Gjør en klimapsykose at vi ikke ser at den eksplosive utryddingen av arter truer livet på Jorden?

GJESTEKOMMENTAR: Det er liten tvil om at mennesket kan påvirke klimaet, det er liten tvil om at vi i fremtiden vil merke klimaendringer – og det er oppmuntrende at barn roper varsko for klodens fremtid.

Publisert: Publisert:
  • Erik Tunstad
    Biolog og forskningsjournalist

Mandag hevdet FN-organisasjonen IPBES at opptil én million arter på Jorda er truet av utrydding. De økologiske konsekvensene kan bli enorme – sosialt og økonomisk og med økt fare for kriger. Foto: Benoit Tessier, Reuters/NTB Scanpix

  1. Leserne mener

Samtidig er det urovekkende. De er blitt fortalt at alt håp er ute – nå reagerer de med frykt, anklager «de voksne», som stemmer i: «Pisk oss! Vi har syndet!»

Hva er det som skjer?

Mygg?

Det vi får håpe forblir årets journalistiske lavmål, kom i Dagbladets Magasinet 13. april: «Norges klimaofre.» Tre triste barn: «Pappaen til Bendik (15), Mali (13) og Rasmus (11) døde i et snøskred. Ekstremværet vil ramme stadig flere av oss.» Redaksjonen tok alle virkemidler og halve bladet i bruk.

Vi kan undres over hvorfor Dagbladet valgte å ignorere at dødsraten fra klimarelaterte ulykker har falt dramatisk de siste hundre årene.

Onsdag 24. april brakte TV2 følgende kommentar til en vitenskapelig artikkel: «Professor Dag O. Hessen sier dødelig mygg før eller siden vil komme til Norge om klimaendringene fortsetter […] Over en milliard mennesker kan bli smittet.»

Mygg kan komme, men vil vi dermed rammes av zikafeber, denguefeber og malaria? Kort: Malariamygg er naturlig i Norge. Tusenvis døde av malaria i Arkhangelsk på 1920-tallet. Det var utbrudd i Finland i 1954. Det er ikke kjølig vær som redder oss fra «tropiske sykdommer» – det er vår velstand.

«De voksne» – de ansvarlige

I dag blir «de voksne» irettesatt.

Egentlig er det urettferdig å gi én generasjon æren, eller skylden. Det var ikke «de voksne» som skapte Hitler. Historien er resultat av politikk, økonomi og tilfeldigheter langt utenfor den enkeltes rekkevidde.

Men for lekens skyld kan vi godta narrativet et lite øyeblikk: Ingen tidligere generasjon har gjort tilnærmet like mye for miljøet som dagens «de voksne».

«De voksne» stanset på 1960-tallet bruken av DDT. «De voksne» stanset på 1980-tallet hullet i ozonlaget. «De voksne» arrangerte verdenshistoriens første internasjonale miljøkonferanse, i Stockholm i 1972. De arrangerte det første miljøvernåret – i 1974. De arrangerte Rio-konferansen i 1992, og en lang serie oppfølgere – New Dehli, København, Cancún, Lima, Paris – for å nevne noen få. De opprettet FNs internasjonale klimapanel, IPCC, i 1988, mens IUCN (stikkord: «Rødlista») ble grunnlagt allerede i 1948.

Vi kan derfor gi «de voksne» æren for at miljøet i dag står på toppen av dagsordenen – over hele kloden.

Det betyr selvsagt ikke at alt er som det skal være. Vi er på rett vei, men vi er ikke i mål. Det positive vi kan si er at verden aldri tidligere har vært mer på vakt overfor miljøtrusler – og aldri har vært mer villig til å løse dem.

Dette er verdenshistorie.

Panikken

Men – miljø er ikke bare klima.

«For å redde klimaet må vi ofre litt natur», skrev Dagbladet på lederplass 15. april. Klimabekymringen synes å ha antatt et liv for seg selv – det er plutselig legitimt å ødelegge naturen for den gode sak. Vindmøller dreper og ødelegger – men du kan, som kjent, ikke lage omelett uten å knuse egg.

Dette er farlig. Det likner panikk.

Og panikken kommer ikke tilfeldig. «Vi må skape frykt», sa Al Gore. Barnas frykt har altså vært et mål. For å avle handling? Er det i så fall riktig handling, overfor riktig problem?

Det er viktig å ha et helhetlig syn på verden. Svært få problemer er klodens eneste – så store at de trumfer alt annet.

HIPPO

Økologer er enige om at truslene mot miljøet kan sammenfattes i akronymet HIPPO, hvor H står for «habitat-ødeleggelser» – fysisk ødeleggelse av natur; I står for «invaderende arter»; P for «pollution», altså forurensning; neste P står for «population» – befolkningsstørrelse; og O står for «over harvesting» – rovdrift.

Alle disse bidrar til fall i biologisk mangfold. Det blir færre arter og færre individer. Dette kan gå veldig galt.

Det som dreper insekter, fugler, fisk, neshorn og elefanter, er altså ikke klimaendringene, det er nedhogging av regnskog, landbrukets sprøytemidler, samfunnets arealbruk, økonomisk urettferdighet, fattigdom, grådighet, samfunnets arealbruk og tusen andre ikke klimarelaterte faktorer.

Men i dag kan likevel Dagbladet hevde at «i valget mellom klima og natur, mener vi klima noen ganger må få forrang».

Dette slipper de unna med, fordi alle i dag «vet» at klimaendringene er klodens største problem, og vil ende i dommedag – et sluttspill som rettferdiggjør mye.

Det som er virkelig farlig

Det er nå forskere, politikere, lærere, journalister og aktivister bør ta ansvar, slutte å skremme – og i stedet fortelle oss at vi ikke står foran dommedag. Jo, klimaet vil endre seg – floraen forflytte seg, faunaen også – og noen arter vil forsvinne. Men i det store og hele vil vi klare oss. Nokså godt, til og med. Vel å merke, hvis vi ikke mister alle de andre farene av syne – disse må vi nemlig også løse.

Dette er poenget – og det som skjer, er farlig: Fortsetter vi å hogge regnskog – blant annet for å erstatte olje med biodrivstoff til grønne biler, fortsetter vi å kaste 30 prosent av all maten vi lager – og dermed må rasere urørt natur for å fø milliardene som kommer, fortsetter vi å voldta naturen for kortsiktig vinning – les vindmøller, overfiske, forurensning – da kan det være det ikke blir så mange arter igjen å redde fra fremtidens varslede klimaendringer.

Publisert: