En ulykke for landet

KOMMENTAR: Den som setter seg inn i Kielland-saken vil se pengemotiv og hemmelighold på alle bauger og kanter.

Publisert: Publisert:

En kraftig ankervaier ble tynn mellom fingrene på Gunnar Øvrebø og i neste sekund var katastrofen et faktum. Klokka hans stoppet på 18.40. Foto: Tommas Torgersen Skretting

  • Tommas Torgersen Skretting
    journalist

Her er Gunnar Øvrebø. Han har stilt seg inntil en liten hytte ikke så langt fra Haraldsstøtten for å komme i le for vinden. Fra der han står kan han se Røvær, Sletta – det åpne havet.

Nordsjøen.

Øvrebø arbeidet som industrirørlegger på Edda-plattformen. Midt på dagen 27. mars 1980 merket han at det blåste kraftig opp. Det var ikke lett å utføre noen fornuftige oppgaver, de bare ventet på beskjeden om at gangbrua skulle tas og at de skulle «forhale». Da den kom, gikk Gunnar Øvrebø oppom lugaren sin på Kielland. Eller sin. Det var en seksmannslugar i det midlertidige boligkvarteret. De hadde felles dusj og felles toaletter.

Kielland var et symbol på den pragmatiske given som rådet i kjølvannet av oljekrisen på midten av 70-tallet. Plattformen var bygget som boreplattform, men norske myndighetene tillot at det ble montert flere etasjer med bo-containere. Den skulle være fortøyd med ti ankere, men myndighetene tillot bruk av åtte uten å beregne hva slag belastning dette ville påføre konstruksjonen. Oljekrisen gjorde nemlig at bunnen langt på vei falt ut av norsk verftsindustri og landet trengte desperat ny aktivitet. Oljå var som en åpenbaring. Skipsredere kontraherte rigger i stedet for tankskip, gjerne i skattegunstige kommandittselskaper. Hjulene gikk rundt igjen. Haugesund Mekaniske Verksted reparerte rigger med sprekker, eller sendte sveisere og rørleggere, som Gunnar Øvrebø, offshore.

Bildet viser D-søylen. Foto: Egil Eriksson

«Går dette bra, så går alt bra»

Han skiftet. Klokken 18.00 gikk han og spiste. Etter det satte han kursen mot kinosalen, også den provisorisk, avgrenset av noen lettvegger i et stort lagerrom. For å komme dit måtte han ut og forbi D-leggen.

Da han passerte denne hørte han at de strammet ankervaierne kolossalt. Gunnar Øvrebø hadde tidligere arbeidet med hydraulikk og ankerspill, så han kunne høre på den mekaniske hylingen at en grense snart var nådd. Han har ikke noe vitenskapelig bevis, men erfaringen hans sier at selv de største ting før eller siden kan rives i stykker. Båter kan dras i filler hvis det ikke er slakk på fortøyningen. Så han tenkte: Går dette bra, så går alt bra.

Banning og uro i kontrollrommet

Aftenbladet har avslørt at mannskapet forteller om uro og banning i kontrollrommet rett forut for ulykken og at det ble ropt om altfor stramme ankerwirer. Den som kjørte fortøyningene på D-leggen har sagt at instrumentet som skulle vise forspenningskraften på ankrene ikke virket denne kvelden. I et politiavhør som først i fjor vår ble gjort tilgjengelig for offentligheten, etter at vi ba om innsyn, kommer det også fram at bremsene på B-ankrene ble glemt løsnet under den siste forflytningsoperasjonen. Ingenting av dette er omtalt i den norske granskningsrapporten. Der står det at forhalingen gikk normalt for seg og var avsluttet klokken 17.50.

Ifølge radiooperatøren på Edda, Torleif Holsæther, hadde han ikke engang ropt for siste gang at gangbrua skulle tas på dette tidspunktet. Det gjorde han klokken 18.12. Noen få minutter senere løsnet Ove Urheim brua fra Edda. Like etterpå, på vei opp en leider, hørte han en urovekkende lyd fra Kielland. Den nye, digitale Seiko-klokka hans viste 18.18.

Vaieren blir tynn og slår gnister

Ikke lenge etter at Gunnar Øvrebø hadde satt seg på første rad, hørte han i rask rekkefølge to kraftige smell, det andre var for ham en ny og ukjent lyd. I neste øyeblikk la Kielland seg over og det begynte å fosse vann inn gjennom døren og ned trappene de nettopp hadde brukt. Fordi han hadde tatt to-tre vedlikeholdsturer til Kielland, reparert dusjer og slikt, visste han at det var en dør bak lerretet. Der inne kom et bordtennisbord farende mot ham. Langt mer alvorlig var det at en truck som sto parkert i lagerrommet satte seg i bevegelse. Den smadret nå lettveggen og fortsatte inn i kinoen, som nå var en forferdelig dødsfelle.

Gunnar Øvrebø kommer seg ut gjennom en åpen lasteluke. På dekk ser han en livbåt bli knust under låring, folk blir slengt ut. Han bestemmer seg for å ta seg ned over den slakt skrånende B-leggen ved å holde seg i den ene ankervaieren. Da han nesten har nådd sjøen, kjenner han at den kraftige ståltauen blir tynn mellom fingrene. Den gnistrer. Så ryker den. Alle de som kommer etter ham er fortapt. Dette er Kiellands siste barriere. Nå velter den. Øvrebø havner langt unna og blir slått gul og blå mot noen rør. Klokka hans stopper på 18.40.

Han berger seg om bord i en flåte, men den er lekk. Han øser for livet i flere timer med en sko. De som er om bord der kaster opp, blør, gråter og ber. Når han blir tatt opp i et helikopter er kroppstemperaturen 35 grader.

Vanskelig å snakke om

Hvorfor forteller du alt dette først nå, spør jeg Gunnar Øvrebø. Jeg vet ikke, sier han. Utenom bekymringen for de stramme ankerlinene, så han altså på sin dramatiske ferd for å overleve en truck komme farende. En dør stå åpen. Han så løse gjenstander, til og med løse containere, så dem knuse folk. Hvis ulykken i større grad kunne knyttes til operasjonelle forhold, ville forsikringsoppgjør og erstatningsnivå trolig ha endret karakter. Likevel mumler han noe om at han ikke ville kaste for mye skyld over på rederiet.

Han er ikke alene. Mange har vært redd for å fortelle i berettiget frykt for å miste jobben. For å utlevere en kollega. Når deres hendelsesforløp ikke har stemt overens med granskningskommisjonens hendelsesforløp, har de båret sin erfaring med seg som en slags mørk hemmelighet – sammen med den knugende skyldfølelsen som så ofte innhenter mennesker som overlever traumer av slike historiske dimensjoner.

Kielland ble slept hit og dit og inn og ut før ulykken. Ofte var det diskusjoner om når været var dårlig nok for forhaling – fordi operatøren ønsket å holde arbeidet i gang. Stavanger Drilling var på sin side lite villige til å erstatte vitalt ødelagt utstyr fordi det var for dyrt, og kontrollromsoperatører ble satt rett i tjeneste nesten uten opplæring, fordi folk med rett kompetanse ikke var å oppdrive.

Det nærmeste Øvrebø kom kritikk var følgende formulering i politiavhøret sitt: «Når det gjelder forandringer ute på plattformene, mener avhørte at denne forhalingen av plattformene burde avsluttes snarest mulig, og at et helikopter overtok forflyttingen av mannskaper.»

Foto: Knut Uppstad

Norsk hemmelighold

For å komme seg videre etter en slik katastrofe skulle man kanskje tro at det viktigste var å finne alle svar, plassere ansvaret der det hørte hjemme og sørge for at de som var rammet fikk en skikkelig behandling. I stedet fortsatte pengemotivet å være det styrende. De overlevende fikk utbetalt 25.000 kroner mot at de skrev under på at de ikke skulle saksøke eieren eller operatøren. Mange av dem som gikk med på dette hadde få uker etter ulykken ingen forutsetning for å vite hvordan opplevelsen kom til å virke inn på dem. Gunnar Øvrebø angrer fremdeles på at han signerte.

For å komme seg videre etter en slik katastrofe skulle man kanskje tro at det viktigste var å finne alle svar, plassere ansvaret der det hørte hjemme og sørge for at de som var rammet fikk en skikkelig behandling.

Granskningskommisjonen konkluderte med at årsaken til ulykken var et tretthetsbrudd som hadde fått utvikle seg ut fra en dårlig sveis. Med denne rapporten i hånd gikk Phillips og de norske forsikringsselskapene, med Storebrand i spissen – et selskap som både forsikret Kielland og var inne på eiersiden – til søksmål mot det franske verftet og designeren. Men franske granskere kom til en annen konklusjon – tretthetsbruddet hadde opphav i en ytre påkjenning. Partene inngikk i 1991 et hemmelig forlik der nordmennene måtte trekke alle anklager og kunne se langt etter kravet på 700 millioner kroner. Dette ble ikke kjent før Aftenbladet fortalte det i oktober 2016.

Politiet ville ikke snu

I den franske granskningsrapporten poengteres det gang på gang at kommisjonen ba om konkret dokumentasjon fra de norske partene, men at dette ble holdt tilbake. Franskmennene var også svært interessert i å komme om bord i den snudde riggen. I Norge gikk det politikk i spørsmålet om vraket, der streke krefter tok til orde for at Kielland ikke burde snus. Det er i ettertid svært vanskelig å forstå at en granskningskommisjon skulle sette seg imot å komme skikkelig til vraket. Nesten like ubegripelig som at politiet skulle gjøre det, selv om det ikke kunne utelukke at det var bevis om bord. Men på en pressekonferanse før jul i 1981 sa etterforskningsledelsen følgende:

«Det ligger en klar økonomisk vurdering av statens utgifter til grunn når vi sier at det ikke er noe spesielt ønske fra vår side om å få snudd plattformen.»

Alle samtaler om Kielland handler dypest sett om de 123 menneskene som mistet livet mens de skapte uvurderlige verdier for landet sitt. Man skal være forsiktig med å dømme den tidens virksomhet etter våre dagers standard. Men dersom Riksrevisjonen finner at prosessen etter Kielland ikke var like åpen, ordentlig og verdig som man må forvente etter en slik nasjonal katastrofe, så har landet en gylden mulighet til å beklage og rette opp en del av inntrykket.

Det er ikke sikkert den kommer tilbake.

Publisert:

Kielland-ulykken

  1. «Vår plikt å lære av Kielland-ulykken»

  2. Ti kvinner ble enker, femten barn mistet sine fedre – og Per prest skulle trøste alle

  3. «Den som setter seg inn i Kielland-saken vil se pengemotiv og hemmelighold på alle bauger og kanter»

  4. – Gjorde myndighetene det de skulle før og etter Kielland-ulykken?

  5. Arkivverket tilgjengeliggjør nye dokumenter etter Kielland-ulykken på nett

  6. Gunnar reddet seg med nød og neppe. Noen år senere sank reketråleren hans: - Da hadde jeg fått nok av sjølivet

Les også

  1. – Mange spørsmål er stilt, men få er besvart

  2. Rundt 30 mennesker var samlet for å minnes de oljearbeiderne som aldri kom hjem

Gunnar Øvrebø var med å redde mange mennesker fordi han holdt en flåte flytende ved å øse med en sko. Til slutt ble han selv reddet. Han er nummer tre på bildet. Foto: Scanpix

  1. Kielland-ulykken
  2. Nordsjøen
  3. Ulykker