Ikke det offentliges oppgave å støtte trossamfunn

KOMMENTAR: Religion er en privatsak. Ønsker noen å samle seg rundt religionsutøvelse, må de gjerne gjøre det. Men det bør ikke være samfunnets oppgave å finansiere dette.

Denne artikkelen er over ett år gammel

Tall fra Statsregnskapet.no viser at i fjor betalte staten ut til sammen 2,67 milliarder kroner i tilskudd til tros- og livssynssamfunn, inkludert kirkebygg og gravplasser.

Den norske kirke fikk 2,17 milliarder kroner, og andre trossamfunn fikk 359 millioner kroner. I tillegg får de i underkant av 4 milliarder i tilskudd fra kommunene. Rundt 820 trossamfunn får offentlig støtte.

Det var 3,7 millioner medlemmer i Den norske kirke i 2018, en nedgang på 16.000 fra året før, ifølge SSB. Siden 2005 har 214.000 meldt seg ut.

Tilskuddet er et beløp fastsatt i statsbudsjettet. Dersom antall medlemmer går ned, vil Den norske kirke få mer penger per medlem. Og i og med at regelen er sånn at de andre trossamfunnene i Norge skal få like mye per medlem som i den norske kirke, betyr det økte tilskudd til disse.

Mange tror at dersom man melder seg ut av Den norske kirke, vil disse pengene gå til andre formål enn støtte til religiøse samfunn, men sånn er det altså ikke.

Jehovas vitner

For hvem er de andre trossamfunnene vi med våre skattepenger gir støtte til? Og hva driver de med?

Jehovas vitner mottok 14,5 millioner kroner i offentlig støtte i 2018, ifølge departementet. Trossamfunnet har 12.566 medlemmer. Det betyr at hvert medlem får 1160 kroner i støtte fra staten.

Det ble en stor sak i sommer da talsmann for Jehovas vitner, Dag-Erik Kristoffersen sa til Vårt Land at vitner som stemmer ved politiske valg vil bli ekskludert fra menigheten.

I september ba barne-og familieminister Kjell Ingolf Ropstad (KrF) Fylkesmannen i Oslo og Viken vurdere statsstøtten til Jehovas vitner. Men konklusjonen ble som den måtte bli, med dagens regelverk: Mennigheten fikk likevel beholde statsstøtten.

Ropstad beskrev Jehovas vitners praksis om å ikke la medlemmer delta i valg som «svært uheldig». Men at det må være en høy terskel for at myndighetene skal gripe inn og regulere det indre livet i trossamfunn.

Men deltakelse i valg er langt fra det eneste som er «svært uheldig» i Jehovas vitner.

Bryter barns rettigheter

TV2 prøvde i dokumentarserien «Norge bak fasaden» å komme på innsiden av Jehovas Vitner og Brunstad Christian Church, også kjent som Smiths venner.

De lyktes ikke helt med det, men dokumentaren viste likevel kritikkverdige forhold i begge trossamfunn. Og ikke minst er det viktig å lytte til de som har brutt med disse menighetene.

Hilde Langvann leder Hjelpekilden, en støtteorganisasjon for utbrytere fra strenge menigheter. Hun fortalte i TV2-dokumentaren om barns rettigheter og menneskerettigheter som blir brutt regelmessig. Siden Hjelpekilden startet opp i 2012, sier Langvann at hun har opplevd rundt to selvmord blant utbryterne per år.

Langvann understreket at for noen kan det å følge strenge regler og bli fortalt hva de skal tenke og gjøre fungere fint. Men for de dette ikke passer for, er det ikke rom for noe annet.

I løpet av høsten har også flere medier, som NRK og Dagbladet, fortalt historiene til flere som har brutt med Jehovas vitner. De forteller om traumatiserte barndommer, indoktrinering, påføring av frykt og utestengelse.

Aftenbladet skrev i fjor om Elin Mork Rørheim, som brøt med Jehovas vitner. Som barn lurte hun på om dommedag ville komme i morgen, og hun tenkte at nå dør hun kanskje.

Muslimsk «SFO»

Og det er ikke bare i Jehovas vitner at dette foregår. Flere kristne menigheter har regler for medlemmene som bryter med menneskerettighetene. Det har også andre trossamfunn.

Aftenposten avdekket i november at barn overnatter i lokalene til det konservative trossamfunnet Det Islamske Kultursenter i Drammen, i en sovesal i et ombygd næringsbygg midt i et industriområde. De kaller denne koranskolen en «SFO».

Menigheten praktiserer blant annet en streng kjønnssegregering, også blant barn. Bevegelsen tror sterkt på sin egen overlegenhet og er ikke interessert i integrering.

Trossamfunnet har eiendommer for over 100 millioner kroner i ulike byer i Norge, og planlegger ifølge Aftenposten flere «SFO»er.

Ny lov

Regjeringen kom i sommer med forslag til en ny trossamfunnslov. Et av forslagene er at det i noen tilfeller bør være mulig å nekte trossamfunn som Jehovas vitner statsstøtte.

Det heter at trossamfunn som gjør seg skyldig i alvorlige krenkelser av andres rettigheter og friheter kan nektes tilskudd fra staten. Men hva dette innebærer er det ingen som vet. Og hvordan det skal håndheves og rapporteres om er det heller ingen som vet.

Og samtidig sier Ropstad at «i et liberalt demokrati skal i utgangspunktet trossamfunnene få drive sin religiøse virksomhet fritt», uten innblanding fra myndighetenes side.

Så hvem er det da som skal bestemme hvem som skal få penger og hvem som ikke skal få? Svaret er at det ikke er mulig for staten å følge med på hva som foregår på innsiden av alle de 820 trossamfunnene som får offentlig støtte.

Offentlig støtte?

Skal stat og kommune betale penger til disse trossamfunnene, og samtidig lukke øynene for hva som foregår der? Skal vi med våre skattepenger sponse utestenging, indoktrinering av barn og mishandling?

Nei, dette er ikke det offentliges oppgave. Det er mer enn nok av andre ting å bruke skattepengene på.

Det er derfor på tide at vi ser på en annen finansieringsmodell av alle trossamfunn, inkludert Den norske kirke. En finansieringsmodell kan inneholde medlemskontigent og mer frivillighet.

Religion er en privatsak. Ønsker noen å samle seg rundt religionsutøvelse, må de gjerne gjøre det. Men det bør ikke være samfunnets oppgave å finansiere dette.