Trumps normbrytende oppførsel passer inn i et globalt mønster

GJESTEKOMMENTAR: Politiske partier er gammeldagse institusjoner som ikke klarer å holde stand i en tid preget av selvskapte politikere

Publisert: Publisert:
Fareed Zakaria
Redaktør og forfatter

Donald Trump snakker om telefonsamtalen med Ukrainas president. Den var «perfekt» og «uskyldig». Eller heller en forbrytelse? Erin Scott, Reuters/NTB scanpix

Enten du mener at det er grunnlag for å stille Trump for riksrett eller ikke, kan vi alle være enige om at det Trump gjorde overfor Ukraina var alvorlig galt?

Presidenten presset en utenlandsk regjering for å få den til å grave om dritt om sin politiske motstander. Dette er svært forskjellig fra Russland-etterforskningen, som grunnleggende handlet om hvorvidt Trump som presidentkandidat hadde samarbeidet med Kreml. Når det gjelder Ukraina-saken, blir presidenten beskyldt for å ha brukt USAs enorme makt – makt som kan være en forskjell på liv og død for Ukraina – for å tjene sin egen personlige, politiske gevinst.

Ukrainas ferske president, Volodymyr Zelenskyj, er uerfaren, og Donald Trumps utpressing av ham i telefonsamtalen i juli setter ham i klemme på hjemmebane. Denne uken møttes de under FN-toppmøtet i New York, og da sa Trump at telefonsamtalen hadde vært «perfekt» og «uskyldig». Zelenskyj bedyret – naturligvis – at Trump ikke hadde presset ham til noe som helst. Hva annet kunne han si? Jonathan Ernst, Reuters/NTB scanpix

I land etter land

Dessverre er dette en del av et mønster av brudd på demokratiske normer – kanskje også lover. Mueller-rapporten avslørte at Trump aktivt forsøkte å stoppe eller begrense spesialetterforsker Muellers etterforskning. Trump har angivelig hintet om benådning for tjenestemenn som bryter loven for å få gjennom innvandringspolitikken hans. Han har gjentatte ganger lammet USAs etterforskningsorganer, eller enda verre, presset dem til å undersøke hans politiske motstandere. Han har ignorert stevninger fra Kongressen og nektet å utlevere dokumenter, inkludert sine egne selvangivelser, og han har beriket sine egne selskaper gjennom å bruke sin posisjon som president. Han har angrepet rettsvesenet og mediene, og ofte kalt sistnevnte for «folkets fiende».

Trump er et spesielt sjokkerende eksempel, men hans oppførsel passer inn i en global trend. Den britiske statsministeren Boris Johnson foretok en politisk manøver – suspensjonen av Parlamentet – som landets Høyesterett enstemmig dømte som «ulovlig». Den indiske statsministeren Narendra Modi har snakket og styrt på måter som har skremt landets minoriteter og bryter ned landets sekulære kultur. Den filippinske presidenten Rodrigo Duterte har berømmet utenomrettslige drap. Og i land som Tyrkia og Ungarn har lederne, Recep Tayyip Erdogan og Viktor Orbán, lykkes med å endre grunnloven for å hjelpe dem til å innføre ettparti- – eller enmannsstyre.

Mange statsvitere og skribenter har skrevet om denne «demokratiske lavkonjunkturen», men det er fortsatt uklart hvorfor dette skjer så mange steder. Roberto Stefan og Yasha Mounk har samlet data som viser at entusiasmen for eneherskere har vokst. Fra 1995 til 2014 var det store økninger i andelen av mennesker som ønsket å se «en sterkt leder som ikke trenger å bry seg med nasjonalforsamlinger eller valg». Økningen var på nær 10 prosentpoeng i USA, nesten 20 prosentpoeng i Spania og Sør-Korea, og på rundt 25 prosentpoeng i Russland og Sør-Afrika.

Les også

Fareed Zakaria: «Sterke menns nye oppskrift for sikre seg eneveldig makt»

Identitetspolitikkens vekst

Hvorfor er det slik? Det beste jeg kan gjette er at vi lever i en tid med store endringer – økonomisk, teknologisk, demografisk, kulturelt – og at folk i denne virvlingen føler seg usikre og engstelige. De tror at eksisterende institusjoner, eliter eller etablerte ideologier ikke tjener dem. Av 27 demokratiske land som ble undersøkt av Pew Research Center (hvis du regner Russland og Ungarn som demokratier), svarer et flertall på 21 land at de ser lite endring, samme hvem som vinner et valg. Så folk er åpne for å støtte populistiske ledere som spiller på deres frykt, griper til syndebukker og lover avgjørende tiltak på deres vegne.

Legg til dette den voksende realiteten av identitetspolitikk – følelsen av at hver og en av oss hører til på et lag som alltid har rett. Identitetspolitikk er institusjonenes, normenes og rettsstatens fiende. For tross alt er poenget med rettsstaten at den gjelder for alle, venn eller fiende. I en fersk bok, «When Crime Pays» (Når forbrytelse lønner seg), viser Milan Vaishnav at politikere som har vært siktet for en forbrytelse, har større sjanse til å vinne valg i India. I identitetspolitikk jubler folk faktisk over ledere som bryter loven, for de gjør det jo for å hjelpe sine egne.

Les også

Fareed Zakaria: «Et forsvar for elitene»

Partienes tilbakegang

Politiske partier pleide å opptre som portvakter og normsettere som holdt populister og demagoger borte, og de tvang sine medlemmer til å følge visse regler. Men i dag er partier gammeldagse institusjoner som ikke klarer å holde stand i en tid som preges av selvskapte politikere. I dag kan politikere skaffe seg penger og tilhengere gjennom direkte appell til publikum ved å bruke sosiale medier for å utnytte sinnet og følelsene som partier ofte pleide å dempe.

Den sentrale fødselshjelperen til den amerikanske populismen har vært Det republikanske partiet. Bevegelsens framvekst begynte med Newt Gingrichs angrep på det gamle partiet til George H.W. Bush og Bob Dole, som han framstilte som veikt og for imøtekommende. Den ble videre muliggjort av Senatets majoritetsleder Mitch McConnell. Han var til og med villig til å bryte etablerte normer om noe så viktig som nominasjonen av en høyesterettsdommer, ganske enkelt for å tjene Republikanernes interesser.

I sin studie fra 1960 av amerikanske politikk erklærte historikeren og statsviteren Clinton Rossiter: «Intet Amerika uten demokrati, intet demokrati uten politikk, ingen politikk uten partier, ingen partier uten kompromiss og måtehold.»

Det amerikanske demokratiet av i dag trenger desperat at Republikanerne opprettholder det, heller enn å fråtse på ødeleggelsen av det.

Les også

Trumps advokat i sentrum av Ukraina-kontroversen

Les også

Trump ba om gransking av Biden i samtale med Ukrainas president

Les også

Trump forsvarer samtalen med Ukrainas president


Les også

Audhild Skoglund: «Ukrainas rolle i Trump-skandalen»

Les også

Fareed Zakaria: «Oppskriften som er mye bedre for Demokratene enn riksrett mot Donald Trump»

Les også

Fareed Zakaria: «Vestens kriser er over, men det populistiske raseriet består

Publisert: