Bare eventyr? Eller ligger det dypere forståelse i de gamle mytene?

GJESTEKOMMENTAR: Myter blir ofte devaluert som usanne og banale, men mange mener det er givende å tolke dem psykologisk.

Har myter noe å si oss? Jordan Peterson, en av tidens mest innflytelsesrike intellektuelle, har bidratt til å øke interessen for myter og mytologi. Her illustrert ved den populære hinduistiske fortellingen om Krishnas kamp mot slangedemonen Kaliya. Foto: Wikimedia Commons

  • Jørg Arne Jørgensen
    Jørg Arne Jørgensen
    Lektor og religionshistoriker
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over tre år gammel

Myter, fortellinger som resonnerer så sterkt hos menneskene at de bevares gjennom årtusener, står sentralt i alle religioner til alle tider. I religionsforskningen florerer det av ulike myteteorier, men myter er så varierte og flertydige at sannsynligvis vil ingen enkelt teori kunne favne dem fyllestgjørende.

Det er vanlig å se myter og eventyr som uttrykk for et fellesmenneskelig reservoar av bilder og mønstre fra vårt dypeste underbevisste. De uttrykker sjelelig visdom i sitt eget, særpregede «mytopoetiske» språk. Et slikt mytesyn har stor appell, det et fins en rekke bestselgere med mytologisk orienterte selvhjelpsbøker, som Clarissa Pinkola Estés’ «Kvinner som løper med ulver», Robert Blys «Mannen» og Joseph Campbells «Helten med de tusen ansikter».

Aktualisert av Jordan Peterson

Den canadiske professoren Jordan Peterson tar ofte også utgangspunkt i myter. Hans 313 videoer på YouTube har passert over 57 millioner visninger, og nesten 1,2 millioner mennesker abonnerer på YouTube-kanalen hans (bare i mai 2018 kom det kommet nesten 100.000 nye abonnenter). Foto: Wikimedia Commons

Religionsforskere som Mircea Eliade og Joseph Campbell og psykologer som Carl Jung er eksponenter for et slikt «romantisk» mytesyn. Det assosieres ofte med New Age og er derfor tabu for mange intellektuelle. Men i våre dager har et slikt mytesyn fått et uventet comeback. Jordan Peterson, en av tidens mest innflytelsesrike akademikere, legger ikke skjul på sin gjeld til både Jung, Eliade og Campbell. En stor del av Petersons populære youtube-forelesninger dreier seg om den psykologiske betydningen av myter, og han analyserer mytiske strukturer i populærkulturelle uttrykk.

Les også

Jordan Peterson − en gravalvorlig 55-åring som ber unge menn ta seg sammen. Hvorfor lytter de til ham?

Felles strukturer

Det virker som om den mytopoetiske fantasi har en tendens til å komme opp med liknende temaer over hele verden. Under de overfladiske kulturelle variasjonene kan man ane en lik dypstruktur og symbolikk. La meg gi et par eksempler.

En populær hinduistisk myte handler om guden Krishna. Som barn oppholdt han seg ofte i de idylliske skogene utenfor landsbyen. Der var det en elv hvor det bodde en ond slangekonge. En gang leker Krishna og vennene med en ball like ved vannet. Ved et uhell faller ballen uti og synker til bunns. Krishna dykker til bunns for å hente den, og havner i kamp med slangekongen. Oppe ved bredden gråter vennene fordi de tror han er druknet. Men nede i dypet overvinner Krishna slangekongen – han temmer den. Til sist løfter den Krishna ærbødig opp av vannet, mens han spiller fløyte og danser på dens hode.

Det andre eksempelet er brødrene Grimms kjente folkeeventyr «Froskeprinsen». En prinsesse hadde et hemmelig favorittsted, i skogen ved en dam. Der pleier hun å leke med sin kjæreste eiendel – en ball av gull. Plutselig mister hun den nedi dammen. Hun blir uendelig trist og begynner å gråte. Men så kommer det en frosk opp av vannet, som tilbyr å hjelpe – på den betingelsen at han får leke med henne, spise ved hennes bord, og sove i sengen hennes. Dette godtar hun, og frosken dukker ned og henter ballen. Straks prinsessen får den, glemmer hun løftet og går hjem. Men det ekle dyret kommer tassende etter. Hun blir ikke kvitt det. Det ender med at hun kysser frosken, som forvandles til en vakker prins.

Vi ser at begge disse fortellingene handler om et barn av guddommelig/kongelig opphav som befinner seg i skogen, ved et vann. De leker med en ball som de mister nedi vannet. Så konfronterer de et ubehagelig, primitivt vannvesen, noe som viser seg å være til stor gunst.

Myten om prinsessen og frosken lever i beste velgående den dag i dag. For småjenta er den bare et eventyr, men ligger det noe dypere begravd i myten? Foto: NTB Scanpix

Hva betyr dette?

Joseph Campbell har gitt en tolkning av «Froskeprinsen», som jeg også tror kan belyse historien om Krishna. I en dybdepsykologisk tilnærming vil ballen symbolisere Selvet, vårt dypeste potensial, den evige siden av oss – sirkelen er den perfekte form, gull det uforgjengelige og edleste metall. Skogene, «utmarka», symboliserer de ukjente områdene av psyken. Hendelsen skjer ved terskelen til vannet, det underbevisste. Ballen som forsvinner i dypet, kan være et symbol på å «miste sjelen» i en depresjon eller psykologisk krise; man mister livsmening. Derav tårene til prinsessen og den høylydte sorgen over Krishna som er forsvunnet i dypet. Men det å konfrontere de primitive vannvesenene – våre skyggesider, de primitive deler av psyken – er nødvendig for å komme ut av krisen og gjenvinne Selvet. Til sist kommer man styrket ut av konfrontasjonen, man har temmet og foredlet disse sidene i seg selv.

Et dypere aspekt

Er dette bare å redusere mytene til psykologi? Nei, ikke egentlig. Det er et dypere aspekt ved mytene. Man kan begynne med å stille spørsmålet: Hvor kommer tanker fra? Det er et ikke så dumt spørsmål som det lyder. Vi kan sjelden bestemme oss for å tenke en tanke. Tanken er der allerede. Bevisstheten er som overflaten av et hav hvor tanker kontinuerlig bobler opp. Vi kan til en viss grad styre det, men oftere føles det som at tankene kommer og går nesten av seg selv, den ene tar den andre. Dette er en av innsiktene som buddhistisk og hinduistisk meditasjon gir.

Kanskje er myter de dypeste og mest kollektive tankene som dukker opp av dette felles bevissthetshavet. Som sådan er de «hellige», de overskrider enkeltmenneskene og berører noe større.

På samme måte som psyken spontant frambringer drømmer om nettene, dannes myter i kulturen. Og slik våre individuelle drømmer kan hjelpe oss til å forstå hva som egentlig rører seg i oss, kan myter og eventyr – våre felles drømmer – vise oss hva som rører seg i det kollektive ubevisste.

  • Flere gjestekommentarer finner du her
  • Tidlegere tekster av Jørg Arne Jørgensen finner du her

Les også

  1. Jørg Arne Jørgensen: «Prometeus og dragen»

  2. Jørg Arne Jørgensen: «Jordan Peterson − en kontroversiell brobygger i kulturkrigen?»

  3. Jørg Arne Jørgensen: «Jordan Peterson har greid å tenne en gnist hos mange unge»

Publisert:
  1. Psykologi
  2. Religion
  3. Jørg Arne Jørgensen
  4. Gjestekommentar

Mest lest akkurat nå

  1. Pride-bryllup: – Fantas­tisk å gifte seg i selveste bibel­beltet

  2. Ordfører deltok i slokkearbeid

  3. Suldal må masseteste skoleelever

  4. – De som møter Irene, glemmer henne aldri

  5. «For mye vekt på følelser og psykisk helse i skolen?»

  6. Superpopulære, av helt ubegripelige grunner