordampe på få år.

Dyrekjøpte erfaringer

Som et resultat av dette har land rundt om i verden de tre siste tiårene gitt sine sentralbanker mye større uavhengighet. USA var et foregangsland i så måte, da Paul Volcker, sentralbanksjef fra 1979, fikk gjennomslag for en uavhengig sentralbank og knekte ryggen på stagflasjonen (stagnasjon i økonomisk vekst og stor eller ukontrollert inflasjon) som hadde lammet den amerikanske økonomien på 1970-tallet.

I dag er det Trump som leder an i motsatt retning. Han angriper Federal Reserve, sentralbanken, og ber den ikke bare om å kutte utlånsrenten, men faktisk om å sette inn krisetiltak for å styrke økonomien – i en tid med robust vekst og lav arbeidsledighet. For å sikre at sentralbanken oppfyller hans ønsker, planlegger han å nominere to nye styremedlemmer hvis eneste kvalifikasjoner ser ut til å være slavisk hengivenhet til presidenten.

Men Trump er ikke alene. I fjor utstedte Erdoğan et presidentdekret som tillot ham selv å utnevne ledelsen av Tyrkias sentralbank. Og i mars brukte den tyrkiske sentralbanken tilsvarende svimlende to milliarder dollar på å styrke den tyrkiske liren før lokalvalget.

I India kastet Modi den ene styrelederen for sentralbanken etter den andre, slik at han kunne finne en som er mer medgjørlig. Og han har lykkes. I februar kuttet banken ratene, tilsynelatende for å hjelpe ham med å vinne valget til nasjonalforsamlingen i april–mai. I tillegg, og mer oppsiktsvekkende‚ raidet han sentralbankens kiste for tilsvarende fire milliarder dollar for å kjøpe fattige bønders stemmer.

I Sør-Afrika arbeider ANC for å endre strukturen til den nasjonale sentralbanken, som lenge har vært i privat eie og ekstremt uavhengig. I Filippinene har presidenten utnevnt en nær politisk alliert til å lede sentralbanken. Og til og med i Europa retter populister nå skyts mot sine sentralbanker. Den italienske regjeringskoalisjonen har angrepet sentralbankens ledelse og stilt spørsmål ved om sentralbanken bør være forvalter av en gullreserve verdt tilsvarende 100 milliarder dollar. Dette kan være starten på et forsøk på å raide landets gullreserve for å gi økonomien et kortvarig sukkersjokk.

Stemningsskifte etter finanskrisen

For å få en føling med hvor mye den intellektuelle stemningen er endret, tenk over følgende: Alan Blinder – en økonomiprofessor ved Princeton, som har vært nestleder i styret for Federal Reserve – skrev i 1997 et essay hvor han hevdet at the Fed var så åpenbart vellykket i politikkutforming at regjeringen burde bruke den samme modellen på andre områder, som i skattepolitikken. Han argumenterte for å benytte uavhengige organer og kommisjoner til å beskytte politikken mot åpen påvirkning fra valgte ledere som kunne manipulere politikken for å oppnå kortsiktige fordeler.

I dag ønsker Trump det stikk motsatte. Han vil gjerne sprøyte kortsiktige, partipolitiske ideer inn i Federal Reserve. Trump sanser at stemningen i landet er endret. Finanskrisen og redningsaksjonen for bankene har svekket troverdigheten til the Fed. Og ikke bare i USA, men rundt om i verden, ser vanlige folk det slik at sentralbankene unnlot å redde dem og bare var opptatt av de store finansinstitusjonenes ve og vel.

Noe av denne kritikken er berettiget, men ikke i USA, hvor tiltakene fra sentralbankene og administrasjonene til Bush og Obama virket bedre enn noe annet sted. Det var årsaken til at den amerikanske økonomien gjenvant sin styrke rasker enn i noe annet land, og finanssektoren er nå sterkere enn i noen annen stor økonomi. Men selv der kritikken er berettiget, bør løsningen ikke være å ødelegge hele den institusjonelle strukturen i sentralbankers uavhengighet.

Angrepene på sentralbankene vil ikke ha umiddelbar effekt. Men over tid vil troverdigheten deres svekkes, og effektiviteten deres vil avta. Og den dagen en ny krise treffer oss, vil vi alle ønske at vi har institusjoner som kan ri av stormen. Men da vil det være for sent.

• Epost: fareed.zakaria.gps@turner.com
• Washington Post Writers Group ©

• Fareed Zakarias siste gjestekommentarer
• Øvrige gjestekommentarer

LES OGSÅ: «Å forstå Donald Trumps utenrikspolitikk er en utfordring, for i mesteparten av sitt liv har han skrevet og sagt lite om temaet. Så hvordan gjøre seg opp en mening om hans verdenssyn? Finnes det en Trump-doktrine?»

• Ståle Økland: «Varehandelen kan takke seg selv for butikkdøden!»