Brexit: Vanskelig for Donald Trump å hjelpe Boris Johnson nå

GJESTEKOMMENTAR: Etter Brexit vil Storbritannia slite med å finne sin nye plass i verden. Akkurat der er det lite hjelp å få fra USA.

Framsynt valgplakat i Bristol før Brexit-avstemningen i Storbritannia i 2016, da Boris Johnson ennå bare var utenriksminister. Men det spørs hvor mye statsminister Johnson kan regne med støtte fra president Donald Trump etter Brexit. Foto: Peter Nicholls, Reuters/NTB scanpix

  • Gunnar Grendstad
    Gunnar Grendstad
    Statsviter, professor ved Universitetet i Bergen
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

Motstanden mot det britiske overherredømmet og skattlegging uten representasjon utløste den amerikanske revolusjonen. I 1776 erklærte de 13 koloniene uavhenghet og med hjelp fra Frankrike kastet amerikanerne engelskmennene ut. Storbritannia mistet dermed sin mest folkerike engelsktalende og oversjøiske besittelse, selv om kulturen og et felles språk fortsatt bandt dem sammen. Historien danner grunnlag for det «spesielle forholdet» mellom Storbritannia og USA, en kulturell bro over Atlanterhavet.

Britene fortsatte å bygge sitt kolonivelde. I 1921, etter om lag hundre år som mektigst i verden, nådde det britiske imperiet sitt toppunkt. Britene kontrollerte over en firedel av jordas landområder og var stolt over at «solen aldri gikk ned over det britiske imperiet». I mellomtiden, og naturlig skjermet mellom to verdenshav, hadde de 13 koloniene i Nord-Amerika sakte, men sikkert vokst fram som en ny stormakt.

Skulder ved skulder

Om morgenen 6. juni 1944 landet amerikanske og britiske soldater i Normandie og kjempet skulder ved skulder sammen allierte styrker mot det tysk-okkuperte Europa. For Storbritannia var seieren i andre verdenskrig også grunnlaget for en heroisk fortelling om landets viktige bidrag til det moderne Europa. Landgangen i Normandie symboliserte også en historisk vending. Den nye amerikanske supermakten hadde passert det falmende britiske imperiet i makt og innflytelse. Balansepunktet i det spesielle forholdet hadde begynt å skifte, som Ian Kershaw skriver i sin nye bok «Europeisk historie».

Storbritannias tidligere kolonier begynte å rive seg løs fra imperiet og krevde selvstendighet. Britene kompenserte ved å utvikle Samveldet av nasjoner i et forsøk på å føre imperiet inn i en ny tid. Men imperiets fall var smertefullt. I overmot (og i allianse med Frankrike) rykket britiske styrker i 1956 inn i Egypt for å ta tilbake kontrollen over Suez-kanalen som Egypts nye president hadde nasjonalisert. Problemet var at Storbritannia hadde handlet uten godkjenning fra USA, og president Eisenhower ga britene kontant beskjed om å pelle seg ut av Egypt. Retretten var ydmykende. Storbritannias statsminister måtte gå. USAs utenriksminister Dean Acheson formulerte problemet presist da han i 1962 sa at «Storbritannia har mistet et imperium og har fortsatt til gode å finne sin nye rolle».

Storbritannia vendte seg motvillig mot Europa. I 1963 søkte landet om medlemskap i Det europeiske økonomiske fellesskap (EEC), forløperen til Den europeiske union (EU). Men ikke bare fikk Storbritannia et rungende «non» fra den franske president de Gaulle. De fikk også et nytt «non» fra de Gaulle på den neste søknaden i 1967. Den franske presidenten fryktet at Storbritannias medlemskap ville gi USA større innflytelse i Europa på bekostning av nettopp Frankrike. Først på det tredje forsøket i 1973 sikret Storbritannia medlemskap i EEC.

Våre landsmenns blod

Selv uten et britisk brohode hadde USA allerede innflytelse. Etter 1945 var USA garantisten for fred og fordragelighet i Vest-Europa. Med eller uten Europa har amerikansk utenrikspolitikk vært drevet av tre overordnede mål: sikkerhet gjennom allianser og militær invasjon, økonomisk velstand gjennom handel, samt humanitære prinsipper. Historikeren Geir Lundestad hevder at mange land inviterte USA til å bli et nytt imperium.

USA bidro til en arkitektur som bevarte freden i Europa: Marshallplanen dro i gang den økonomiske gjenreisingen, og Nato garanterte forsvarsevnen. Eller som president Obama sa i sitt nobelforedrag da han mottok fredsprisen i november 2009: Uansett hvilke feil USA har begått, så er fakta dette, «USA har bidratt til å sikre global sikkerhet i mer enn seks tiår med våre landsmenns blod og vår militære styrke».

Snudd på hodet

I folkeavstemningen i juni 2016 overrasket britene alle ved å melde seg ut av EU. Det europeiske prosjektet hadde startet på 1950-tallet som et forsiktig handelssamarbeid, men utviklet seg til en ambisiøs union med felles valuta og politiske institusjoner. Forklaringene på utmeldingen er flere. Det geografiske tyngdepunktet i Europa beveget seg stadig lenger østover og bort fra Storbritannia. Det kom for mange instrukser fra Brussel. Det ble for mye politisk lederskap fra Tyskland. Og det ble for mye innvandring.

Det er to ironier i dette bildet. Den første er at dagens innvandring er en langsiktig konsekvens av Det britiske imperiet. Kolonienes innbyggere var undersåtter av den britiske kronen og kunne reise til Storbritannia, om de ville. Imperiet var en forløper for vår tids globalisering, der britene nå sliter med å henge med.

Den andre ironien er at det «spesielle forholdet» som utviklet seg mellom Storbritannia og USA er snudd på hodet. Forholdet er mer skeivt og ensidig enn noensinne. Når Storbritannia forlater EU 31. oktober i år – med eller uten en avtale – er det Storbritannia som trenger USA mer enn USA trenger Storbritannia. Med en liten vri gjelder Dean Acheson påstand fortsatt: «Storbritannia forlater Europa og har fortsatt til gode å finne sin nye rolle.»

Spørsmålet er om president Donald Trump er den rette personen til å hjelpe Boris Johnson og Storbritannia med å finne denne nye rollen.

Les også

  1. – Det er vanskelig å anerkjenne de evangelisk-kristne som støtter Trump, som kristne

  2. – Den ene elefanten og den store eselflokken

  3. Slik skal venstrefløyen i Demokratene ryste amerikansk politikk

  4. Trump om Grønland-kjøp: – En stor eiendomshandel

Framsynt valgplakat i Bristol før Brexit-avstemningen i Storbritannia i 2016, da Boris Johnson ennå bare var utenriksminister. Men det spørs hvor mye statsminister Johnson kan regne med støtte fra president Donald Trump etter Brexit. Foto: Peter Nicholls, Reuters/NTB scanpix

Publisert:
  1. Gjestekommentar
  2. Boris Johnson
  3. Brexit
  4. Donald Trump
  5. EU

Mest lest akkurat nå

  1. Aksjonærmøtet i Viking er over: Styret står på sitt i Berntsen-saken

  2. Foreløpig har tre søkt på jobben som Rogfast-sjef

  3. «Hæ, har dere flyttet dit?» spør folk. Nå har hjemmet deres vunnet arkitekturpris.

  4. Fulgte godterispor i snøen, fant leilighet full av tjuvgods

  5. Politiet har frigitt navnet på mannen som døde i trafikk­ulykken på Buevegen

  6. DFU-fabrikken på Figgjo er solgt