Arbeidsavklaring er blitt en stol-lek

GJESTEKOMMENTAR: Det blir ikke flere arbeidsplasser av å sparke NAV-ere bak.

Publisert:
Kristian Kise Haugland
Filosof og pedagog

«Yrkesdeltakelsen i Norge har vært svært stabil siden midten av 1970-tallet, helt uavhengig av hva slags pisker eller gulrøtter som har vært brukt mot dem som har falt utenfor. Sånn vil det fortsette», skriver Kristian Kise Haugland. Foto: NTB scanpix

Den 1. januar 2018 ble ordningen med arbeidsavklaringspenger (AAP) strammet inn. Makstiden for å motta ytelsen ble kuttet fra fire til tre år, og vilkårene for å få forlengelse ble også kraftig skjerpet. Disse innstrammingene har medført en ønsket nedgang i antall personer som mottar arbeidsavklaringspenger, – men det har ikke hjulpet noen i arbeid.

I stedet har antallet personer som enten mottar sosialhjelp eller uføretrygd, økt sånn noenlunde tilsvarende. Det burde ikke overraske noen.

«Når antall uføretrygdede fortsetter å øke i 2019, ser vi det i sammenheng med nedgangen i antall personer som mottar arbeidsavklaringspenger. Tre av fire nye uføretrygdede mottok tidligere arbeidsavklaringspenger», sier arbeids- og velferdsdirektør Sigrun Vågeng den 23. august i en pressemelding fra NAV. Fra tidligere vet vi at det samme mønsteret kan ses når det gjelder personer som mottar sosialhjelp.

På den lyse siden

Det er ikke bare negativt at antallet uføretrygdede øker. Det kan til og med ha en positiv effekt på tilgjengelig restarbeidsevne. Dette skyldes at arbeidsavklaring er en ordning som på mange virker umyndiggjørende og passiviserende, samtidig som det er en stor belastning å ikke ha avklart hvordan fremtiden blir. Selv om det finnes mange fantastisk dyktige veiledere og saksbehandlere i NAV, så er de bundet av både ressursbegrensninger og politiske føringer som gjør at det de kan tilby ofte er redusert til tiltak som i liten grad virker, som kommer for sent, og som i tillegg virker håpløst patroniserende.

Ikke at det hadde hjulpet så mye å gi dem frie tøyler, for mesteparten av løsningen handler uansett ikke om hvordan individet skal tilpasses arbeidsmarkedet. NAV-ansatte skaper nemlig ikke nye arbeidsplasser, og det hjelper lite å ha bidratt til å forme en topp motivert og godt kvalifisert arbeidstaker til en jobb som ikke fins.

Fordelen med å være på uføretrygd er at situasjonen er avklart, og at økonomien er både bedre og mer forutsigbar. Ikke minst har en person som mottar uføretrygd, gjerne tid, mulighet og lov til å selv skaffe seg kompetanse, nettverk og andre ting som er essensielt for å bli yrkesdeltaker. Personer på arbeidsavklaringspenger opplever ofte at tiltakene som tilbys av NAV, kommer i veien for dette, og at de rett og slett ikke kan benytte tiden slik de selv mener er mest konstruktiv, fordi slik tidsbruk gjerne innebærer trekk i ytelsen fra NAV.

Dette er slett ikke intensjonen, men regelverket er formulert slik at all innsats for å bedre arbeidsevne eller skaffe seg arbeid skal være avtalt og godkjent før det settes i gang. Noe som i hvert fall på papiret betyr at det er forbudt å kaste seg over muligheter etter hvert som de byr seg. Uføretrygd betyr riktignok at man ikke får noen oppfølging som helst, men for mange er dette, sammen med økt trygghet for egen fremtid, faktisk til stor hjelp.

I tillegg har endringer i uføretrygd-ordningen med årene medført at det begynner å bli ganske enkelt å prøve ut arbeidsliv ved siden av uføretrygden, uten at staten legger seg for mye opp i det at man kanskje klarer å lære seg å jobbe litt etter litt likevel.

Selv NHO taler Høyre midt imot

I et intervju med Dagsavisen den 9. august kaller direktør i NHO Arbeid og inkludering konsekvensene av regjeringens innstramming i AAP-regelverket for en krise. Direktør Kenneth Stien mener hovedproblemet med AAP-ordningen er at «det settes av for lite ressurser til å hjelpe mottakerne med gode, arbeidsrettede tiltak og tett oppfølging».

Når NHO er så åpent uenig om innstramminger som gjennomføres av en Høyre-ledet regjering, er det verdt å legge merke til.

«Det som trengs er flere tiltaksplasser, tettere individuell oppfølging og at det gjøres en god arbeidsevnevurdering av Nav raskt», sier Stien til Dagsavisen. Han har nok rett i at tettere og raskere individuell oppfølging i kombinasjon med flere tiltaksplasser vil være et stort steg i riktig retning, så vil det fortsatt ikke bidra til at personer utenfor arbeidslivet får en tilstrekkelig trygg fremtid til at de kan fokusere på å bli friskere og/eller mer i stand til å finne seg en jobb.

Behøver vi egentlig noen avklaring?

Det er på tide å innse at det å jobbe for å forbedre personer det ikke er plass til i arbeidslivet, ikke skaper mer plass til annerledeshet i arbeidsmarkedet. Yrkesdeltakelsen i Norge har vært svært stabil siden midten av 1970-tallet, helt uavhengig av hva slags pisker eller gulrøtter som har vært brukt mot dem som har falt utenfor. Sånn vil det fortsette.

Innstramminger i arbeidsavklaring blir dermed en stol-lek. Når musikken stanser, får du enten sitte med de trygdede, eller så er du ute av leken. Da er det fristende å tenke at det mest effektive er å sikre at alle har nok midler, uavhengig av behov, for å sikre en befolkning som kan jobbe når bare arbeidslivet blir i stand til å ta imot.

Les også

Sven Egil Omdal: «Noen har au pair, andre mister AAP»

Les også

Anniken Haugland: «Derfor endret vi AAP-ordningen»

Les også

Sven Egil Omdal: «Har statsråd Hauglie ikke lest sin egen proposisjon?»

Les også

KrF slettet kritisk innlegg om arbeidsavklaringspenger på Facebook

Les også

Kristian Kise Haugland: «Skal unge uføre bare ta seg sammen?»

Publisert: