Løgn og sannhet i førkrigstiden

FRIPENN: «Aldri blir det løyet så mye som før et valg, under en krig og etter en jakt.»

Publisert: Publisert:
Sven Egil Omdal
Journalist

President Vladimir Putin står fast på en rekke løgner og usannheter, president Donald Trump bløffer og lyver kontinuerlig, og Norge, nå ved statsminister Erna Solberg, er som vanlig med på leken. Bildet av Solberg ble tatt i Stortinget, da hun måtte svare på at det hun sa om Norges syn på det vestlige angrepet i Syria ikke var helt det samme som Norge sa i Nato. Foto: NTB Scanpix

Sannheten i første del av dette berømte sitatet fra Otto von Bismarck vil kunne bekreftes av alle som forlot landet midt under valgkampen, og som nå vender hjem for å oppdage at Venstre stortrives i regjering med Frp. Eller av de som trodde at løftene om en storstilt og rask jernbaneutbygging ville bli fulgt av en storstilt og rask jernbaneutbygging.

Andre del av sitatet er derimot upresist. Det lyves mest før krigen starter. Dette er viktig fordi produksjonen av løgner for tiden er så sterk at en eller annen krig kan bryte ut når som helst. Det kompliserte er å finne ut hvor. Som en utvidelse av borgerkrigen i Syria til en omfattende regional konflikt? Som et apokalyptisk oppgjør mellom Nord-Korea og USA på Sør-Koreas bekostning? Eller som et nytt oppgjør i Russlands nærområder? Det siste er slett ikke urealistisk. Denne uken meldte den ukrainske sikkerhetstjenesten at de har arrestert russiske agenter som plasserte sprengladninger på en polsk kirkegård i Ukraina for å starte en konflikt mellom Ukraina og Polen.

Viljen til å konstruere tendensiøse oppfatninger av fienden finnes overalt, og er for tiden sterk også i Washington og London.

Sannheten pulveriseres systematisk

Denne meldingen overrasket nok ikke Øystein Bogen, TV2s ekspert på Russland. Onsdag skrev han nemlig at det var nok med et par dager i Russland for å oppleve et slags kognitivt sammenbrudd:

«Når jeg ser TV-nyheter i Russland føler jeg det av og til som om jeg befinner meg i et parallellunivers. Jeg får høre at Syria ikke bruker kjemiske våpen, at Russland ikke forgifter spioner i utlandet eller invaderer naboland. Krigshissende vestlige politikere lyver og villeder sine egne velgere med konspirasjonsteorier og eventyrlige iscenesettelser. De er ute etter å ødelegge Russland og starte krig uten grunn, og dette forklarer alt som foregår i verden akkurat nå», skrev han.

I «1984» definerer George Orwell makt som muligheten til å kunne rive vår bevissthet i småbiter og sette bitene sammen igjen på en måte som tjener makthaverne. Romanen var tungt inspirert av det daværende regimet i Moskva, og tradisjonen blir opprettholdt med moderne midler av Vladimir Putin. Men øvelsen utføres ikke bare i Kreml. Viljen til å konstruere tendensiøse oppfatninger av fienden finnes overalt, og er for tiden sterk også i Washington og London.

De eneste gangene Donald Trump ikke lyver, er når han har munnen igjen. Han lyver selv når det ville vært enklere for ham å si sannheten. Den avsatte FBI-sjef James Comey ble derfor møtt av et øredøvende gjesp da han denne uken karakteriserte presidenten som «en serieløgner». Fortell oss noe vi ikke vet.

Les også

Hilde Øvrebekk Lewis: «Nett-troll og mediakonspirasjoner»

Les også

James Comey: «Trump er moralsk uskikket og en serieløgner»

For Øystein Bogen er dette en falsk parallell. Trump blir nemlig konfrontert med sine løgner. Om ikke av Kongressen, så i det minste av pressen, skriver han. The Washington Post teller til og med presidentens løgner og usannheter, og har foreløpig registrert 2436 av dem fra innsettelsen til 1. mars. Det skulle bli nøyaktig seks til dagen, inkludert de mange golfdagene.

«Noen slik statistikk ville aldri en russisk avis tørre å offentliggjøre om Vladimir Putin eller Sergei Lavrov», skriver Bogen, og det er sant nok. Russiske journalister som prøver på noe liknende, har en lei tendens til å falle ut av vinduet eller komme i veien for kuler.

Men Bogen lyder som et offer for Orwells maktdefinisjon når han skriver at målet for den omfattende russiske desinformasjonen er «å få oss til å miste tilliten til de mekanismer som faktisk gjør våre vestlige land til steder der politikere ikke kan lyve og slippe unna med det.»

Gang på gang involverer Norge seg i konflikter som USA – med entusiastisk støtte fra Storbritannia – begrunner med argument og bevis som senere viser seg å være falske.

Og Norge stiller opp

Faktum er at de slipper ganske så lett unna. Den første Irak-krigen ble delvis legitimert av skuespill regissert av verdens største PR-byrå, Hill & Knowlton. Den andre Irak-krigen ble rullet i gang på et samlebånd av løgner, inkludert Colin Powells famøse powerpoint-show i FNs sikkerhetsråd. Først lenge etter innrømmet The New York Times og The Washington Post at de hadde feilet i å avsløre løgnene, og dermed bidratt til krigslysten.

Norges deltakelse i krigen på Balkan ble forkledd som en «humanitær intervensjon», en eufemisme helt på grensen til en usannhet. Det tok år før Kjell Magne Bondevik innrømmet (se siste avsnitt) at han burde kalt en krig for en krig.

Da Sikkerhetsrådet i 2011 ga mandat til å gripe inn i Libya, var det under den klare forutsetning at det ikke var snakk om et regimeskifte. Norge, som inntil da hadde sluppet sju bomber siden andre verdenskrig, tok på seg oppdrag som de andre landene ikke ville utføre, og slapp til sammen 600 bomber. Norge bidro sterkt til Gaddafis fall – og til Russlands sterke følelse av å være grundig lurt, uten at norske medier imponerte som kritisk kontrollinstans. Som erkjentlighetsgave for innsatsen ble Jens Stoltenberg generalsekretær i Nato.

Gang på gang involverer Norge seg i konflikter som USA – med entusiastisk støtte fra Storbritannia – begrunner med argument og bevis som senere viser seg å være falske.

Hva med folkeretten?

Uten å legge fram dokumentasjon for at president Assad har gjort noe så hårreisende idiotisk som å provosere med et kjemisk angrep i en krig han allerede har vunnet, gikk USA, Storbritannia og Frankrike til angrep på Syria. I Stortinget forsøkte Erna Solberg å forklare forskjellen på å «forstå» angrepet, som hun sa til den hjemlige opinion, og å «støtte» det, slik Norge gjorde i Nato. Unge Høyres leder, Sandra Buflot, sa til NRK at det var riktig å bryte folkeretten fordi bruddet ble utført av «demokratiske, vestlige land som vi deler mange av våre prinsipper med.» Ett av disse prinsippene er vel at vi følger folkeretten?

En svært god vits lyder: Det store spørsmålet folk stilte seg i mellomkrigstiden var hvorfor det het mellomkrigstiden. Dessverre er ikke vitsen like morsom nå i førkrigstiden.

Les også

Arild Ingen Olsson: «Vestlig aggresjon styrker al–Assad»

Les også

Forsker: – Assad har skjønt at Vesten foretrekker hans stabilitet

Les også

Russland: − Tyskprodusert klorgass funnet i Øst-Ghouta

Les også

Russland i dag: «Om han slår deg, betyr det at han elsker deg»

Les også

Øyvind Strømmen: «Hva med IS-terroristenes barn når de kommer hjem til Europa?»

Publisert: