Julens budskap er at Mustafa må få bli

FRIPENN: Det gir lite mening å synge søtt om barnet som ble født i Betlehem, hvis vi ikke samtidig snakker alvorlig om gutten som blir utvist fra Asker.

4. juledag skal Mustafa Hasan, etter et par ukers utsettelse, sendes ut av landet for noe han er uskyldig i. Som underskriftene på veggen viser, er mange uenige i Utlendingsnemndas vedtak.
  • Sven Egil Omdal
    Sven Egil Omdal
    Journalist
Publisert: Publisert:

Om to uker skal vi samles for å feire et barn som ble tatt med av sin mor på flukt fra Palestina til Egypt. Fire dager senere skal Mustafa, som ble tatt med av sin mor fra samme område til Norge, sendes ut av landet. Alene skal han transporteres til et sted hvor han ikke har noen, ikke kan språket og ikke kan fullføre den videregående utdanningen som han er fem måneder unna. Dette må skje for å beskytte Systemet.

Vi har utviklet et samfunn som i navnet bygger på læren til barnet som flyktet til Egypt – statens verdigrunnlag er den kristne og humanistiske arven – men som i gagnet ofte fungerer motsatt: For jeg var fremmed og du skjøv meg bort.

Massiv støtte

Mustafa Hasan viser Askers ordfører Lene Conradi (H) underskriftene for saken hans på veggen på Nesbru videregående skole.

18 år gamle Mustafa Hasan går fortsatt på Nesbru videregående skole i Asker. Han vet at kommunen kjemper for at han skal få bli. Det kommunale barnevernet overtok ansvaret for ham og broren da moren og lillesøsteren flyktet fra Norge for tre år siden. Ordfører Lene Conradi fra Høyre kjenner ham, og vil beholde ham. Det samme vil rektor, alle lærerne på skolen og store deler av lokalmiljøet.

Det mennesket som står ham nærmest i livet, broren Abdel, har fått oppholdstillatelse, – men Mustafa skal kastes ut. Sakene deres virker identiske, men Utlendingsnemnda (UNE) sier at de ikke er det. Hvordan de skiller seg fra hverandre, får vi ikke vite. Taushetsplikten faller ned som en klaff når Systemet blir utfordret.

Umenneskelig midlertidighet

For noen er Mustafas sak enkel: Moren løy da hun kom til Norge. Da har han ingen rettigheter, selv om han bare var seks år da mor la fram uriktige dokumenter for norske myndigheter. Den norske stat har ikke lenger noen offisiell religion, men ideen om arvesynd har den beholdt. Mødrenes feil skal hjemsøke barna så snart de blir gamle nok til at de ikke lenger er beskyttet som barn. I mellomtiden plasseres de i en byråkratisk skjærsild hvor de verken er inkludert eller ekskludert. Mustafa har levd mange år i en tilstand av midlertidighet. For ham var det ikke førerkort, stemmerett eller de voksnes friheter som ventet den dagen han fylte 18, – men ordren om utkastelse.

Mustafa er langt fra den eneste som har levd slik, og dette er Systemets viktigste forsvar: Vi kan ikke gjøre unntak, selv om politikere fra alle regjeringspartiene ber om det. Vi kan ikke beordre UNE til å la Mustafa få bli hos Abdel og alle vennene i Asker når andre i samme situasjon er blitt eskortert ut av landet.

Utlendingsdirektoratet (UDI) og UNE bedyrer at de følger de reglene som gjelder, og de har forstått reglene slik at innvandringsregulerende hensyn går foran barnekonvensjonen.

Skrallens logikk

Både Christian S. Oftedal (1907–1955), redaktør i Aftenbladet og stortingsmann for Venstre (t.v.), og Bent Røiseland (1902–1981), parti- og stortingskollega, var begge imot dødsstraff – men i 1946 stemte Oftedal for dødsstraff i rettsoppgjøret etter krigen. Han var tro mot Systemet.

I denne saken har VG vist seg som en sterkt systemtro avis. På lederplass skriver de at «enkeltsaker kan ikke avgjøres ut fra ildsjelers engasjement. Det kan ikke være andre regler for dem som har et sterkt støtteapparat rundt seg, enn for dem som står alene». Systemet er konstruert slik at politikerne skal slippe å forholde seg til enkeltskjebner, fordi de vet at presset noen ganger blir for sterkt.

Det lyder så rettferdig: Er vi kalde og avvisende overfor noen, må vi være det overfor alle.

Men da overser VG både sin egen journalistiske historie og all annen erfaring. Det er nettopp når vi makter å se hvordan systemet rammer et enkelt menneske at vi forstår at det må endres. I motsatt fall klemmes vi i stykker av den juridiske skrallen.

Som verktøykyndige vet, kan en skralle bare brukes til å stramme, ikke til å løsne. Argumentet om Systemets indre rettferdighet vil uvegerlig føre til at hardheten alltid seirer. Det skjedde også da rettsstaten skulle gjeninnføres etter fem års nazi-styre. 12. desember 1946 stemte Christian S. Oftedal, redaktør i Stavanger Aftenblad og stortingsrepresentant for Venstre, mot sin samvittighet også for å opprettholde dødsstraffen. Han hadde både skrevet og talt mot at Norge gjeninnførte henrettelse som straffemetode, men sa i stortingsdebatten at det ville oppstå en «sinnsforvirring i rettsbegrepene» hvis Oliver Rinnan og hans bande ikke ble henrettet når flere med langt mindre på samvittigheten var blitt skutt. Derfor stemte Oftedal «med blødende hjerte» for at nye eksekusjonspelotonger skulle i aksjon. Skrallen virket.

Det står ikke om dødsstraff denne gang, men det står om liv. Om hvilket liv vi kan tillate oss å tvinge en 18 år gammel gutt til, etter at han har vært en av oss i 13 år. Alle gruppelederne i Asker kommunestyre, fra Høyre til Rødt – med unntak for Frp – har bedt om amnesti for ham. Leder og nestleder i Unge Venstre kjemper hans sak. Det samme gjør lederen i KrFU. Dette engasjementet er ikke en trussel mot en rettferdig innvandringspolitikk, men en mulighet til å løfte rettferdigheten til et mer humant nivå.

Mustafa Hasan i 2017, da han som 15-åring ga ut boken «Mustafas dikt: Hva når Norge etter ni år ikke vil ha deg lenger – og du er 13 år?».

Den sanne humanismen

I desember 1946 argumenterte Oftedals partikollega, Bent Røiseland, mot skrallesystemet. Nye dødsdommer kunne ikke rettferdiggjøres ved å vise til at andre hadde lidd samme skjebne, sa han. Det er i denne holdningen den sanne humanismen viser seg. At politikken har vært urimelig hard mot andre, er ikke et argument for at Systemet må sementeres, men for at det må forbedres. Lover endres når mange nok innser at den rammer feil.

Dette ser vi lettest når offeret får navn og ansikt. Alle svarte i Alabama måtte reise seg på bussen hvis en hvit ville sitte, det var først da Rosa Parks ble sittende at noe skjedde.

At Mustafa Hasan er løftet ut av statistikkens anonymitet, fører forhåpentlig til at andre barn slipper å leve år i frykt for å bli straffet for foreldrenes desperate løgner.

Følg på twitter.com/svelle

  • Tidligere Fripenn-kommentarer
Les også

Aftenbladet mener: «Mustafa Hasan bør få bli»

Publisert:
  1. Fripenn
  2. Sven Egil Omdal
  3. Flyktninger
  4. Utlendingsnemnda (UNE)
  5. Asylpolitikk

Mest lest akkurat nå

  1. Da demensen tok ordene fra Atle, sluttet mange å snakke til ham. – Jeg opplevde at folk krysset veien for å unngå oss

  2. Oilers vant overtidsdrama: Karlsen matchvinner mot Storhamar

  3. Navn på omkommet frigitt etter båtulykke

  4. – Har ikke lyst til å miste noen jeg er glad i

  5. Tenåring uten førerkort krasjet i busskur

  6. Oilers vant i spillforlengelse