Panikken i panikken

GJESTEKOMMENTAR: Hva med kunsten min nå? Er ikke jobben jeg gjør på sykehjemmet mye viktigere?

Publisert: Publisert:

Natasja Askelund er bildekunstner og ufaglært helsearbeider på sykehjem. Her et bilde fra 2007. Foto: Trond Borgen

  • Natasja Askelund
    Billedkunstner
iconDenne artikkelen er 102 dager gammel

Informasjonen i artikkelen kan være utdatert. Gå til vårt direktestudio for siste nytt om korona-utbruddet.

-> Gå til direktestudio

Jeg har fått statens arbeidsstipend. På tirsdag 24. mars var jeg på jobb på sykehjemmet da jeg fikk melding fra en av mine kunstnerkollegaer: «hei, og gratulerer med 2-årig fra staten.» Hjertet mitt hoppet, pulsen slo og hendene skalv. «Er det sant?» skrev jeg. «Tuller du?» skrev jeg. «Har du fått?» skrev jeg. «Nope;/», svarte han. «Ååååå så kjipt Hadde unt deg det», skrev jeg. «;)», svarte han. «Krysser fingrene for bkv eller bkh! Men jeg har vært heldig og fått i mange år----;)», skrev han. Og så måtte jeg vende tilbake til jobben min i hvit uniform. Mens det boblet og kokte av glede inni meg. Midt i koronakrisen har jeg fått stipend av staten. 276.805 blanke kroner per år i to år.

Jubel midt i hverdagen på sykehjemmet. Foto: Skjermdump fra Facebook

Da verden kom til oss

To uker tidligere, den 12. mars, før Erna Solberg iverksatte de sterkeste begrensningene for befolkningen i fredstid, hadde jeg hatt mitt eget lille koronakontor i timevis. Jeg satt i mitt fantastiske atelier på Tou scene og trykket «oppdater» på alle nettaviser. Og som i en katastrofefilm gikk koronaviruset fra å være noe som skjedde i Kina, og det stedet vi kaller utlandet, til at det gjaldt oss.

I Norge har vi hatt verden på avstand i mange år. Enten det har vært økonomiske nedgangstider, flyktningkriser, ekstremvær eller virus. Det har aldri nådd oss. Ikke ordentlig. Ikke på virk. Bare som en mild etterdønning fra noe som finnes andre steder. Noen tusen flyktninger som vi sendte ut igjen. Lav oljekurs, og oljearbeidere som kom fort tilbake og ville ha konsulentlønn likevel. Litt mer regn enn vanlig som gir jordras og vann i kjelleren. Det kan vi ordne med bedre veisikring og drenering. Men så plutselig var verden også oss. Vi var ikke immune mot koronaviruset.

Les også

Jørg Arne Jørgensen: «Flaggermusen fra diktaturet»

Krise, angst og håpløshet

Det er krise. Virkelig krise, og alt som virket viktig før, er på en måte ikke like viktig lenger. Det er umulig å legge planer om noen ting som helst, og de man hadde, er avlyst.

Skolene er stengt, vi har reiseforbud, eksamener er avlyst, russetiden er avlyst, det er besøksforbud på sykehjem, frisøren er stengt, psykologen har stengt, puben har stengt, – og folk mister levebrødet, livsverk og framtidsmuligheter. Imens er selve viruset, sykdommen, skrekken og gruen ennå ganske fjernt for de fleste av oss. Når bildene av feltsengene på rad og rekke i Stavanger Forum blinker i synsfeltet, virker det egentlig mest som et mareritt, og vanskelig å tro. Det er den absurde debatten om hytteturen i påsken, eller utepils på Karl Johan som føles mest relevant. Selv med konstante oppdateringer om smittevernrutiner på sykehjemmet jeg jobber, foto av kister, og overfylte sykehus i Italia, eller alvorlige leger med rynkede panner på tv, er etterveksten, stengte treningssentre og bekymringen om det blir 17. mai-feiring fortsatt enklere å forholde seg til når jeg skriver dette.

Selv om jeg et lite øyeblikk lot meg forføre av at det svømte delfiner i kanalene i Venezia, og at det var blå himmel over Beijing, har jeg kjent på en voldsom angst. Angst for fremtiden, for det ukjente, egentlig en slags håpløshet. Jeg har vært sjeleglad for jobben min på sykehjemmet, for normaliteten i tilværelsen og for følelsen av å gjøre noe nyttig, noe viktig.

Så hva skal jeg med det stipendet? Tenkte jeg, da gleden hadde lagt seg litt. Er ikke jobben jeg gjør på sykehjemmet mye viktigere? Er det ikke der jeg må legge innsatsen min? Ta den helsefagutdannelsen ferdig og gjøre en jobb for samfunnet. Høyst sannsynlig blir både utstillingen i mai, og den i august avlyst. Sannsynligvis blir det neppe noe av hverken keramikkprosjektet eller utstillingen i Bergen. Hvorfor i det hele tatt tro at det er vits å holde på med kunst? Har jeg tenkt. Hvordan forsvare stipend- og støtteordninger når bedrifter går konkurs og folk blir arbeidsledige i hopetall?

Les også

Kristian Kise Haugland: «Retten til å gi livet mening»

Natasja Askelund i atelieret for fire og et halvt år siden. Foto: Kristian Jacobsen

Så derfor – akkurat nå!

Og så skjønte jeg det. Det er nå det gjelder! Aldri har kunsten vært viktigere enn i krisetid. Aldri er kunstneren viktigere enn når verdier, menneskeliv, moral og etikk står på spill. Og det er nå. Det er det som skjer akkurat nå. Det er krise fordi folk mister jobber, og levebrød. Det er krise fordi folk skriver sinte ondskapsfulle innlegg om joggere og barn som spiller fotball. Det er krise fordi det ikke er nok munnbind på sykehjemmene. Det er krise fordi vi gir fra oss makt og myndighet til én person og sier fra oss retten til å kritisere. Det er krise fordi folk dør. Det er krise fordi vi ikke får stryke våre kjæreste kjære på kinnet. Det er krise fordi vi glemmer at verden er stor og lar flyktninger, sultne barn og krigsforbrytelser seile sin egen koronasjø.

Så nå må kunstnerne brette opp ermene! Vi som har vært så utrolig heldige å få stipend, alle de som har fått utstillinger og oppdrag avlyst, alle oss som klarer oss likevel. Forfattere, dansere, musikere, skuespillere, billedkunstnere og komponister – det er nå vi skal vise at vi trengs. Det er nå vi skal glede, forskjønne, kritisere, trøste, gi utløp for smerte og lengsler, gi håp, og være fødselshjelperen til framtiden. Leve kunsten!

Klaus Mohn: «Krisa i dag kan ende opp med å endre tankesett, verdisett og levesett – for alltid.»

Publisert:

Korona-viruset

  1. Ekspertene tror på storskala testing av koronavaksine i år

  2. Trump med munnbind for første gang

  3. NHO vil ha vekk koronakravet om bordservering

  4. 4.000 tyskere har meldt seg til å teste koronavaksine

  5. WHO: Koronapandemien kan bremses med harde tiltak

  6. Professor ønsker obduksjon av alle koronadøde

  1. Korona-viruset
  2. Gjestekommentar
  3. Natasja Askelund
  4. Kunst