Trenger vi flere «sterke menn»?

Kommentar: Det beste med Jordan Peterson er at han ber folk om å ta seg kraftig sammen. Det verste er kanskje hvor lett det virker å mistolke ham?

Publisert: Publisert:
Harald Birkevold
Kommentator

Jordan B . Peterson er for tiden verdens mest omtalte intellektuelle. Han trekker fulle hus på en måte som kan konkurrere med de største popstjerner. Men hva er det han egentlig mener? Om det strides de lærde, og dermed holder han interessen for seg og sitt ved like. Foto: Fra Petersons egen hjemmeside, faksimile

Den kanadiske psykologen Jordan B. Peterson har blitt en slags intellektuell rockestjerne de siste årene. Særlig gjennom sin egen kanal på YouTube, men også i bokform og gjennom en pågående foredragsturné har Peterson fått stort gjennomslag og en stor og entusiastisk tilhengerskare. Også i Norge har enkelte samfunnsdebattanter omfavnet Peterson med stor entusiasme.

Lykke er ikke målet

Da jeg først hørte om mannen, fikk jeg inntrykk av at dette var nok en nordamerikansk selvhjelpsekspert, og dermed av marginal interesse i beste fall. Men da jeg kikket på et par av forelesningene hans som ligger ute på nettet, og etterpå begynte å lese artikler om ham, ble jeg nysgjerrig. Fordi han, i motsetning til de fleste som driver med motivering og utvikling, ikke sier at lykke er målet for tilværelsen. Tvert imot, ifølge Peterson er mennesker verken gode innerst inne eller skapt for å bli lykkelige.

Målet er å mestre en tilværelse som i bunn og grunn er brutal og meningsløs.

Kaos truer

Essensen av vår natur er ikke «god». Det er i grunnen nok å se på små barn og hvordan de oppfører seg. Spedbarn og småbarn er i bunn og grunn perfekte egoister, som fordi de er små og forsvarsløse må manipulere omgivelsene til å gi dem det de vil ha. Og de er ikke snille med hverandre heller. De må aktivt hindres i å skade andre.

Les også

En gravalvorlig 55-åring som ber unge menn ta seg sammen. Hvorfor lytter de til ham?

Kaos, sier Peterson, er ofte resultatet når ens personlige forhold eller det samfunnet som omgir oss ikke følger visse spilleregler. Hans mål er å sette opp noen rammer, eller regler, for hvordan man bør oppføre seg som aktør i samfunnet, for å motvirke kaos. Og han sier at vi må begynne med oss selv. Helt bokstavelig talt. I boka «12 regler for livet - En motgift mot kaos», som ble utgitt i år og straks ble en internasjonal bestselger, er den første regelen å rette seg opp i ryggen og skyve skuldrene bakover.

Ingen liker mammadalter

Peterson har ofte henvendt seg direkte til unge menn, og med et tydelig budskap. De må ta seg sammen. De må slutte å være barn og bli mannfolk. De må ta ansvar for egne liv. Dette budskapet får en særlig klangbunn i en tid hvor unge menn skaper en god del bekymring. Også i Norge ser vi at gutter presterer dårligere på skolen, oftere faller utenfor og stadig oftere blir valgt bort. En tredjedel av den mannlige befolkningen har liten eller ingen sjanse til å finne seg en partner og stifte familie.

Les også

– Jordan Peterson har et poeng, lykke er et biprodukt, ikke et mål

Hvorfor blir de valgt bort, spør Peterson. Kan noe av svaret være at kvinner ikke synes det er særlig attraktivt med sutrende mammagutter som ikke har noe personlig initiativ? Da resirkulerer de i stedet de alfahannene som fortsatt finnes, slik at disse ender opp med to og tre barnekull.

Oppløsning

Peterson advarer mot det han mener er oppløsningstendenser i samfunnet. Sekularisme, for eksempel. Ikke fordi psykologen nødvendigvis er veldig religiøs - han virker pussig nok svært opptatt av å ikke si rett ut hva han tror på eller hvem han stemmer på, selv om han mener ting absolutt hele tiden - men fordi han sier at mytologier og religiøse regler er nyttige for å skape harmoni og orden i et samfunn.

  • Den postmoderne forestillingen om at språket konstruerer virkeligheten gir et intellektuelt anarki.
  • Identitetspolitikken utvisker og tilslører de naturgitte forskjellene mellom kjønnene.
  • Sekulariseringen fører til normoppløsning og forvirring.

Kaos.

Totem for ytre høyre

Det er en hyppig innvending mot Peterson at han er mann. Til alt overmål en middelaldrende, streit, hvit mann. Det blir jo ikke mer gammeldags enn det. Og at han som sådan selvsagt er en varm forsvarer av den gamle verden der menn var menn og menn hadde makta.

Så enkelt er det nok ikke. Men Peterson har frivillig eller ufrivillig blitt en slags totempæl for det såkalte alternative høyre, særlig i USA men også over hele den vestlige verden. Selv har han ved en rekke anledninger tatt avstand fra den omfavnelsen han har fått, står det ikke til å nekte at noen av hans påstander føyer seg uanstrengt inn blant fanesakene deres.

Les også

Seksuelle minoriteter og venstresiden i harnisk. Er han inne på noe?

Det er slett ikke bare ytre høyre fløy som er skeptiske til påstanden om at det ikke er likelønn, eller som blir oppgitt og forvirret av at kjønn og identitet har blitt et politisert minefelt, eller er kritiske til at universiteter stenger ute forelesere med "feil" meninger. Men mange kvier seg for å delta i den debatten.

Autoritær kjerne?

Den aller mest tankevekkende innvendingen mot Petersons "filosofi" er nok likevel at den på noen punkter tangerer en totalitær ideologi. Med dette mener jeg absolutt ikke at Peterson er fascist, som han også har blitt beskyldt for å være, men at visse sentrale tankemønstre likner på eller legger seg tett opp mot ulike totalitære ideologier:

  • Betoningen av det sterke og handlende individet som opererer innenfor et regelstyrt samfunn.
  • Advarselen om at kaos truer dersom det regelbundne samfunnet utfordres.
  • Forestillingen om en slags idealtilstand som det er viktig å vende tilbake til.
  • Påstanden om at det ligger i vår natur å innordne oss i hierarkier og at det er skadelig å ikke kjenne sin plass i disse.

Det er ikke akkurat liberalt, dette.

Det aller beste med Peterson er nok tross alt hans enkle oppfordring til folk om å ta seg kraftig sammen. Akkurat der kunne jeg ikke vært mer enig. Men så er jeg jo også en middelaldrende, hvit, streit mann.

Publisert: