Ropstads helbom om «kristent verdisyn» og «menneskeverd»

GJESTEKOMMENTAR: I tillegg til et malplassert sleivspark mot miljøbevegelsen, greier KrFs leder å bomme med både «menneskeverd» og «kristent verdisyn». Det er godt gjort.

Publisert: Publisert:
  • Kristian Kise Haugland
    Filosof og pedagog

Hvis KrF-leder Kjell Ingolf Ropstad hadde hevdet at Gud har definert menneskets egenverdi, hadde hans syn på menneskeverd vært mindre problematisk. Her utsnitt av Michelangelos «Skapelsen av Adam» fra år 1511. Foto: Wikimedia Commons

  1. Leserne mener

Kjell Ingolf Ropstad har fått mye tyn allerede for sitt angrep på miljøbevegelsen under sin tale på KrFs landsstyremøte fredag 8. november, og i den påfølgende debatten i NRKs politiske kvarter den 13. november. At selve angrepet på miljøbevegelsen bygger på virkelighetsfjerne stråmenn, er allerede nevnt fra flere hold. Selv synes jeg det er minst like interessant å se på hvordan han omtaler menneskeverd og kristne grunnverdier.

Ropstad har nemlig uttalt at synet på mennesket som noe som har «iboende egenverdi», er en grunnleggende del av det kristne menneskesynet. Det er det overhodet ikke. Mennesket som et grunnleggende formål er en kulturarv vi har fra opplysningstiden, og er selve grunnsteinen i det verdisynet som kalles «humanisme». Hvem som kalles «kristne» er riktignok en såpass variert forsamling at mange kristne også har et grunnleggende humanistisk verdisyn, men et humanistisk verdisyn er svært langt fra å være en nødvendig forutsetning for å kunne kalle seg kristen.

Ikke grunnleggende kristent å hevde at mennesker har verdi

Snarere tvert imot har kristendommen tradisjonelt hatt et skarpt skille mellom de menneskene som har verdi («de salige»), og de som ikke har det («de fortapte»). Her er Jesus en sentral person ved at han snudde opp ned på hvem som skulle regnes som salig og fortapt, og dermed sto for et opprør mot både romernes sekulære herredømme over den jødiske allmuen og fariseernes geistlige herredømme. Jesus kan på mange måter regnes som en relativt «moderat» kristen, i og med at han mente at selv de fortapte kunne oppnå frelse ved å gi fra seg sin makt og rikdom og vende seg til Gud, samt at han overlot det å fordømme andre til Gud selv. Han trekker imidlertid en klar linje mellom dem som i Guds øyne har verdi, og de som ikke har det.

Filosofen Friedrich Nietzsche har senere brukt betegnelsen «slavemoral» om all moral som har opphav i tanken om at «vi, de maktesløse» er mer verdifulle enn «dem, de mektige». Ifølge Nietzsche er slik moral en del av kulturarven til alle kulturer som har arvet sitt verdisyn fra jødedommen, og via jødedommen også kristendommen og islam.

Slavemoral kan heller ikke sies å være en forutsetning for å kalle seg kristen i nyere tid. Hadde det vært slik, ville det blant annet vært umulig for Romerriket å adoptere kristendommen, da denne religionen også skulle gjelde for personer med mye av både penger og makt. Den romerske kirke har innført en annen skillelinje enn den gitt ved Jesus, en som i ulike former fortsatt regnes som grunnleggende for å skille mennesker verdimessig fra hverandre den dag i dag: trosbekjennelsen.

Det ser altså ut til at Ropstad har glemt at kristendommen, i hvert fall tradisjonelt, har skilt verdimessig mellom de menneskene som bekjenner en eller annen variant eller arving til den kristne tro, og de som ikke gjør det – en praksis som ble etablert av en forsamling i Nikea i år 325. Igjen er det viktig å påpeke at mange kristne også har et humanistisk verdisyn, men det verdisynet er ikke grunnleggende kristent.

Menneskeverdet finnes ikke i kraft av seg selv

Et annet problem jeg har med Ropstads utspill, er uttrykkene «iboende» og «egen-». For det første er det smør på flesk. Både «iboende» og «egen-» betyr at det er snakk om egenskaper som noe har i kraft av seg selv. Å bruke begge uttrykkene samtidig er dermed ganske uelegant.

I tillegg er nettopp dette med at noe skal kunne ha verdi i kraft av sin egen eksistens, noe jeg finner høyst problematisk. Det er felles for både det vi ser som mål, og det vi ser som midler, at det verken er mål eller midler i kraft av seg selv. Det være seg mennesker, penger eller annet. Om noe er et mål og/eller middel, er det fordi noen definerer det som mål og/eller verdi. Om Ropstad hadde erklært at «Gud har definert mennesket som et overordnet mål», ville det vært langt mindre problematisk, – selv om jeg ikke kan se hvor han i så fall skulle hentet den opplysningen fra. Dette fordi det da i det minste ville vært et faktum som var prisgitt et definerende subjekt, og ikke et faktum som eksisterte i kraft av seg selv.

«Menneskeverd» er en sosial konstruksjon på lik linje med ideen om hvor mange brød du får for en hundrelapp, eller at du bare kan gjøre rokade i sjakk hvis kongen din ikke er truet. Hvem du eventuelt tilskriver definisjonsmakten – om dette er Gud, FN eller «det menneskelige fellesskaps universelle fornuft» – er underordnet. Det er uansett snakk om institusjonelle fakta: Fakta som er prisgitt en eller annen institusjon som har definisjonsmakt.

Dette skiller seg således fra det faktum at det ligger snø på Mount Everest, eller at bly har større massetetthet enn hydrogen. Man kan fortsatt diskutere om de sistnevnte fakta er helt uavhengige av institusjoner med definisjonsmakt, men som fakta regnes de i det minste vanligvis ikke som sosiale konstruksjoner.

Ideen om menneskeverd er derimot en sosial konstruksjon. Den er like lite iboende hos mennesket som den er en grunnleggende del av et kristent verdisyn.

Publisert:

Har nokon sagt at folk bør føla på «julebordskam»? Nei, ikkje før Frp fann på ordet. Foto: Frå Frp’s Facebook-side

  • Jan Zahl: «Manglar du ekte meiningar å argumentera mot for å skåra politiske poeng? Då er det berre å finna på noko meiningsmotstandarane dine aldri har hevda eller gjort.»