Ingen kan se inn i framtiden, ikke engang oljå

KOMMENTAR: Oljebransjen prøver å spå sin egen framtid. Det må den gjerne. Men det er farlig når politikere bruker disse scenarioene til å stikke hodet i sanden.

Publisert: Publisert:

Oljeminister Kjell Børge Freiberg er en av dem som oftest bruker oljebransjen og analytikeres scenarioer om mulige framtidsutsikter som sannhetsvitner om det som kommer til å skje. Foto: Jarle Aasland

  • Hilde Øvrebekk
    Kommentator

Forrige uke la Equinor frem tre ulike scenarioer for utviklingen i energimarkedene fram til 2050. Alt etter hvordan framtiden kommer til å se ut og hvilke klimatiltak som settes inn, mener selskapets analytikere og økonomer at etterspørselen etter olje i 2050 vil være på mellom 59 millioner og 122 millioner fat olje per dag.

I 2018 var etterspørselen etter olje globalt på 99,2 millioner fat olje per dag. Konklusjonen er altså at uansett hva som skjer i framtiden, vil vi trenge olje. Det har sannsynligvis Equinor rett i, hvis ikke det skjer noe revolusjonerende på teknologiutvikling eller i petrokjemikalieindustrien. Men akkurat hvor mye olje verden vil trenge er det ikke mulig å si.

Les også

KrF-statsråd utformet ny politikk for Ap, Sp, SV og MDG

Les også

Norske klimagassutslipp opp 0,4 prosent

Tilbake i tid

La oss gå åtte år tilbake i tid. Da ga Equinor, den gang Statoil, ut sin første «Energy Perspectives»-rapport. Verden så litt annerledes ut. Finanskrisen var på hell, den arabiske våren hadde sendt sjokkbølger inn i oljemarkedet, Opec hadde større makt og skiferoljen hadde ikke inntatt markedet.

Det var ingen i 2011 som så for seg at tre år senere skulle vi få den dypeste oljekrisen på norsk sokkel, og at rundt 50.000 jobber skulle forsvinne fra bransjen. For akkurat så vanskelig er det å se inn i framtiden.

For å illustrere dette kan vi bare se på forventningene til veksten i fornybar energi.

I 2011 mente Statoils analytikere at fornybar energi ville komme til å øke med 5 prosent per år mellom 2010 og 2040. I OECD-landene ville veksten være på 4 prosent, mens den ville være på 5,5 prosent i landene utenfor OECD, mente oljeselskapet.

I april i år ga Det internasjonale fornybarbyrået (Irena) ut sin årlige oppdatering på hva som faktisk har skjedd. Tallene derfra viser at i fjor var veksten i fornybar energi på 7,9 prosent. De syv foregående årene lå veksten på rundt 8,3 prosent per år.

I Afrika, som ikke har noen land i OECD, var veksten i fornybar energi i 2018 på 8,4 prosent.

Les også

Eldar Sætre: Equinor er klar til å bygge ut havvind i Norge

Les også

MDGs Tesla vinker «bye bye» til oljå, men partiet synes å glemme at store deler av en Tesla er laget av olje

Framtiden

Statoil var ikke de eneste som tok feil. Det internasjonale energibyrået (IEA) mente i 2011 at fornybar energi ville vokse med 4,5 prosent årlig.

Nå mener Equinor at andelen fornybar energi i elektrisitetsmarkedet vil være på mellom 29 og 49 prosent i 2050. Andre oljeselskaper mener også noe om det. Blant annet BP, som tror at andelen fornybar energi i elektrisitetsmarkedet vil være på 30 prosent i 2040. Analysebyrået McKinsey tror at andelen vil være på over 50 prosent.

Irena mener den bør være på 65 prosent. Fornybarbyråets sjef, Adnan Amin, sa i fjor at han mener det ikke er konstruktivt å bruke scenarioer som tar utgangspunkt i fortid og de opplevelsene vi har i dag for å gjette seg fram til hva som kommer til å skje framover.

For like vanskelig som det er å spå hva andelen fornybar energi vil være i framtiden, er det å spå hvor mye olje og gass verden vil etterspørre. Alt henger som kjent sammen med alt.

Les også

Hvor lenge er det et marked for norsk gass i Europa?

Les også

– Det er sørgelig at Europa overlater den grønne utviklingen til Kina og Korea

Politisk argumentasjon

At noen analytikere og økonomer stikker hodene sammen for å prøve seg på kvalifisert gjetting om framtiden, er i seg selv ikke et problem. Men det blir et problem når det brukes som politisk argumentasjon.

For selv om sjefen for IEA, Fatih Birol, sier at det de driver med ikke er framtidsutsikter, er det ikke sånn informasjonen fra disse scenarioene blir brukt.

Olje- og energiminister Kjell Børge Freiberg (Frp) er en av dem som ivrigst bruker scenarioene som sannhetsvitner. I et innlegg på enerWE Communcations Conference i mai sa han at «alle seriøse scenarioer viser at det fortsatt vil være etterspørsel etter olje og gass i mange tiår framover, også innen målene satt i Parisavtalen». Omtrent det samme sa han blant annet på Meløyseminaret i april, på Offshore Strategikonferansen i februar, på Oljeindustripolitisk seminar i januar og under LOs olje- og gasskonferanse i november.

Han er ikke den eneste. Også statsminister Erna Solberg, andre politikere og næringslivsledere har brukt lignende argumentasjon. Bransjeorganisasjonen Norsk olje og gass’ administrerende direktør, Karl-Eirik Schjøtt Pedersen, hevder at IEA «slår fast at verden vil trenge mye olje og gass».

Tankerekken er, som Freiberg sier, at «dersom vi stanser å produsere, vil ikke det få betydning for verdens forbruk. Andre vil trolig dekke opp, men klimamessig vil det være uheldig. Norsk sokkel er blant de reneste i verden.»

Og konklusjonen: «Så lenge verden trenger olje og gass, skal Norge produsere det.»

Les også

Nei, jorden er ikke flat, og migranter vil ikke utrydde den europeiske sivilisasjonen

Les også

En risiko det ikke er verdt å ta, Equinor

Hodet i sanden

Tankesmien Agenda la i forrige uke frem rapporten «Grønn vekst for framtida». I løpet av høsten 2018 og våren 2019 har de profilerte politikerne Espen Barth Eide (Ap), Geir Pollestad (Sp), Kari Elisabeth Kaski (SV) og Per Espen Stoknes (MDG), samt Dag Inge Ulstein (KrF) fram til han gikk inn i regjering, møttes regelmessig «for å stake ut en tydelig grønn og mer aktiv næringspolitikk.»

I rapporten trekker de fram ulike tiltak de mener skal til for å gi god næringsutvikling i Norge. Målene og tiltakene kan diskuteres, og det er ikke sikkert alle er gode eller at de vil fungere.

Men tanken bak et slikt initiativ er god. Freibergs tilnærming til framtiden synes å gå etter modellen av «stikk hodet i sanden, så går det nok over».

Å sette en dato for nedstengning av oljeindustrien er ingen god løsning, men det er det heller ikke å tro at alt vil fortsette som før.

I en verden i endring er det farlig å basere politikken på scenarioer om det noen tror kan skje i framtiden. Men ingen kan se inn i framtiden, ikke engang oljå.

Publisert:

Les også

  1. Equinor: Parisavtalen stopper ikke lønnsomme prosjekter

  2. Dyrene dør, og det er vår feil

  3. Høyre: – Vi står side om side med oljearbeiderne!

  1. Energi
  2. Fornybar energi
  3. Oljebransjen
  4. Norsk sokkel
  5. Klimapolitikk