- Hvis en gutt fra Tasta sa "mamma" på 1950-tallet, ville han blitt ertet for det.

Vi klarer ikke å stoppe språkutviklingen – den drives av tyngdekrafta.

« I dag er "mamma" og "pappa" så alminnelige at det knapt fins unntak,» skriver språkforsker Inge Bø.
  • Inge Bø
    Inge Bø
    Professor emeritus, dr. philos, UiS
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over fem år gammel

I 1739 ble norske barn fra 7 til 14 år – som de første i verden – pålagt obligatorisk skole. På Tasta fungerte den som omgangsskole til 1853. Da sto det første skolehuset i hele området ferdig. Helt til 1900-tallets begynnelse var dansk det offisielle språket – også i skolens pensum. I det første hundreåret leste elevene kun Bibel, Psalmebog og Pontoppidans forklaring – alt på dansk. Dessuten var lærere og elever pålagt å bruke dansk i tekst og tale. Slik ble elevene presset til å undertrykke det naturlige talemål som i sin opprinnelse var etterslep av gammelnorsk.

Først i 1870 fikk barna lov å bruke egen dialekt på skolen. De skrev likevel på dansk til ca. 1900. Samiske barn har likevel hatt det verre: Til 1960 ble de tvunget i internatskoler hvor alt var norsk. De ble 11 år før de skjønte hva læreren sa.

Les også

For knappe 50 år siden var samisk forbudt i skolen

Dialektgrenser oppstår

Det som har skjedd i Stavangers nærområder, er at bymålet fikk spre seg og tynne ut de opprinnelige dialektene. Det skyldtes flere ting, blant annet at gårdene – ved oppdeling – var blitt så små at bøndenes barn søkte arbeid i Stavanger, men også det forhold at byfolk – fra 1920-årene – slo seg ned på landet. Dette skjedde særlig på Indre Tasta, dvs. på områdene nær bygrensen. Der dannet det seg tette nabolag hvor fedrene jobbet i Stavanger, mens mødrene var hjemme.

Dette fikk kultursosiologiske konsekvenser. Én av disse var at Indre Tasta kom til å bære et sterkere preg av urbanitet – med utslag i større bruk av bymål og bykultur – enn Ytre Tasta, dvs. områdene mot Randaberg. I 1940 var det for eksempel en dialektgrense ved Smiene: Barns språkbruk på Ytre Tasta og i Dusavik var nærmere jærdialekten. De sa "sjå", "skule" og "heim", mens barn nær bygrensen sa: "se", "skole" og "hjem". Ellers var tastadialekten nokså lik stavangerdialekten.

Jentespråk, guttespråk

En annen språkgrense på Tasta fram til ca. 1960 var at jentene snakket «pent egenesspråk», mens guttene snakket «vulgært pedersgatespråk». Jentene sa "hva er klokken?", "rumpen", "je reiste med bossen" og "je må tisse", mens guttene sa: "ka e’u?", "rauå", "eg tog byssen", og "eg må pissa". Tastajentene pusset nesen, mens guttene snøyd seg. I dag er denne språkgrensen borte: Tastajenter født etter 1965 begynte å snakke slik deres brødre snakket – og gjør det også som 50-åringer: De snyde seg.

Les også

Bare i ett skolefag er gutter best

Mor/far eller mamma/pappa?

I gammel tid var det ikke uvanlig at barn tiltalte foreldrene i tredje person og med "De". Jeg har selv hørt voksne i Telemark si "De" til foreldrene sine, men i kombinasjon med "mor", og "far". Det er ikke utenkelig at barn på Tasta på 1700-tallet snakket til sine foreldre i tredje person – i ren ærbødighet. I min barndom kalte alle barn og voksne sine foreldre for "mor" og "far".

På dette språkområdet har det skjedd et paradigmeskifte: Barn født etter 1980 sier "mamma" og "pappa" fra barn av og resten av livet. Forskjellen mellom er markert: Hvis for eksempel et tastabarn i 1940-50-årene – og ute blant folk – sa «mamma», ble det oppfattet som babyspråk. Reaksjonen var spontan i form av erting – særlig hvis det var en gutt. Det var større toleranse hvis jentene ropte på «mamma». I dag er "mamma" og "pappa" så alminnelige at det knapt fins unntak. Motsatt er "mor" og "far" så inngrodd hos oss i 1930–50-generasjonen, at vi reagerer med smil når voksne – til og med foreldre – roper på "mamma". For oss lyder det barnslig!

Gamle slektsbetegnelser forsvinner

Vi eldre overraskes også når vi oppdager at dagens unge ikke lenger bruker mormor, morfar, farmor, farfar. Jeg har også studenter som ikke kjenner ord som moster, faster, farbror, morbror. Ordene synes å være på vei ut og erstattes av bestemor, bestefar, onkel og tante. Dette er uheldig: det nivellerer språket. De gamle betegnelsene har nemlig nyanser de andre mangler: Mormor betyr mors mor; bestemor betyr både mors og fars mor.

Høflighetsfrasene blir borte

Det er også en annen forskjell på før og nå, nemlig i bruk av høflighetsfraser: Vi barn av 1930 til 1950-årene lærte å si "De", "Dem" og "Deres" til voksne vi ikke kjente, eller som vi hadde lært å respektere – særlig eldre og folk i visse posisjoner. Da vi gikk på Kongsgård i 1940-årene, var det «dødssynd» å tiltale lektorene med "du", mens de sa "du" til oss. Når de derimot kalte på oss, brukte de etternavn. Så når en lektor ropte: «Olsen, vil du komme fram til tavla!», var det Eldbjørg han mente. Det syntes vi var underlig.

Språk endres

Les også

Språkforskerne klør seg i hodet: Hvorfor sier nordmenn «Trumpf»?

I områder med innvandring dukker det opp nye språknyanser, og i 50 år har engelske gloser fått faretruende sterk utbredelse. Det gir status å si "deadline" når man mener "tidsfrist". Her står Norge foran en formidabel utfordring: Vi klarer ikke å stoppe språkutviklingen – den drives av tyngdekrafta. Men det vi kan og bør gjøre, er å bruke og verne om bokmål, nynorsk og samisk som levende språk samt å bevare mangfoldet av dialekter. Det gir trygg identitet.

Publisert:
  1. Mamma
  2. Språk
  3. Tasta
  4. Pappa

Mest lest akkurat nå

  1. Stenger rund­kjøring på Forus i over tre år: – Å reise kollek­tivt kan være et alternativ

  2. Støyende asfalt­arbeid mellom Tjensvoll­krysset og Madla­krossen de to neste nettene

  3. 11 menn vil bli brann- og rednings­sjef

  4. Dette foreslås det å gjøres med den nest største barne­hagen i Sand­nes

  5. Se FCSB - Viking her

  6. Direkte: Følg trenings­kampen Stjernen-Oilers og chat med vår reporter her