Fremad i alle retninger; demokratiet er i endring

KOMMENTAR: Sosiale medier gir politikere unike muligheter til å kommunisere direkte med velgere. Er det godt eller dårlig for demokratiet? Og hva skal til for å lede et parti som spriker til alle kanter?

Det gikk hardt for seg mellom republikanerne i Kongressen da de skulle velge speaker sist uke.
Publisert: Publisert:
iconKommentar
Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av Aftenbladets kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

Det måtte 15 avstemninger til i den amerikanske nasjonalforsamlingen, før republikaneren Kevin McCarthy fikk tilstrekkelig støtte fra sitt eget parti til å bli leder for Representantenes hus i Kongressen. Vervet som Speaker of the House har likhetstrekk med rollen som stortingspresident i Norge, men regnes som mektigere.

Etter fire dagers kaos slo Kevin McCarthy hammeren tre ganger i bordet i pur glede.

Mest av alt forteller dette om et Republikansk parti der de folkevalgte sliter med å bli enige seg imellom. Det republikanske partiet er i ferd med å frag­menteres. For mange av dem synes det viktigere å rep­resentere seg selv enn partiet.

Mens den ene etter den andre sviktet partilinjen sist uke, gikk linjene varme på sosiale medier mellom politikerne og tilhengerne deres. Republikanerne i Kongressen er storforbrukere av sosiale medier, men ironisk nok er ikke velgerne deres det samme. Demokratenes velgere bruker mer tid på sosiale medier enn republikanernes velgere. Det kan henge sammen med at demokratene har en yngre velgerskare enn republikanerne.

Slik gikk det til: Etter mellomvalget i november vant republikanerne flertall i Representantenes hus. Det var opplest og vedtatt at Kevin McCarthy skulle bli speaker.

Et 20-talls representanter brøt med partilinjen og stemte for andre kandidater enn partiets utvalgte. Mange av dem har til felles at de tilhører Trump-fløyen, men da Donald Trump ba dem samle seg bak McCarthys kandidatur, hadde det ingen effekt. De brydde seg ikke om hva han sa, men fortsatte i avstemning etter avstemning å stemme imot partilinjen. Utbryterne hadde ingen større politisk agenda, utover små justeringer som de kunne oppnådd gjennom noen møter.

Demokratiet, slik vi kjenner det,
er i en omstillingsfase.

Mer kaos

Det er ikke slik at det som skjer i USA nødvendigvis savner sidestykke. I Storbritannia har Det konservative partiet opplevd en lignende utvikling. Det er blant årsakene til at landet hadde tre statsministre på sju uker i høst.

Det interessante med dette, slik jeg ser det, er ikke bare hvordan det påvirker det indre livet i de politiske partiene. Men hvordan sosiale medier påfører det politiske liv strukturelle endringer. Demokratiet, slik vi kjenner det, er i en omstillingsfase. Det kan bety større frihet for enkeltpolitikere, partiledere som mister autoritet, og at lojalitet devalueres som politisk valuta.

Utviklingen behøver ikke være negativ, selv om den bør få enhver partisekretær til å skalle gjentatte ganger i skrivebordet. Så lenge man har kunnet konstruere flertall gjennom å gjøre avtaler «på bakrommet», har mye av den politiske makten utspilt seg bak lukkede dører. Nå blir maktspillet synligere.

USA er langt mer polarisert enn Norge, og de politiske partiene er løsere sammensatt. Slik blir det gjerne når det i praksis bare finnes to partier. Begge grupperingene må nødvendigvis gape over mye mer enn aktørene i den varierte, europeiske partifloraen må.

Her på våre kanter skaller partiene av fraksjoner som blir til nye partier, slik SVSVForanledningen til dannelsen av SF var særlig diskusjonen i Arbeiderpartiet om atomvåpen på norsk jord under alle omstendigheter måtte avvises, eller om det kunne tillates under visse forhold. Da Arbeiderpartiets landsmøte vedtok en forandring av programmets «atomparagraf» som ble tolket som en viss innrømmelse til det siste synspunktet, ble SF stiftet umiddelbart etterpå.Men SF hadde også rot i en mer langvarig opposisjonsbevegelse som befant seg på Arbeiderpartiets venstrefløy, og som ikke minst hadde tilknytning til bladet Orientering. (Store norske leksikon) (opprinnelig SF) kom til på venstrefløyen i AP, og KrFKrFKristelig Folkeparti ble stiftet i 1933 som et lokalt parti for Hordaland. Årsaken var særlig den misnøyen som man i kristelige kretser følte når det gjaldt Venstre, som de kristne tradisjonelt hadde stemt på. (Store norske leksikon) i sin tid sprang ut fra misnøye med Venstre blant bedehusfolk på Vestlandet. Utenfor våre grenser har tidligere Venstre-statsminister Lars Løkke Rasmussen i Danmark etablert partiet ModeraterneModeraterneModeraterne er et dansk politisk parti, stiftet i 2022 av tidligere statsminister og Venstre-leder Lars Løkke Rasmussen. (Store norske leksikon), mens Emmanuel MacronEmmanuel MacronEmmanuel Macron er en fransk politiker som har vært president i Frankrike siden mai 2017. Mens han var minister i sosialistpartiets regjering, etablerte han den tverrpolitiske bevegelsen En Marche! i april 2016. (Store norske leksikon) med stor suksess har gått ut av det franske sosialistpartiet og stiftet sin egen bevegelse.

En annen effekt av denne utviklingen er at det kan bli mindre viktig å bygge opp politisk kapital gjennom lojalt arbeid for et parti over flere år. Spesielt i USA dukker nye politikere opp og blir raskt store, takket være sosiale medier. Donald Trump var riktignok tv-kjendis fra før, men er allikevel et godt eksempel.

Får vi en lignende utvikling her hjemme også? Det vil i så fall kunne utfordre partikulturen i spesielt de tradisjonelt store partiene, Høyre og Arbeiderpartiet.

Mindre styring

Det kan gjøre politikken mindre forutsigbar, og det kan gjøre partiene mindre styringsdyktige. Hvis partiene fragmenteres, smøres makten og innflytelsen tynnere ut. Det blir vanskeligere – som valget av speaker i Representantenes hus illustrerer – å holde orden i eget hus.

Det republikanske partiet i USA og Det konservative partiet i Storbritannia er nå strukket i så mange retninger at de knapt fungerer som partiorganisasjoner. Det sistnevnte partiet har riktignok fortsatt regjeringsmakt, men alt tyder på at de mister den ved neste valg. Her hjemme er utviklingen ikke så ulik. Det regjerende Arbeiderpartiet synker så voldsomt på meningsmålingene at det er grunn til å spørre hvor dypt bunnen kan ligge.

For Det demokratiske partiet i USA ser alt lysere ut. Etter en periode med polarisering mellom de progressive og moderate fløyene, tyder alt på at Joe Biden har greid å samle sin flokk. Kanskje det er 80-åringer som skal til for å styre partiene i de sosiale medienes tidsalder?

Publisert: