Våre fienders fiender

KOMMENTAR: Med mindre du er svært konservativ, har du egentlig ingen grunn til å hylle den avdøde senatoren John McCain. Hvorfor gjør mange det likevel?

Publisert: Publisert:

Ved John McCains bortgang er en av Donald Trumps mektigste motstandere i Det republikanske partiet borte. Det bekymrer mange, og det forklarer nok også McCains popularitet blant folk som står langt fra ham politisk. Foto: J. Scott Applewhite, AP/NTB Scanpix

  1. Leserne mener
Denne artikkelen er over ett år gammel

Den amerikanske senatoren John McCain døde lørdag i sitt hjem i Arizona, USA, i en alder av 81 år.

McCain forsøkte to ganger forsøkte å bli president i USA. Den første gangen ble han grundig slått i primærvalget i Det republikanske partiet av rivalen George W. Bush. Den andre gangen, i 2008, ble han valgt til Republikanernes presidentkandidat, men tapte relativt klart for Barack Obama fra Demokratene.

En krigersk senator

Lenge før hans død ble senatoren hyllet både i hjemlandet og i utlandet, og blant dem som roste ham, var kommentatorer og medier som står temmelig langt fra den politiske linja senatoren sto for.

Det kan kanskje virke rart når han nå hylles av tradisjonelt sentrumsorienterte medier som The New York Times, og av norske kommentatorer som normalt ikke ligger langt mot høyre i meningene sine, ettersom han særlig på det sikkerhetspolitiske området sto for en aggressiv linje. Han var rett og slett en krigshisser.

Supermakten

McCain var en entusiastisk tilhenger av den katastrofale Irak-krigen i 2003. Han ivret for at Obama skulle sette inn bakkestyrker i Libya. Og han ville ha USA inn i en aktiv rolle i krigen i Syria. Han trodde sterkt på doktrinen om at USA, som verdens militære, økonomiske og − i hans øyne − moralske supermakt, kunne lykkes som verdenspoliti og spre demokrati og velstand gjennom militær maktbruk mot diktatorer og undertrykkende regimer.

At denne strategien gang på gang hadde feilet katastrofalt, lot ikke til å legge noen demper på senatorens iver etter enkle, militære løsninger på kompliserte problemer. Det kan muligens forklares med at både hans far og bestefar var admiraler, og hans egen bakgrunn fra militæret.

Krigsfangen

McCain var nemlig en krigshelt. Det vil si, han tilbrakte fem og et halvt år i fangenskap i Vietnam etter å ha blitt skutt ned over Hanoi. McCain deltok i bombetoktene over Vietnams hovedstad, og var dermed utvilsomt delaktig i mange menneskers død og lidelse. Under fangenskapet ble han torturert, men til tross for at han ble tilbudt å reise hjem, nektet han å la seg utlevere til USA med mindre de andre fangene som hadde sittet lenger enn ham, også fikk slippe fri.

Etter at McCain sluttet i US Navy i 1981, ble han politiker på heltid. Han ble valgt inn i Representantenes hus fra hjemstaten, og seinere i Senatet i 1986.

Les også

John McCain, krigsfangen som ble senator

McCain/Palin

Da McCain stilte som presidentkandidat mot Obama i 2008, gjorde han et valg som kommer til å hjemsøke omdømmet hans i lang tid. Han valgte Sarah Palin som sin visepresidentkandidat. Dette var et kynisk valg som hadde til hensikt å strekke ut en hånd til de mer ytterliggående delene av partiet. Den såkalte Tea Party-bevegelsen hadde på det tidspunktet ikke fått skikkelig vind i seilene, men Palin fra Alaska fungerte som en bekreftelse på at et minimum av kvalifikasjoner ikke lenger var nødvendig for å bli en kandidat til å sitte i ledelsen av verdens eneste supermakt.

Dermed kan det argumenteres for at McCain, bevisst eller ubevisst, ble en foregangsmann i den seinere demonteringen av Det republikanske partiet slik vi kjente det, en moralsk og politisk forråtnelse som nå har kulminert i valget av Donald Trump.

Anti-Trump

Og det er litt av en skjebnens ironi, for Trump og McCain var som hund og katt. Da senatoren, på det tidspunktet alvorlig syk av den hjernesvulsten som til slutt kostet ham livet, gikk inn på gulvet i Senatet og viste tommelen ned til Trumps forslag om å skrote helsereformen til Obama, påførte han Trump et så ydmykende nederlag at Trump aldri har tilgitt ham. Presidenten er visstnok ikke villig til å ta McCains navn i sin munn.

Og der er vi vel ved løsningen på mitt innledende spørsmål. Hvorfor denne panegyrikken for en politiker som, i det minste målt i en norsk politisk målestokk, var en konservativ krigshisser? Jo, fordi han ikke var Trump.

Willoch-effekten

Uten noen som helst sammenlikning for øvrig, er det vel den samme mekanismen som gjør at mange på den norske venstresida blir så fortryllet av Kåre Willoch. Hans synspunkter på Israel−Palestina og hans sterke forsvar for en føre-var-linje i klimaspørsmålet får mange sosialister til å se bort fra at han i de fleste andre spørsmål er like konservativ som før.

Våre fienders fiender er våre venner, og det skremmende politiske kaoset som Trump har skapt, gjør at mange rare allianser kan oppstå.

McCains bortgang betyr at en av de siste Trump-kritikerne i Kongressen nå er stilnet. Den politiske pogromen som trumpistene har satt i gang, vil fortsette.

Hva kommer nå?

Og den gamle stribukken hadde klasse. I et brev som han dikterte på dødsleiet, hans siste meddelelse til sine landsmenn, beskriver han det som «et privilegium» å ha fått gratulere sin motstander Barack Obama med valgseieren for 10 år siden. Prøv å forestille deg en tilsvarende gest fra Trump. Det er selvsagt utenkelig.

Les også

Motstandere og allierte hyller McCain

Derfor er det, hvis man er opptatt av alminnelig anstendighet, all grunn til å savne John McCain. En kongress dominert av Trumps utvalgte vil sannsynligvis tilgi hva som helst og overse hva som helst for å ikke pådra seg herskerens vrede. Dette er et synspunkt som nå deles av mange tradisjonelt konservative både i og utenfor USA. Disse kommentatorene deler den samme frykten og avskyen for Trump som McCain satte ord på, og uttrykker sterk bekymring for den stadig mer illiberale politiske utviklingen USA er inne i.

Men de er dessverre ikke folkevalgte.

Publisert: