Alfred Russel Wallace var en pioner, ikke en parentes

GJESTEKOMMENTAR: I dag er den britiske naturforskeren Alfred Russel Wallace en nokså glemt figur. Men historien om ham gir et fascinerende innblikk i 1800-tallets nybrottsforskning.

Naturforskeren Alfred Russel Wallace i 1895, 72 år gammel.
  • Jørg Arne Jørgensen
    Jørg Arne Jørgensen
    Universitetslektor og religionshistorikar
Publisert: Publisert:
iconKommentar
Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av Aftenbladets kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

Hvis man overhodet har hørt om ham, kjenner man trolig Alfred Russel Wallace (1823–1913) som mannen som nærmest tilfeldig kom fram til evolusjonsteorien samtidig med Charles Darwin. Men den nye boken «Barbeint i Amazonas», av biolog Markus Lindholm, viser at Wallace på ingen måte var en dilettant, men en stor oppdagelsesreisende, geograf, antropolog og biolog, som ved sin død i 1913 trolig var den mest siterte naturforskeren i verden.

Han levde som en backpacker,
levde blant «de ville» i både
Amazonas og Sørøst-Asia
– og oppdaget evolusjons-
teorien før Charles Darwin.

Naturforskere og naturalister

Hvorfor er han såpass glemt? Mye handler om klasse. I det viktorianske England var det et dypt skille mellom de universitetsutdannede vitenskapsmennene fra høyere samfunnsklasser, og de såkalte naturalistene. Naturalistene var en slags vitenskapens grovarbeidere – eventyrere og autodidakte nerder som fartet viden rundt og samlet insekter, dyr, fugler, fossiler, bergarter og hva det skulle være, slik at noble vitenskapsmenn, som Darwin, kunne sitte i sine lønnkamre og teoretisere.

Nå er dette en litt urettferdig framstilling av akkurat Darwin, som jo reiste på den berømte jordomseilingen med «Beagle» 1831–36. Men naturalisten Wallace reiste enda mer, og på en ganske annen måte. Der Darwin holdt seg på trygg avstand fra urbefolkningen (og røpet tidvis ganske nedlatende holdninger, blant annet til folkeslaget på Ildlandet), reiste Wallace primitivt som en backpacker. Han var blant de første som utforsket Amazonas, hvor han bodde i fire år, og senere åtte år i Sørøst-Asia. Ofte bodde han blant lokalbefolkningen og levde som dem. Slik fikk han intimt kjennskap til kulturer som europeere flest betraktet seg som høyt hevet over. Men Wallace skrev positivt om folkene han møtte, de stod på ingen måte tilbake for europeere, hverken menneskelig eller etisk.

Alfred Russel i sitt rette element, malt av Henry Constantine Richter.

Bidrag til biologien

Wallace kom med tunge bidrag til biologien. Han samlet inn 125.000 planter, dyr og insekter, 5000 av dem ukjente for vitenskapen. Han la merke til det besynderlige faktum at øyene Bali og Lombok hadde helt ulik flora og fauna, selv om klimaet var likt og øyene ligger bare noen kilometer fra hverandre. Slik kom han på sporet av mønstre for arters utbredelse basert på geografisk isolasjon i tidligere epoker – en grunnstein i vår forståelse av evolusjon. Den såkalte Wallacelinjen, som går tvers gjennom øyene i Malayarkipelet, er oppkalt etter ham.

Det mest fascinerende er likevel hvordan Wallace oppdaget evolusjonsteorien. Han hadde lenge balt med gåten om artenes utvikling. På øya Halmahera i Nord-Molukkene ble han rammet av malaria, og mens han lå i sin enkle hytte, kvernende på febrile tanker, dukker det opp i hodet som et lynglimt: Thomas Malthus’ teori om befolkningsvekst som hindres av begrensede ressurser. Dette var den manglende brikken i puslespillet! Alle arter produserer for mange avkom, det er kamp om ressurser og de sunneste og sterkeste overlever! Dette «naturlige utvalget» filtrerer vekk trekk som ikke er gunstige for overlevelse. I løpet av tre dagers skriving mellom malaria­anfallene får han tankene ned på papiret.

Men så skjer en av vitenskapshistoriens merkeligste tildragelser. I stedet for å sende manuskriptet til et tidsskrift og få det publisert, slik han pleide, og dermed få æren for evolusjonsteorien, sendte han den til Darwin som han hadde hatt sporadisk kontakt med. Og uten at Wallace ante noe om det, hadde Darwin i årevis flikket på sitt magnum opus om samme tema. Darwin ble lamslått. Han skriver: «Jeg har aldri sett en slik merkelig tilfeldighet. Wallace kunne ikke laget et bedre sammendrag om han hadde lest mitt manus! Selv begrepene han bruker, fungerer som kapitteloverskrifter hos meg.» En søndeknust Darwin opplevde at å bli slått på målstreken og skrev i flere brev at Wallace måtte tilkjennes æren for evolusjonsteorien.

Imidlertid kalles det sammen til et hastemøte i The Linnean Society, hvor Wallaces stringente og fiks ferdige manuskript blir framlagt sammen med Darwins hastig nedskriblete oppsummering. Til å begynne med fikk Wallace en viss kredibilitet, men som vi vet, da Darwin neste år publiserte boken «Artenes opprinnelse», ble evolusjonsteorien verdenskjent som en grunnstein i moderne biologi. Wallace tok dette med knusende ro, ga Darwin all ære og omtalte konsekvent evolusjonsteorien som «Darwins teori». Han hadde tross alt jobbet med den i tyve år og underbygd den med et enormt empirisk materiale.

Noen av notatbøkene til Alfred Russel Wallace, utstilt i The Linnean Society i London.

Ingen parentes

Selv om Wallace stort sett er glemt, var han ingen parentes, men en allsidig og produktiv naturforsker i en avgjørende periode i biologiens historie. Han var en slags motpol til Darwin, langt mer av en fritenker, frigjort som han var fra de høyere sosiale lagenes strenge normer. Han var tilhenger av spiritismen og mente at det må ha vært høyere krefter enn ren evolusjon i spill for å frembringe mennesket og det besynderlige fenomenet bevissthet.

På mange måter var Wallace forut for sin tid. Han var feminist, miljøverner, forsvarte andre kulturer og var sterkt kritisk til den sosiale urettferdigheten i det britiske industrisamfunnet.

Og han så for seg at mennesket vil kunne skape «en fremtid der kloden bare vil frembringe kulturplanter og husdyr, og der planmessig avl har fortrengt naturlig utvalg» – et skremmende presist frampek til mennesket og våre husdyr i dag utgjør 96 prosent av biomassen til alle klodens pattedyr.


Publisert: