Tro og dyreliv

KOMMENTAR: Veganer ønsker å få statsstøtte som et livssynssamfunn. Det er ikke ulogisk, egentlig, men åpner samtidig en pandoras eske.

Denne artikkelen er over to år gammel

Kommentar

Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av Aftenbladets kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

Veganer er vegetarianernes ortodokse fetter. Veganer har et plantebasert kosthold og spiser ikke kjøtt eller andre animalske produkter som egg og meieriprodukter.

– Å være veganer er en måte å leve på som går dypere enn bare hva man spiser. Det er en etisk overbevisning om at dyr har en egenverdi, og denne overbevisningen styrer livsstilen vår, sa Kristine Flunes, da nyvalgt leder for det nystiftede Norsk vegansamfunn, til Aftenposten i 2016.

Samme år anerkjente Likestillings- og diskrimineringsombudet veganisme som et livssyn. Nå krever Norsk veganersamfunn også å få økonomisk støtte fra det offentlige, slik andre godkjente livssynssamfunn får.

Kulturkrig

Dette har skapt brudulje, noe som var helt påregnelig i vår lett antennelige tid. For også veganismen finner sin naturlige plass i den omfattende kulturkrigen som hjemsøker samtiden.

Her på berget er det særlig kjøttprofetene i Senterpartiet som har benyttet anledningen til å puste til flammene. Det «nye» Senterpartiet som har oppstått de siste årene har nemlig adoptert en del av verktøykassen til populistiske partier på høyre og venstre flanke. I deres virkelighet er veganismen en eksistensiell og elitær trussel mot «folk flest», altså dem som blir krenket av at noen ikke ønsker å spise dyr.

Tøys om støtte

Ledende Sp-politikere har hjemsøkt debattflatene for å protestere mot at veganene får «statsstøtte», men demonstrerer i samme slengen at de har en i beste fall mangelfull forståelse av hvordan støtten til livssynssamfunn er innrettet.

Etter at Den norske kirke ikke lenger er en del av Staten, betaler alle voksne statsborgere likevel en kontingent til Kirken. Dersom de ikke velger å gi pengene til noen andre. Dermed er det en feilslutning når det hevdes at disse pengene burde vært brukt på noe annet, slik flere fra Senterpartiet har hevdet.

Melder man seg for eksempel inn i Human-Etisk Forbund, får forbundet støtte på grunnlag av medlemstallet. Det samme vil gjelde veganene.

Er det et livssyn?

De gjenstår spørsmålet om likestillingsombudet tok feil for fire år siden. ER veganisme et livssyn?

Jeg mener ja. Her følger et sitat fra Vegansamfunnets egne nettsider:

«Fra stiftelsen av de første veganforeningene, har veganisme alltid vært uløselig knyttet til en etisk overbevisning der respekt for dyrs liv står sentralt. Ulik de tidlige vegetarforeningene som ekskluderte kjøtt og fisk fra kostholdet av rent helsemessige årsaker, er veganers fremste formål å unngå utnytting, lidelse og død for dyr. Veganer mener at samfunnets utnytting av dyr bør avskaffes og erstattes med humane alternativer».

Her understrekes det at veganismen er etisk fundert, altså at den bygger på en forutsetning om at det er etisk uholdbart å drepe eller utnytte andre dyr.

«Et menneske uten etikk er som et villdyr som er sluppet løs på verden», skrev den franske forfatteren Albert Camus.

Ja, det er det

Når veganismen trekker et skille mellom mennesket og de andre dyrene på jorda, et skille som ikke er åpenbart, beveger de seg etter min mening inn i et landskap med klare livssynsmessige overtoner.

Mennesket i «naturtilstanden» er selvsagt et dyr. Vi deler 98 prosent av genene våre med sjimpanser og forbausende mange med blekksprut. Vi har inntil meget nylig vært helt avhengige av å drepe og utnytte dyr for å overleve. Det er verdt å merke seg at selv såkalte «edle naturfolk» drepte og utryddet omtrent alt av større pattedyr lenge før moderne tid.

Veganismen er på denne bakgrunn et aktivt og radikalt valg som bryter med hundre tusen års menneskelig historie, slik også den vegetariske buddhismen og den stort sett vegetariske hinduismen gjør (selv om buddhister og hinduer spiser melkeprodukter og bruker husdyr).

Slik sett tilfredsstiller veganismen vesentlige kriterier for å kunne kalle seg et livssynssamfunn. Det er en utbredt misforståelse at livssyn må innebære et gudsbegrep. Ateisme er også et livssyn.

Elvis som Gud?

Et problem som blir satt på spissen i vår tid, preget som den er av radikal og identitær stammetenkning og polarisering, er selvsagt hvor grensen skal gå. I ytterste konsekvens er det tenkbart med en lang rekke livssynssamfunn basert på overbevisninger som de fleste vil oppfatte som merkelige eller provoserende. Det finnes allerede eksempler på slike, for eksempel samfunn som dyrker Michael Jackson eller Elvis som en guddom.

Men her gjelder det å holde tunga i rett munn. Det er egentlig bare gammel vane som gjør dette mer eksotisk enn å for eksempel være kristen eller muslim og tro at det er en usynlig mann i en usynlig himmel som i prinsippet er god og snill og bestemmer alt, men samtidig later til å leve godt med at det fins barnekreft.

(Her hopper jeg elegant over den rollen institusjonalisert religion har spilt og spiller i en politisk kontekst, som garantist for opprettholdelse av maktforhold. Det er en egen skål)

Vi har et valg

Senterpartiets koleriske holdning til veganismen er (som alltid når det gjelder Sp), mer jordnær. Kjøttprodusentene frykter konsekvensene dersom antall innbyggere som dropper kjøtt skal stige, og frykter at statusen som livssynssamfunn med statsstøtte skal legitimere veganismen ytterligere.

Det er til å forstå. Dersom Norge får en utvikling som likner land vi pleier å sammenlikne oss med, vil antallet veganer og vegetarianere øke. Det må kjøttbransjen bare leve med. Et resultat kan bli at resten av oss må betale mer for kjøtt. Det vil være en god ting.

Mennesket er, så vidt vi vet, det eneste levende vesenet som kan reflektere over seg selv. Vi har et valg som de andre dyrene ikke har. Vi er ikke onde når vi spiser andre dyr, mener jeg. Men vi har et stort ansvar for å gjøre det på en etisk forsvarlig måte. Og jeg lever meget godt med at andre har et annet (livs) syn.