Utenforlandet Oslo

KOMMENTAR: Hvis det sprekker et vannrør i Oslo, kan du være sikker på at hele landet vet det i løpet av 30 minutter. Likevel mener Medietilsynet at hovedstaden er i en medial blindsone.

Denne artikkelen er over tre år gammel

Kommentar

Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av Aftenbladets kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

Norske myndigheter har pålagt seg selv store forpliktelser når det gjelder å legge til rette for debatt, mediemangfold og ytringsfrihet. Grunnlovens paragraf 100 er sentral her. Den fastslår ikke bare at vi skal ha ytringsfrihet, men også at «det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale».

I tillegg har menneskerettighetene, hvor ytringsfrihet er helt sentralt, grunnlovsstatus. Medietilsynet er organet staten har til å håndheve disse bestemmelsene. I tillegg har Stortinget, gjennom den oppdaterte NRK-plakaten, pålagt den statlig eide allmennkringkasteren et selvstendig ansvar for det norske mediemangfoldet. NRK har på sin side svart med å opprette en egen stilling som redaktør for mediemangfold. Å sikre mediemangfoldet er også en svært viktig del av Medietilsynets oppgave.

Avsenderperspektiv

På den bakgrunn er tilsynet gått i gang med å lage et slags løpende mediemangfoldsregnskap, der den første rapporten ble sluppet denne uka. Denne gangen har rapporten et såkalt avsenderperspektiv, altså konsentrerer den seg om hvem som skaper mediemangfoldet: aviser, fjernsynskanaler, radiostasjoner og lignende.

Seinere kommer regnskapsrapporter sett med brukerperspektiv, altså hvordan mediemangfoldet fortoner seg for mediekonsumentene og endelig er det varslet at også innholdsmangfoldet skal måles.

Men denne uka var det altså avsenderperspektivet som var det viktige og allerede innledningsvis konstateres det at vi har «et mangfold av redaktørstyrte medier». Vi har en infrastruktur som gir så å si hele befolkningen tilgang til radio, fjernsyn, internett og aviser. Mediebedriftene er godt fordelt mellom bygd og by og til og med kjønnsbalansen blant dem som er ansatt i mediene er i ferd med å bli bedre.

De som ikke er redaktørstyrt

Det er langt på vei en betryggende oppsummering, men da lar vi også naturlige innvendinger mot undersøkelsene ligge. For eksempel at det bare er utbredelsen av redaktørstyrte medier som er undersøkt. Svært mange bruker andre typer medier, som blogger og sosiale medier, som sine hovedkanaler for nyheter og debatt.

Det kan også innvendes at tilsynet har brukt avisenes opplagstall når de vurderer eierskap og eierskapsmangfold i mediene, fordi det er mange måter å måle gjennomslag og mangfold på, men metodene får ligge i denne omgang. At tilsynet ønsker noen faste standarder som gjør det mulig å følge utviklingen i mediemangfoldet, er uansett til å forstå.

Det som derimot er overraskende er at det største avviket Medietilsynet har funnet når det gjelder mangfold i avsenderkategorien, ligger i Oslo. Det brukes faktisk et så sterkt ord som «blindsone» når mangfoldet i Norges største by skal beskrives. Selv om det pekes på at de fleste og største mediene har adresse Oslo, så er det ifølge rapporten ikke sånn at Oslo dekkes godt nok av landets medier. Utgiversted er ikke ensbetydende med at mediet har en redaksjonell dekning av lokale forhold og maktstrukturer, konstaterer tilsynet.

Ring 2

Nei da, NRK er nasjonalt, VG kaller seg riksavis og de er nok ikke like ofte i Oslo bystyre som Stavanger Aftenblad er på kommunestyremøtene i Sandnes og Stavanger.

Samtidig skal det ikke så veldig mye til før dekningsområdet rekker akkurat ut til nesetippen. Da vannrøret sprakk i oslobydelen Voldsløkka 4. februar, tok det altså ikke lang tid før hele Norge ble opplyst av blant annet VG. Ring 2 var tross alt rammet.

Tendensen var lenge enda tydeligere i NRKs Dagsrevy, men blant annet etter å ha fått kjeft av aftenbladspaltist Sven Egil Omdal, har de nå et større distriktsmangfold enn tidligere. Omdal skrev i 2016 at «det er sannelig godt at folk innimellom slår hverandre i hjel ute i distriktene. Ellers hadde det ikke vært mulig å se forskjell på Dagsrevyen og Østlandssendingen». Nå hender det at andre ting enn drap får oppmerksomhet både i nyhets- og magasininnslag.

Dagbladet har de siste årene fått fortjent ros for sin gode gravejournalistikk, men svært mye av denne har handlet om uhumskheter i Oslo kommune og deromkring. Dette har utvilsomt gått på bekostning av nyhetsjournalistikken fra resten av landet. Aftenposten kommer daglig med såkalte pushvarsler om E18-utbyggingen inn mot hovedstaden, misnøye med byrådet eller dommer i Oslo tingrett. Avisen er Norges største papiravis og er virkelig også en osloavis, selv om de også har en tydelig utenriks- og debattprofil.

Egen støtte til oslomedier

Nordstrands Blad og den tradisjonsrike avisen Akers Avis Groruddalen, er eksempler på lokalaviser som dekker områder i hovedstaden. I flere år har det vært forsøkt å gjøre en slags sannhet ut av at Oslo dekkes dårlig. Det er kommet så langt at kommunen har opprettet en egen pressestøtteordning for lokale oslomedier.

Det er uten tvil flere som bør kikkes i kortene, både i Oslo, Egersund, Stavanger og Tromsø, men oppsummert kan det trygt konkluderes med at det ikke er dramatiske forhold rundt denne delen av mediemangfoldet som er det store problemet.

De neste rapportene vil forhåpentlig peke på at problemene heller ligger i at de store pengestrømmene går utenfor de tradisjonelle mediene og utenfor landets grenser, at det skjer organisert produksjon og formidling av usanne nyheter og falske videoer og kanskje også at styrkeforholdet mellom NRK og resten av Medie-Norge blir enda mer usymmetrisk mens forretningsmodellene endres dramatisk.