Retten til å gi livet mening

GJESTEKOMMENTAR: Når livet for mange av oss nå tar en uventet vending, blir det ekstra viktig å finne mening i det som skjer.

Publisert: Publisert:

Foto: NTB scanpix/Torgeir Vølstad

  • Kristian Kise Haugland
    Filosof og pedagog
iconDenne artikkelen er 67 dager gammel

Informasjonen i artikkelen kan være utdatert. Gå til vårt direktestudio for siste nytt om korona-utbruddet.

-> Gå til direktestudio

At livet kaster om på seg og tar uventede vendinger, er noe vi mennesker vanligvis har kraftige, følelsesmessige reaksjoner på, og som vi ofte opplever som traumatiske. Mange av oss kan ta varig skade av å rykkes ut av den hverdagen vi hadde blitt tilvent å forestille oss.

Om det er en spolert hyttetur i påsken, eller at vi settes på gaten fordi vi ikke lenger har råd til å bo, behøver ikke nødvendigvis å gjøre noen forskjell. Det er opplevelsen av at virkeligheten vi lever i, plutselig ikke henger sammen på en meningsfull måte som virkelig kan slå oss til jorden.

Så er det vel også en skjebnens ironi at de som havner på gaten, ofte har dårligere evne til å håndtere endringer enn de som har råd til hytte de ikke får lov til å dra på, men det får bli tema en annen gang.

I 1971 publiserte fire israelske forskere en studie av hvilke varige men et utvalg av kvinnelige konsentrasjonsleir-overlevere hadde 25 år etter andre verdenskrig, sammenlignet med andre kvinner på samme alder. Et av studiens funn var at en overraskende stor andel av konsentrasjonsleir-overleverne klarte seg helt fint.

Les også

Biskop Anne Lise Ådnøy: «Den som gir hjelp og strekker seg ut mot andre, får ofte mer tilbake enn det hun har gitt.»

Helse-skapelsen

En av forskerne bak studien, Aaron Antonovsky (1923–1994), lanserte i senere bokutgivelser begrepet «salutogenese» (av latin: «helse-skapende») som et begrep for å beskrive «det som fører til helse». Antonovskys to mest kjente verk, «Health, Stress and Coping» (1979), og «Unraveling the Mysteries of Health» (1987), regnes som banebrytende fordi de bidro til å dreie oppmerksomhet bort fra den mer tradisjonelle forskningen på hva som fører til sykdom.

I kjølvannet av Antonovsky har det oppstått et nytt paradigme, kanskje særlig innenfor sosialmedisin, hvor oppmerksomhet i større grad enn før har blitt viet til hva som gjør at folk holder seg friske. Forskningen er like relevant for å gjette seg til hvem som vil takle at hytteferien i Sirdal er avblåst, som for å gjette seg frem til hvem som kommer seg tilbake i gjenge igjen etter et par år som uteligger i Oslo.

Antonovsky mente å ha kommet frem til et sentralt fellestrekk hos dem som kommer seg relativt uskadd gjennom kriser. De klarer å skape en opplevelse av sammenheng («sense of coherence») som gjør at de finner både forutsigbarhet og meningsfylde i en ellers kaotisk og smertefull livssituasjon.

Særlig er det opplevelsen av at ens opplevelser er meningsfulle som Antonovsky tilla vekt: Dersom du ikke opplever at det du går gjennom på en eller annen måte gir en eller annen form for mening, så har du ifølge Antonovsky heller ikke noen motivasjon for å forstå eller håndtere det som skjer med deg.

Les også

Martha Loland: «Hva feiler det deg … ikke?»

Hva gir oss lov til å si at noe er meningsfullt?

Vi kan ikke peke på noe i virkeligheten rundt oss og si at «det der viser at noe gir mening», og vi kan heller ikke begrunne det meningsfulle i noe logisk resonnement. Vi kan dermed ikke forklare mening ut fra de samme kriteriene som vi vanligvis benytter for å beskrive noe som sant. Hvordan kan vi da forklare for oss selv eller andre at det vi opplever er meningsfullt?

En av dem som har forsøkt å besvare dette spørsmålet, er William James. I artikkelen «The Will to Believe» fra 1896 forsvarer han muligheten til å tro på noe før det foreligger noe bevis eller sannsynliggjøring for at det man tror på er sant. Dette er noe man vanligvis helst unngår, fordi det fører til bekreftelses-feil: Tar man utgangspunkt i det man tror på før man leter etter bekreftelser, ender man stort sett opp med å få bekreftet usannheter.

James mente imidlertid at det i noen tilfeller var både forsvarlig og ønskelig å ta noen sannheter for gitt først, og deretter få dem bekreftet. Særlig gjelder dette antakelser som bare blir sanne dersom man tror på dem. Et av eksemplene James bruker, er evnen til å løse en oppgave som krever selvtillit. Det er ifølge James helt rasjonelt å ha en ubegrunnet tro på at man skal klare en oppgave dersom oppgaven bare kan utføres av noen som har en slik tro.

På bakgrunn av dette, argumenterte James for at religiøs tro er noe vi kan rettferdiggjøre ved at bevisene for det man tror på først blir tilgjengelige når troen har åpnet øynene våre.

Les også

Silje Trym Mathiassen: «Tanker om håp i en vanskelig tid»

Nå er jeg ingen religiøs person, men jeg setter stor pris på en slik tankegang fordi den åpner for at jeg kan rettferdiggjøre min egen opplevelse av at livet er meningsfullt. Det er ingenting i virkeligheten utenfor meg selv som kan bevise at det jeg opplever er meningsfullt, før jeg selv tilskriver mening til deg jeg opplever.

Det er i hvert fall ikke særlig rasjonelt å ta utgangspunkt i at alt jeg opplever er fullstendig meningsløst.

James’ argument i «The Will to Believe» har også blitt utsatt for mye interessant kritikk, men for meg gir hans tankegang mening.

Den blir kanskje ekstra viktig i tiden fremover.

Publisert:
  1. FHI-anslag: Opp mot 550 koronasmittede personer i Norge nå

  2. Studie av mulig koronamedisin trekkes tilbake

  3. Kontantstøtten ble ikke så dyr likevel

  4. Ingen nattog på Sørlandsbanen i sommer

  5. Under 15 prosent bruker Smittestopp-appen

  6. Flere tusen antirasister vil demonstrere i Oslo – politiet griper ikke inn før det blir ekstremt

  1. Korona-viruset
  2. Gjestekommentar
  3. Kristian Kise Haugland
  4. Helse
  5. Psykologi