Meningsfulle sammentreff

GJESTEKOMMENTAR: Mange av oss har opplevd merkelige sammentreff som virker for gode til å være sanne. Det kan lyde sært, men i virkeligheten berører dette religion, magi, parapsykologi, spådomskunster, poesi, og kanskje selve virkelighetens struktur.

Er verden som en maskin, en sjelløs mekanisme styrt etter blinde naturlover? Eller er den mer som en drøm, med indre, symbolske sammenhenger?
  • Jørg Arne Jørgensen
    Jørg Arne Jørgensen
    Lektor og religionshistoriker
Publisert: Publisert:

Synkronisitet er et begrep som stammer fra den sveitsiske psykologen Carl Gustav Jung (1875-1961). På norsk kan vi kalle det “meningsfulle sammentreff”.

Det kan defineres som sammenfall mellom to hendelser uten ytre, årsaksmessig sammenheng, men en påfallende indre, symbolsk sammenheng. For eksempel at vegguret brått stopper idet en nær slektning dør. Eller at datteren din plutselig kommer med en tegning av noe du drømte den natten. Eller at urskiven på Oslos gamle politistasjon ble sprengt i stykker 22. juli, og eksakt det tidsrommet hvor terroristens drapsorgie foregikk ble sprengt vekk.

Eller for mitt vedkommende: En helg fikk jeg brått John Lennons sang “My Mummy’s dead” på hjernen og lastet den ned på iTunes for å lytte til den. Ikke visste jeg da, eller noen andre for den saks skyld, at den helgen døde min mor uventet i sitt hjem.

Ikke-kausale sammenhenger

Slike sammentreff er objektivt sett tilfeldige, men gir likevel en følelse av et meningsfylt univers som henger sammen på måter som ikke er bestemt etter vanlige årsak- og virkningslover.

På begynnelsen av 1900-tallet var den eksentriske biologen Paul Kammerer (1880-1926) opptatt av slike sammentreff, slik det blir beskrevet i Arthur Koestlers bok The Roots of Coincidence (1972).

Kammerer noterte de meningsfulle sammentreffene han observerte etter bestemte kategorier, og i boka ”Das Gezetz der Serie” (1919) lanserer han ideen om “serialitet” i kosmos: at fenomener som har den samme “kvaliteten” over seg, har en tendens til å gruppere seg sammen i tid og rom.

Han mente han var på sporet etter en ukjent naturlov som utfyller de andre. En slik teori er på ingen måte absurd, mente Einstein. Noe senere utviklet Jung den lignende, mer kjente teorien om synkronisitet.

Sammenhenger

I dag vil mange mene at slike ideer er irrasjonelle — man ser sammenhenger der de egentlig ikke finnes.

Men likevel tror jeg at det i folkedypet er ganske vanlig å tenke at det er mening bak mange tilsynelatende tilfeldige hendelser som skjer oss. Og det både Jung, Pauli og Kammerer snakker om kan man finne igjen i en rekke religioner og kunnskapstradisjoner verden over. Klassiske guder, for eksempel i gresk mytologi, var guder for ulike domener og kvaliteter — altså ting som “hang sammen”.

De gamle hinduistiske tekstene Upanishadene flommer over av slikt. Spådomskunster verden over bygger på dette. Esoteriske systemer har alltid kartlagt slike korrespondanser mellom ulike fenomener. Og denne tenkemåten er sentral i vår tids nyreligiøsitet. Det er en uvant måte å tenke på, basert på helt andre premisser enn moderne kausalrasjonalitet. Det er rett og slett to ulike grunnsyn på virkeligheten.

Begge deler?

Er verden som en maskin, en sjelløs mekanisme styrt etter blinde naturlover? Eller er den mer som en drøm, med indre, symbolske sammenhenger? Eller kanskje den er begge deler?

Det trenger ikke være slik at det ene verdensbildet logisk sett utelukker den andre. Kanskje henger verden sammen på flere måter enn rent kausale.

På begynnelsen av 1900-tallet avslørte kvantefysikken et univers som tilsynelatende oppfører seg ikke-kausalt på kvantenivå, der bevissthet tilsynelatende spiller en avgjørende rolle for hvordan eksperimenter fungerer.

Dette åpnet for spekulasjoner omkring virkelighetens sanne natur, og det er ikke uten grunn at Jung utviklet teorien om synkronisitet i samarbeid med kvantefysikeren Wolfgang Pauli (1900-1958).

Poetisk erkjennelse?

Vi tenker gjerne at det som særpreger mennesket er vår (rasjonelle) fornuft. Men minst like særpreget er vår poetiske evne. Som jo dette egentlig dreier seg om.

Evnen til å se hvilke fenomener som har en indre sammenheng. Lese ulike kvaliteter i verden. Vi kan se at solen og lyset henger sammen med bevissthet, natten og havet med det ubevisste. Og så videre. Slik matematikk, fysikk osv. er språk for kvantiteter, er dette et språk for kvaliteter.

Og kanskje er det viktig å opprettholde denne evnen. I sine memoarer klagde den aldrende Darwin over hvor inntørket og fantasiløs sinnstilstand han hadde utviklet, ikke minst at evnen til å verdsette poesi hadde forsvunnet, og skyldte på et langt liv preget av en strengt empirisk-vitenskapelig holdning.

Å se etter mening

La meg ta en parallell. Vi har en bok. Det går an å forklare den på en ytre, kvantitativ måte: hvilke grunnstoff den er bygd opp av, telle bokstaver og så videre. Men samtidig går det an å tolke hva teksten betyr, hva dens mening er.

Dette er henholdsvis naturvitenskapenes og humanvitenskapenes domene. Men humanvitenskapene har som premiss at det kun er kultur, altså det menneskeskapte som har mening i streng forstand.

I denne tankegangen vil man derimot tolke hele verden som om den hadde en indre, symbolsk mening og sammenheng. Det som innen naturvitenskapen er en kardinalsynd. Men det er ikke urimelig å tenke at hvis vi kun angriper og tolker verden som den er uten innebygd mening, så vil den til slutt framstå slik for oss.

Hvis vi derimot prøver å “lese i naturens bok”, så kan det hende at verden responderer på våre famlende forsøk og røper mening og sammenheng. For det koker ned til spørsmålet: Er ikke verden hel? Og er ikke vår bevissthet, med alt den inneholder av mening, også en del av verden?

Publisert:
  1. Religion
  2. Natur
  3. kvantefysikk
  4. Fysikk

Mest lest akkurat nå

  1. I ett europeisk land er det dyrere å feriere enn i Norge

  2. Klart for fjerde koronavaksinedose i Stavanger

  3. Kjørte i 94 km/t i 60-sonen - mistet førerkortet

  4. – Hvalrossen Freya er nok på vei mot Rogaland nå

  5. Het kokkekonkurranse på siste dag av gladmatens comeback-år

  6. «Klart det er mulig å dusje på natten»