«Jungelvalg» er neppe løsningen på polariseringen i amerikansk politikk

GJESTEKOMMENTAR: Enkle løsninger virker dessverre ikke på komplekse problemer.

Publisert: Publisert:

Hva kom først i USA, polariserte velgere eller polariserte partier? Uten et godt svar på dette spørsmålet er det vanskelig å korrigere et skakk-kjørt demokrati. Foto: Evan Vucci, AP/NTB scanpix

  • Gunnar Grendstad
    Statsviter, Professor ved Universitetet i Bergen og Purdue University (USA)

Polariseringen mellom amerikanske velgere, politikere og partiene er nærmest blitt en sykdom. Den leder til konfrontasjon og handlingslammelse. Politikere kan plutselig være imot noe de tidligere var for.

I 2006 fikk for eksempel Mitt Romney, republikaneren og guvernør i Massachusetts, vedtatt en helsereform med en personlig plikt til å tegne helseforsikring. Mange av hans partifeller støttet forslaget.

Men da president Barack Obama i 2009 foreslo en helsereform som inkluderte en liknende obligatorisk og personlig helseforsikring (ofte omtalt som «the individual mandate»), var republikanerne plutselig imot forslaget. En slik personlig helseforsikring var ikke bare uamerikansk, nå var en slik helseforsikring plutselig blitt sosialistisk.

Polariseringen betyr at motstandere tar feil. Kompromiss er kapitulasjon. Finnes det noen vei ut av dette uføret?

Noen forskere mener at det partibaserte primærvalget bidrar til polariseringen. De vil derfor erstatte det med et «jungelvalg».

Den upolerte innflytelse

Primærvalg er et særtrekk i det amerikanske demokratiet. Det er en mekanisme der velgerne blant mange kandidater først utpeker to kandidater som deretter stiller mot hverandre i hovedvalget. Primærvalg er populistiske, skriver statsviteren Byron Shafer, fordi partiene i stor grad har gitt velgerne større og upolert innflytelse på utvelgelsen av kandidatene.

Nå i vår holder demokratene primærvalg for å utpeke kandidaten som skal møte Trump i presidentvalget i november. Med langt mindre medieoppmerksomhet gjennomfører nå alle delstatene en lang rekke primærvalg for å utpeke kandidatene til valgene til Kongressen, guvernørstillingene og delstatsforsamlingene.

Primærvalg kommer i mange ulike varianter. De preges generelt av lite informasjon om kandidatene og lav valgdeltakelse. En skarpere variant deler velgerne i inn to ulike grupper etter hvilket parti de tilhører: røde republikanerne og blå demokrater (for å følge den konvensjonelle partifargekoden i det amerikanske topartisystemet). I denne varianten deltar kun partiets egne velgere. Uavhengige velgere må sitte på gjerdet.

Siden det i tillegg er de mest ideologiske velgerne som deltar i det partibaserte primærvalget, vil de også utpeke de kandidatene som står dem ideologisk nærmest.

De to vinnerne av partienes primærvalg stiller deretter mot hverandre i hovedvalget. Her vil nødvendigvis en av de to ideologiske kandidatene vinne. Når vi samler resultatene fra alle slike valg vil fordelingen av valgte politikere ha en form som to pukler på en kamel: få politikere i sentrum og mange på fløyene.

Jungelvalg

Hvilken mekanisme i primærvalget kan vi endre på for å få et annet resultat? Istedenfor først å segregere velgerne etter partitilhørighet, bør primærvalget være åpent, slik at alle velgerne, også de uavhengige, kan delta. Istedenfor én stemmeseddel for hvert parti, føres alle kandidatene opp på samme stemmeseddel. I jungelvalget er det alles kamp mot alle.

De to kandidatene som samler flest stemmer her, uavhengig av hvilket parti de representerer, går videre til hovedvalget. For å kapre flest mulig stemmer, må kandidatene kapre velgerne nærmere sentrum. Mekanismen er at moderate velgere vil utpeke moderate politikere.

Når vi oppsummerer resultatene fra valgkretsene, bør vi kunne forvente at fordelingen av valgte politikere skal ligne pukkelen på en dromedar: mange politikere i midten og færre på fløyene. Delstatsforsamlinger og Kongressen skal da, sier teorien, nå bli befolket av moderate og forhåpentligvis mer kompromissvennlige politikere.

Jungelvalget kan nok ha sine underholdende sider og overraskende utfall, sier kritikerne, men særlig effektive for å motvirke den politiske polarisering er de nok likevel ikke. En større undersøkelse i regi av Midwest Political Science Association i USA konkluderte at «graden av åpenhet i primærvalget har liten eller ingen effekt på hvor ekstreme politikere som blir valgt». Hvorfor er det slik?

Ikke kjerra foran hesten

For det første viser undersøkelser at det er vanskelig for velgerne å skaffe nok informasjon om alle kandidatene. Uten god informasjon, hvordan skal velgerne kunne klare å stemme på de moderate kandidater?

For det andre er det uklart om polariseringen begynte hos velgerne og sluttet hos partiene. Kanskje det heller var motsatt. At det er partiene som driver polarisering av velgerne. I så fall hjelper det lite å spenne kjerra foran hesten.

For det tredje er partiene selvfølgelig interessert i å vinne valg. De kan allerede på forhånd ha plukket ut den kandidaten som står dem nærmest ideologisk. Denne kandidaten vil også ha partiets valgkampfinansiering i ryggen. Og kandidaten vil stå enda sterkere fordi de uavhengige og ofte ideologiske gruppene som kaster penger inn i politikken, vil fremme kandidaten som støtter deres sak. Når ressursene i dyre valgkamper allerede er skjevfordelt, kan de velmente mekanismene i jungelvalget neppe korrigere et skakk-kjørt demokrati.

Lærdommen er at enkle og intuitive løsninger på komplekse politiske problemer dessverre ikke alltid virker etter hensikten i den virkelige verden.

Publisert:

Les også

  1. Kan koronaviruset felle Trump?

  2. Sanders og Biden lover å stille opp for hverandre

  1. Amerikansk politikk
  2. Presidentvalget i USA
  3. Gjestekommentar
  4. Gunnar Grendstad
  5. Populisme