Fisefine siddiser og brautende jærbuer

GJESTEKOMMENTAR: Mytene lever i Stavanger-regionen. Er det på tide å kvitte seg med dem?

Historien om at Stavanger blir ignorert av Oslo, lever i beste velgående i politikken, i næringslivet og i kulturlivet.
  • Ståle Økland
    Ståle Økland
    Skribent
Publisert: Publisert:
iconKommentar
Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av Aftenbladets kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

Det var en vanlig dag i Stavanger sentrum. Mannen så på meg og sa: «Du vet at Oslo, de bryr seg jo ikke om oss. Men det er jo her verdiene skapes.»

Han som sa dette, hadde tydeligvis tenkt både ofte og lenge på dette. Og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt siddiser klage over at Oslo ikke ser dem. At hovedstaden ikke bryr seg om hva som skjer i selveste oljehovedstaden.

At Oslo grabber og graver til seg, og at Stavanger alltid er taperen, enten det gjelder midler til kultur, utdanning eller veier. Jeg vet heller ikke hvor mange ganger jeg har hørt sandnesgauker si nøyaktig det samme, ikke om Oslo, men om Stavanger.

Som om Stavanger vil Sandnes noe vondt. På Jæren er det annerledes. Jærbuer vil helst ikke bli sett av verken siddiser eller Oslo. De vil ha minst mulig med «byasane» å gjøre. Ikke kan de jobbe, ikke får de gjort noe og fine vaner har de. Og byaser, det er alle nord for Skjævelandsbrua, som utgjør grensen mellom Sandnes og Klepp.

Les også

Klimatrøbbel i Rogaland

Myter og løgner

Vi elsker slike historier, og vi forteller dem rundt middagsbordet, på jobben eller når vi er sammen med venner. Ofte med humor og av vennlighet, men også i fullt alvor og sinne.

Historien om at Stavanger blir ignorert av Oslo, lever i beste velgående i politikken, i næringslivet og i kulturlivet. Det er noe innbitt og bittert over den, som et mindreverdighetskompleks.

Noen ganger forteller vi hverandre historier for å skape et fellesskap. «Vi er bønder, og vi er stolte av det,» synges det på Bryne stadion, selv om mange bor på byggefelt og jobber i olja.

Når historiene repeteres av mange nok mennesker, utvikles en felles oppfatning, en kultur, og vi får kulturforskjeller. Historiene kan vekke følelser og engasjement, de kan såre og glede, men stemmer de? Oftest ikke. Nei, oftest er de myter og løgner.

Les også

Det står en ku i veien

Nok med seg selv

Det er ikke slik at folk i Oslo har noe mot siddiser. Folk i Oslo har stort sett nok med seg selv, akkurat slik folk i Stavanger og Sandnes har det. En ungdom på Stovner vet like lite om Storhaug som folk på Storhaug vet om Stovner.

Men Oslo er nå engang hovedstad og har fem ganger så mange innbyggere som Stavanger, og da får byen mer oppmerksomhet. Det samme gjelder for Sandnes. Stavanger har dobbelt så mange innbyggere som Sandnes.

Folk på Våland bryr seg kanskje ikke så mye om hva som skjer på Hana, men en sandnesgauk bryr seg katten om hva som skjer på Hundvåg. Det er ikke noe galt i det. Nei, det er nesten urmenneskelig å bry seg mest om det som skjer utenfor sin egen hule.

Men at en historie ikke er sann, trenger ikke bety at den dør. Tvert imot. Det kan fort bli politikk av den. Eller religion. Og konflikt! Den kan utarte til forestillinger om at jeg er fra Sandnes, og da kan jeg ikke være sammen med Stavanger. Eller at jeg er fra Forsand og da passer jeg best sammen med Strand.

Og verre, når historiene blir konspirasjonsteorier: Folk i nabokommunen vil oss egentlig noe vondt. Ja, de sitter nok og rotter seg sammen mens du leser dette.

Les også

Hvorfor er Stavanger-regionen så lite attraktiv?

Kjedelig forskning?

Så hva er den korrekte fortellingen om Stavanger-regionen? Hvem er vi egentlig? Er det virkelig så stor forskjell på en siddis og en gauk? På en bonde og en byas? Det kommer jo an på hvem du spør. Kanskje skulle vi latt forskningen definere sannheten.

Vi kunne latt samfunnsforskere sammenligne siddiser med gauker, bønder med byaser og Stavanger-regionen med Oslo. Vi kunne fått fakta på bordet med tall og statistikk. Jeg tror vi hadde oppdaget at vi er ganske like, alle sammen, og at de viktigste forskjellene finnes i våre egne hoder.

Et forskningsprosjekt kunne åpnet opp perspektiver, klarnet luften og gitt oss nye visjoner og ideer for veien fremover. Det kunne inspirert til ny politikk. Eller kanskje ikke. For ville et forskningsresultat virkelig tatt knekken på historiene og mytene?

Neppe, for alle jærbuer vet jo at siddiser er fisefine. Alle siddiser vet at jærbuer er brautende. Og alle ser jo at Oslo stikker av med hele pengesekken og halve kongeriket, rett foran nesen vår. Og da har vi ikke engang begynt å snakke om bergensere!

Det ville blitt kjedelig uten slike historier. Fakta, tall og statistikk får det sjelden til å sitre rundt leirbålet. Uten historiene, hva skulle vi da snakket om?

Publisert: