Problemet bak problemet med under­ernæring på syke­hjemmene

GJESTEKOMMENTAR: Over halvparten av sykehjemsbeboerne i Stavanger står i fare for å bli underernært. Det opprører meg – som helsefagarbeider.

Kommentar

Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av Aftenbladets kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

At «våre gamle», de som «har bygget landet», skal sulte i hjel på sykehjem, i verdens rikeste land, i Norges rikeste by, er opprørende. Artikkelen i Aftenbladet 3. juli om dette, om næringsrik mat, eldre uten matlyst og alt man kan gjøre for å få det koselig, blir neste dag fulgt opp med en artikkel om et servise som skal få opp appetitten blant de gamle.

Jeg er der det skjer

Jeg arbeider på et lite sykehjem i Stavanger, et av dem som stadig trues av nedlegging. Et av dem som har kjøpt servise med gul og oransje kant, som i artikkelen. Et av dem som det for flere år siden ble bestemt ikke skulle ha eget kjøkken, men som får mat levert fra Stavanger byggdrifts produksjonskjøkken. Et av dem som det ble bestemt skulle ha middag kl. 16 i stedet for klokken 13, og som derfor måtte legge om rutiner og kjøpe nye ovner og lære opp personalet til å varme opp og anrette middagsmaten, uten at det fulgte med mer penger eller personale av den grunn. Et av dem som veier pasienter en gang i måneden og registrerer nattfaste og måltider slik at vi kan sende inn data til kommunen. Et av dem som må registrere matsvinn. Et av dem som har ernæringsplan for alle pasientene. Et av dem som serverer havresuppe om natten og lager fruktfat og smoothies til mellommåltid. Et av dem som har sendt personalet på kurs i skjemaet for å registrere vekt og næringsopptak.

Jeg ble også opprørt da jeg leste artikkelen. Opprørt over fokuseringen. Opprørt over systemet. Opprørt over hvem det er som blir sittende med «skylden». Opprørt over hvordan man tror man skal løse problemet. Opprørt over hva man tror er problemet. Opprørt over flere skjemaer, møter, kurs, serviser, og tomme ord som «innsatsområder» og «kompetanseløft».

Les også

Aud Hølland Riise: «Sykepleiermangelen – manglende ambisjoner for sykehjemmene i Stavanger?»

Les også

Eli Karin Fosse: «Konkret satsing på bemanningen i sykehjemmene»

Virkeligheten på sykehjem

Hvis man blir innlagt på sykehjem i Stavanger, er man som oftest alvorlig syk. Gjennomsnittlig levealder etter innleggelse på sykehjem er drøye to år, og det er ikke fordi man sulter i hjel. Det er fordi man ikke får plass på sykehjem før man er blitt alvorlig svekket. Det er fordi – som det heter i stortingsmeldingen «Leve hele livet» fra 2018 – flest mulig skal bo hjemme lengst mulig. Den dagen mor, far, ektefelle eller bror kommer på sykehjem, trenger de at noen passer på dem hele tiden. De trenger helsehjelp, stell, pleie, og omsorg. De kommer ikke til å bli friske. De kommer ikke hjem igjen. De kommer til å dø snart. Det er brutalt, det er vondt, det er trist, – men det er sant.

Mange som bor på sykehjem, har demens. Demens er en dødelig hjernesykdom. Litt etter litt svekkes man. Til slutt klarer ikke kroppen å ta til seg næring. Enten fordi pasienten ikke kan eller vil svelge, eller fordi kroppen rett og slett ikke klarer å ta opp næringsstoffene fra maten. Hvis man leser undersøkelsen Aftenbladet har brukt i sin artikkel, ser man at det tydelig står forbehold om tolkningen, både fordi man fortsatt mangler data, og fordi selve innhentingen av de data man har, er mangelfull og senere forandret.

Men likevel: På det sykehjemmet der jeg arbeider fortsetter vi å veie pasientene én gang i måneden. Vi har sendt pleiere på nytt kurs. På dette sykehjemmet fortsetter vi å registrere nattfaste. Vi fortsetter å lage individuelle ernæringsplaner. Vi fortsetter å dokumentere, registrere, måle og veie, men det viktigste vi gjør står ikke i noen planer eller skjema. Det viktigste vi gjør handler om høy kompetanse, om erfaring, om engasjement.

Jeg arbeider på et sykehjem i Stavanger. Et av dem som stadig trues med nedlegging, fordi det er lite, og fordi, som det står i artikkelen, «i dag må sykehjemmene være store for å være faglig rustet». Jeg arbeider på et sykehjem der vi ikke har teipet navnelapper på bordet der pasientene skal sitte, for vi kjenner dem og vet hvem de liker å sitte sammen med. Vi vet hva de liker å spise. Jeg arbeider på et sykehjem der vi dekker med hvite duker, og sølvtøy på søndager. Jeg arbeider på et sykehjem der vi lager lapskaus sammen på tirsdagen og pizza på lørdagskvelden. Jeg arbeider på et sykehjem der vi serverer kaffe og kjeks til de pårørende på terrassen, og lager artige «drinker» i lysthuset i hagen. Jeg arbeider på et sykehjem der kollegene mine brenner for jobben.

Les også

Kronikk: «Tre S-er for å forebygge under­ernæring i sykehjem»

Les også

Aftenbladet mener: «Det helt sentrale spørsmålet om hvorfor Stavanger skiller seg negativt ut, trenger å besvares»

Problemet bak problemet

Men de kan ikke trylle. Hver gang mine kolleger leser artikler om eldreomsorgen, om pasienter som sulter, om mor som ikke får byttet bleie, om far som ikke får gå tur, blir de opprørt. De blir opprørt fordi man aldri tar opp og aldri nevner selve problemet. De blir opprørt fordi ingen egentlig vil ha svar på skjemaene de sender inn. De blir opprørt fordi ingen snakker om at selv om maten fra produksjonskjøkkenet sikkert er både næringsrik og sunn (og jeg vet den er god), så står det ingenting om at hver komle er tellet og grønnsakene veid, – og det ikke skal være noe rester igjen, for da har vi fått for mye. De blir opprørt fordi artikkelen i Aftenbladet den 6. juli om ufaglærte som erstatter sykepleiere på sykehjem, er en del av problemet. Mangelen på helsearbeidere er enorm.

Vi blir opprørt fordi det ikke hjelper å lage prøveprosjekter med flere assistenter, hvis det egentlig er fagfolk man trenger. Vi blir opprørt fordi robotstøvsugere er supre på støvsuging, men bokstavelig talt suger på omsorg.

• Natasja Askelunds siste gjestekommentarer og artikler om henne
• Øvrige siste gjestekommentarer

Les også: «Vi har enorme forventinger til hva sykehjemmene skal gi oss. Kan de bli innfridd?»

Og denne: «’Eldreomsorgen’, sier de, men få snakker om død og sorg, smerte og angst, anger og lengsel, bæsj og spy, – ingen tør nevne puss og blod»