Nå er det krise, – eller hvor viktig er kultur­livet, egentlig?

GJESTEKOMMENTAR: Sannheten er at ingen politikere bryr seg om kunst.

Denne artikkelen er over ett år gammel

Kommentar

Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av Aftenbladets kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

Etter å ha fått massiv kritikk om støtteordninger og koronaregler, har kulturminister Anette Trettebergstuen vært i møte med kulturlivet. Idet jeg skriver dette, er resultatet av møtet ikke kjent, men kulturlivet føler seg lurt:

For med den siste gjenåpningen, der man kunne være 1500 på innendørs arrangement, men måtte dele publikum i kohorter der alle fikk hver sin do, ble det helt tydelig at heller ikke Anette Trettebergstuen er den kulturministeren kulturlivet hadde håpet på: En som er interessert eller engasjert i, brenner eller kjemper for kulturlivet. Hun har vært nærmest usynlig som kulturminister, og der Raja var opptatt av å ta selfies med amerikanske filmstjerner, virker Trettebergstuen mest engasjert i LHBTQ+-saken.

Les også

Korleis høyrest 1500 tomme stolar og ein avlyst konsert ut?

Les også

Nye publikumsreglar hjelper lite og ingenting

Forventningene

Før valget var det nesten rørende (det er litt nedlatende å skrive det, men fascinerende var det) å følge kulturlivets optimisme over alt et regjeringsskifte skulle fikse på. Med Arbeiderpartiet ved roret ville pandemiens grusomme herjinger bli glemt. Stipender, stimuleringsordninger og støtteordninger ville hagle over det frie feltet, festivaler, og teatre. Og selv om vi burde ha lært av historien, er det forståelig (men ganske naivt) at det brant et håp om at denne gangen, nå – nå! – kom det en regjering og en minister som ville arbeide for kulturlivet. For kunsten.

Kulturjournalister, kunstnere og lokale politikere hadde i månedsvis kritisert og harselert med Rajas hjelpeløse og kjendiskåte håndtering av pandemien, og Trettebergstuen hadde lovet at hun kom til å gjøre alt mye bedre.

Skuffelsene

Det er vanskelig og vondt å lære av historien, men sannheten er at ingen politikere bryr seg om kunst. Verken de til høyre eller de til venstre, og venstresiden har aldri vært kjent for sin strålende kulturpolitikk.

Her i Stavanger sto Tore Renberg i spissen for konserten #skifte 2019, der masse artister stilte opp for å støtte et politisk skifte etter 24 år med Høyre-ordfører.

Nå, etter to år med Ap-ordfører, har både Renberg og Joner – som mange kulturfolk stemte på – fått fritak fra kommunestyret. Og det er vanskelig å se at det er noen politikere i flertallet eller andre i utvalg for kultur, idrett og samfunnsdialog som kjemper for kulturen.

Der breddeidretten og fotballen i Stavanger har Øyvind Jacobsen som sin våpendrager, finnes ingen som kjemper for korpsbevegelsen, billedkunsten, dans eller drama. Ingen kjemper for at Storhaug skolekorps skal få delta på Stavanger Open, ingen roper høyt om at arrangører står foran enda en festivalsesong uten å vite om de kan booke de store artistene, eller samarbeide med nye arrangører.

I fagbladet Ballade ga daværende kulturpolitisk talsperson i Ap «seks forslag til hva Raja bør gjøre nå» til daværende kulturminister Abid Raja. Det femte rådet – «smitteverntiltakene må ha troverdighet» – er vel et av dem vi husker best. Nå når karantenereglene er opphevet, utelivet er i gang, treningssentrene er åpne, nå når vi skal sende utøvere til OL og går i kø på kjøpesentrene, og – viktigst av alt: breddeidretten får trene og konkurrere – står kulturlivet igjen.

Man kan ikke arrangere åpninger av utstillinger, musikere aner ikke om de kan legge ut på turné, korpsene får ikke arrangere mesterskap, festivaler er rådville, konsertarrangører har mistet viktig kompetanse og kunstnere sliter med høyere strømpriser og materialkostnader, men med færre muligheter til å tjene penger.

Les også

Jan Zahl: «Kor blei kulturen av?»

Det er farlig

Alt dette kan kulturlivet leve med. Det finnes knapt en mer hardfør gjeng enn kunstnerne. De har trukket seg inn på atelierer og øvingslokaler og jobber videre med å lage kunst. Det går bra. For det er kunstens egenskap, det er derfor den er viktig. Den lar seg ikke stoppe, eller knekke.

Nei, dette er farligere enn som så. For midt i en krise, der vi ikke får møte hverandre, der alle sosiale møteplasser er tatt fra oss hvis vi ikke drikker, spiser eller trener, mister vi vår viktigste arena for demokrati.

For selv om vi kunne kjøpe så mye vi ville før jul, manglet alt det andre: Folk satt på hjemmekontor og stirret i Zoom-skjermen og fikk ikke gå på julekonsert, ungene var i karantene og fikk ikke ha juleavslutning med julespill, studentene satt hjemme og fikk ikke drikke rødvin på kafé og være revolusjonære. Vi fikk ikke møtes, diskutere, arrangere, utfordre hverandre, presse, strekke og elte nye ideer. Vi fikk ikke slippe tårene løs over et heftig musikkstykke, eller bli rasende provosert over samtidsdans.

Enda så viktig sport er, og visst har nærings- og uteliv og restaurantbransje lidd store pengetap, så er det ikke der verden forandres. Kampen for likeverd, arbeideres rettigheter eller menneskerettigheter har ikke stått i skisporet eller på fotballarenaen. Og gudene skal vite at det ikke er i skisporet eller på fotballarenaen kampen for likeverd, arbeideres rettigheter eller menneskerettigheter står. Derfor er det skremmende at kunsten holdes tilbake på denne måten, – og at vi har en minister som ikke slåss for kulturlivet. Det er farlig at vi ikke har politikere som kjemper for kunsten.

Enda verre er det at kunsten ikke kjemper for seg selv. Aldri er kunsten viktigere enn i krisetid. Nå er det krisetid. Vi må kjempe for stemmen vår. Det er det kulturlivet gjør. Passer på demokratiet. Gir de stemmeløse stemme. Lar folk gråte og le.

Leve kunsten!

• Natasja Askelunds siste gjestekommentarer og artikler om henne
• Øvrige siste gjestekommentarer