Arbeiderpartiets nederlag

GJESTEKOMMENTAR: Arbeiderpartiet driver nå en selvransakelse på linje med nedrykkingslag i eliteserien. Skyldes nederlaget lederen, laget eller en politikk som ikke var i tråd med de rådende politiske drivkreftene i samfunnet?

Publisert: Publisert:

«Jonas Gahr Støre har inngått mange brede forlik. Det binder ham også til masten,»skriver Einar Brandsdal Foto: NTB scanpix

  • Einar Brandsdal
    Statsviter, organisasjonsrådgiver, førstelektor i endringsledelse ved UiS
iconDenne artikkelen er over to år gammel
Les også

Martin Kolberg: – Det er krise i Ap

På 1970-tallet var det en viktig debatt mellom historikeren Jens Arup Seip og statsviteren Stein Rokkan. Seip hevdet at abstrakte samfunnsvitenskapelige modeller var lite brukbare til å forstå historiske fenomen; valg av fakta og tolkningen av dem ble styrt av modeller. Seip kalte det «modellenes tyranni».

Utkantopprør?

En modell-forklaring på Arbeiderpartiets nederlag er at det er et utkantopprør mot mer sentralisering. En sentrumselite kaller talspersonene for denne utkantbevegelsen populister og romantikere som ville skru tida tilbake. Arbeiderpartiet kan ses som offer for sin nære fortid. Partiet har i mange år vært for kommunereform, har støttet politireformen og har sammen med Høyre inngått flere forlik som medfører nedleggelse av utkanttilbud og arbeidsplasser.

Oslo arbeiderparti, etterkrigstidens viktigste politiske maktsentrum, og det sentrale rådgiverkorpset, er åpenbart ikke sosialisert til å se denne motstrømmen. Arbeiderpartiet hadde en politikk som kolliderte med tilstrekkelig mange av utkantlaget til at tapet ble et faktum. Gjerdesittere kravlet ned til SP og SV. Partiets lave historiske miljøpolitiske troverdighet kolliderte også med den skiftende brisen som miljøbevegelsen representerer.

Les også

Kva er det som har råka Arbeidarpartiet?

Maktspillets mening

Skal vi leite etter forklaringer ved hjelp av Seips politikkforståelse, må vi studere de politiske aktørenes motiver og det maktspillet de deltar i. Da rettes lyset mot Arbeiderpartiets ledelse og de politiske kvalitetene til enkeltpersoner.

Professor Terje Rasmussen ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo har tidligere i år utgitt en svært velskrevet bok, «Ansiktet foran makten», der han kaster lys over norsk politikk ved å anvende Seips og den tyske sosiologen Max Webers politikkforståelse. Seip mente politikk var et substansløst maktspill. Historikerens rolle var å gå bak de uttalte synspunktene for å finne maktkampen og de vikarierende motivene. Disse motivene var den egentlige drivende kraften bak det som foregikk.

Det er med Seips briller på, mulig å stille spørsmål om Jonas Gahr Støre bare er en politiker i navnet, men en diplomat med gummirygg i gavnet. Han framstår som en glup sjakkspiller, men en som heller spiller remis enn en som satser på usikre seire. Denne forlikets mann faller langt fra både Seips og Webers forståelse av kjennetegn ved en dyktig politiker.

Les også

Til særleg Høgre og Arbeidarpartiet: «De beste blant dere er kalt»

Da Støre dagen derpå debatterte valgresultatet i NRK, gnistret både Lysbakken og Slagsvold Vedum av entusiasme da de lovet den nye mindretallsregjeringen kamp for sine hjertesaker. Denne nyvunne makten skulle brukes til hva den var verd for å utfordre støttepartiene som haleheng.

Støre himlet med øynene og kalte dette et spill. Et spill for å få makt på denne måten ville han åpenbart ikke være med på. Men å ha vilje til å gripe makten når den byr seg fram, for å få igjennom det man mener er rett og godt, er politikkens mening, ifølge Seip og Weber.

Makt krever legitimitet

Ifølge den demokratiske myte om politikk som vokste fram på 1800-tallet i flere land, må politikken bli akseptert av folket. Ikke at folket styrer, men at de som styrer har legitimitet. Legitimitet forstås av Seip som en kilde til makt. Det finnes flere faktorer som vil ha legitimerende effekter.

For det første vil personlige egenskaper og ressurser kunne avgjøre et maktspill. Weber benytter begrepet «charisma», evnen til å henføre, trekke til seg folk og få dem med seg. En karismatiker går som rottefangeren i Hameln foran flokken. Støre sender ut signaler om at han trives best midt i flokken.

Den andre legitime kilden til makt er den institusjonelle. Seip skriver om legitimeringsapparater som partier, ideelle foreninger og det å ha støtte i sentrale deler av statsapparatet. Viktige legitimeringsapparater i dag er fagbevegelsen og nærings- og arbeidsgiverorganisasjoner. Å være en representant for slike deler av organisasjoner er en personlig ressurs for en politiker. Støre hadde nok støtte i fagbevegelsen, men han var ikke deres representant i betydningen av å være en del av den.

Brede forlik er et tveegget sverd

Den tredje kilden til legitim makt er evnen til å skape koalisjoner, et samarbeid som øker makten for alle parter som deltar. Her har Støre mye å vise til. Han har invitert til og blitt med på flere brede forlik. Problemet er at med brede forlik binder en politiker seg til masten. Det er som å gjennomføre et politisk løp i en tunell. Det er lys langt der framme, men det blir lite rom for å snu når den politiske situasjonen krever endring.

Den politikeren Seip så etter, var mer den kvikke og litt kyniske hestehandleren som får det som han vil, ved at andre også får litt av det de vil. Her er mange i Senterpartiet blitt kunstnere gjennom år i ordførerstolen. Støre synes foreløpig ikke røynd til slikt. Debatten mellom Seip og Rokkan, ble avsluttet av sosiologen Gudmund Hernes. Han mente Seip bedrev «modellenes maskerade». Også historikere er avhengige av teorier/modeller, men til forskjell fra samfunnsviterne omtaler de dem sjeldnere eksplisitt.

Arbeiderpartiets problem lar seg forklare både gjennom modeller og personlig politikk. Boka til Terje Rasmussen overbeviser om at det personlige betyr mest.

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Vgs-elevene får komme tilbake på skolen onsdag

  2. Fond utbetaler 61 millioner kroner til Stavanger

  3. Arbeids­ulykke ved vindkraft­verk – mann satt fastklemt i bil

  4. Dramatisk brann- gassflasker eksploderte og bygning kollapset

  5. Bil truffet av steinmasser - mann til sykehus

  6. Deler av branntomt totalskadd etter Mekjarvik-brann

  1. Jonas Gahr Støre
  2. Kommunereform
  3. Stein Rokkan