Forskningens blind­soner handler om mer enn venstre­vridde akademikere

GJESTEKOMMENTAR: «Det hjelper ikke at man har seksuelt og etnisk mang­fold, om alle mener det samme.»

Holdninger påvirker hvordan verden oppleves. Betyr det at forskningen lider av at høyresiden er underrepresentert blant forskere?
  • Anna Serafima Svendsen Kvam
    Anna Serafima Svendsen Kvam
    Skribent
Publisert: Publisert:

Slik lød overskriften på en artikkel i Aftenposten i mars. Påstanden kom fra Asle Toje. Sammen med Kjersti Thorbjørnsrud – som har redigert en ny bok om ytringsfrihet i akademia – bekymret han seg over at en overvekt av norske forskere stemmer Rødt, SV eller MDG. Ingen av dem antydet at politisk tilhørighet virker inn på selve forsknings­funnene. Snarere pekte de på risikoen for at noen funn ikke blir kommunisert – fordi de bryter med det «politisk korrekte», og at viktige spørsmål risikerer ikke å bli forsket på overhodet.

Jeg holder med dem i at det er grunn til å være oppmerksom på skjevheter i hvilke spørsmål forskningen stiller, og ikke minst om hvilke tema som får vitenskapelig oppmerksomhet. «Forskning viser at ...» er en av de mest forslitte frasene i meningsbærende spalter som denne, og dét er bare ett symptom på autoriteten vitenskapen har i dagens sekulære samfunn. Da er det innmari viktig at offentligheten bevisstgjøres om hvilke mekanismer som driver kunnskaps­produksjonen fremover, og i verste fall fører til at enkelte fenomener eller tema lider under mangel på mangfold i innfalls­vinkler fra forskerne.

Penger og konfliktnivå

Skal vi ta problemstillingen på alvor, må vi imidlertid undersøke langt flere årsaksforhold enn forskernes politiske tilhørighet. Det har også noen av forfatterne i den nevnte boken heldigvis gjort. Blant annet tar Marte Mangset, Arnfinn H. Midtbøen og Dag Wollebæk for seg spørsmålet om to andre mulige forhold som påvirker mangfoldet av perspektiver og spørsmålsstilling innenfor feltene kjønn, klima og innvandring.

Både manglende finansieringsmuligheter og høyt konfliktnivå mellom forskere på samme fagfelt pekes på som mulige årsaker. Som forskerne selv sier, er det rimelig åpenbart at det aldri vil være nok penger til alle forskningsideer (og godt er det!). Men undersøkelsen boken lener seg på finner samtidig at mange av respondentene opplever at finansieringskildene faktisk «ikke fungerer som en objektiv siling av prosjekter kun etter vitenskapelig kvalitet». Dette utløser en følelse av «at både utlysninger og tildelinger lukker døren for viktige spørsmål og alternative perspektiver».

Kanskje kan noen av disse mekanismene bidra til å forklare hvorfor forskning på enkelte sykdomstilstander stadig får for lite penger? Dét er i alle fall mer nærliggende enn å anta at medisineres politiske slagside mot Rødt og SV forklarer de stadig store kunnskapshullene om kvinnesykdommer som endometriose og lipødem. Det tror jeg også Asle Toje vil være enig i.

Forskertrioen skal berømmes for å gå inn i flere og mer komplekse forklaringer på hvordan skjevheter i forskningen kan oppstå. Deres anliggende er imidlertid ikke å undersøke hva som kjennetegner kunnskapsområdene som hverken preges av for mye eller lite av konflikt, men lider under mangel på oppmerksomhet i det hele tatt. Og det er her vi finner den største skjevheten – mellom områdene som vies vitenskapelig oppmerksomhet, og dem som aldri havner fremst i forskerfellesskapenes pannebrask.

Klasseskiller og stigmatisering

Et annet nærliggende eksempel er transpersoners helse. Med det massive offentlige søkelyset på denne gruppen skulle man tro det flommet over av gode, etisk forsvarlige studier på transpersoners helsetilstand, samt effekter av behandlingstilbudet på ulike livsområder. En ny episode av NRKs Folkeopplysningen dokumenterer imidlertid at det slettes ikke er tilfelle.

Behandling av ulike psykiske lidelser forskes det også relativt lite på, sett i forhold til den store sykdomsbyrden slike diagnoser representerer. Det samme kan sies om forskningen på rusavhengiges egen opplevelse av å være i behandling. En fersk masteroppgave poengterte blant annet at det stadig «trengs overordnede begrepsmessige avklaringer på hvordan man i det hele tatt skal måle effekter eller følgevirkninger etter behandlingstiltak» innen et område som historisk har vært preget av tunge ideologiske og religiøse innslag.

Også utenfor helse- og omsorgsfeltet finner vi eksempler på kunnskapshull som kan få alvorlige konsekvenser. Etter NAV-skandalen påpekte for eksempel en professor ved Senter for europastudier at forsvinnende lite forskning på og undervisning om EØS-rett kan bidra til å forklare hvordan skaden kunne skje.

Flombelys blindsonene!

Flere av disse eksemplene gjelder sårbare eller stigmatiserte grupper. Langt på vei dreier det seg også om erfaringer som middelklassemajoriteten – de som dominerer i akademia – er forskånet for. Å måle hvorvidt det virkelig dreier seg om en slik skjevhet i interesse på tvers av klasseskiller – som for ordens skyld neppe bare gjelder akademia – er vanskelig.

I undersøkelsen Mangset, Midtbø og Wollebæks lener seg på ble respondentene spurt om de har lagt vekk forskningsideer grunn av manglende mulighet for finansiering. Det er åpenbart mye vanskeligere å identifisere hvorvidt det er systematikk i hvilke tema som aldri blir til ideer eller finansieringssøknader i det hele tatt. Likevel bør vi håpe at både studenter, forskere og ledere i forsknings- og utdanningssektoren fortsetter å bevisstgjøre hverandre og offentligheten om slike mulige kunnskapshull. Bare slik kan vi forsøke å tette dem.


Publisert:
  1. Gjestekommentar
  2. Anna Serafima Svendsen Kvam
  3. Akademia
  4. Forskning og vitenskap

Mest lest akkurat nå

  1. Ny dobbel renteheving fra Norges Bank – varsler ny heving i september

  2. Skulle sjekke om alt gikk bra med naboen. Ble stukket med kniv i brystet

  3. Støyende asfalt­arbeid mellom Tjensvoll­krysset og Madla­krossen de to neste nettene

  4. Fortsatt venter flere hundre tusen på penger de har til gode

  5. «Disse hadde styrket Viking»

  6. Birgitte-saken: Siktede la en felle for det som viste seg å være politi­folk