Smågruppene på tinget

Partigrupper på Stortinget med bare en eller to representanter kan det bli flere av etter det kommende valget. Har de noe de noe de skulle ha sagt, og kan de få innflytelse på politikken som skal føres?

I det sittende stortinget er det to enmannsgrupper: Bjørnar Moxnes fra Rødt og Une Bastholm fra MDG.
  • Torbjørn Kindingstad
    Torbjørn Kindingstad
    Tidligere politisk redaktør i Aftenbladet
Publisert: Publisert:

De lange linjene i politikken kan være vanskelige å få øye på i et heseblesende daglig tempo. I det sittende stortinget har vi i dag to enmannsgrupper. Bjørnar Moxnes representerer partiet Rødt, mens Une Bastholm representerer Miljøpartiet De Grønne. Ingen av disse to partiene er ferske på tinget. For Rødt ble Oslo-politikeren Erling Folkvord valgt inn på Stortinget i 1993. Rasmus Hansson representerte MDG i forrige periode.

Det må være slitsomt å være eneste representant for sitt parti. Det medfører et voldsomt arbeidspress å skulle holde seg orientert om alle typer saker, og å ha en mening om det meste som debatteres. Men kan det også gi god uttelling?

Nytt og annerledes

Ett eksempel på et lite parti som til sist lyktes, er Fremskrittspartiet. Visst var det en rotete start, med Anders Langes Parti i 1973. Deretter falt partiet helt ut fire år senere, men karret til seg fire plasser som Frp i 1981. Fire år senere var stortingsgruppen halvert, men gjorde seg tydelig bemerket da Carl I. Hagen og Bjørn Erling Ytterhorn bidro til regjeringen Willochs fall i 1986.

Carl I. Hagen var en dyktig partistrateg i oppbyggingen av partiet. Han visste bedre enn noen hvordan han skulle utnytte datidens presse, og fikk både sendetid og spalteplass.

Hvorfor?

Fordi han mente å representere noe nytt og annerledes enn de tradisjonelle partiene. Han kritiserte politikere, og han lyktes med å framstå som representant for noe nytt med andre saker og prioriteringer. Andre måtte etter hvert ta etter og lære. Ikke nødvendigvis av politikken, men av måten han serverte budskapet sitt på. Protestbevegelse ble Fremskrittspartiet kalt. Og det var riktig. Partiet protesterte mot de andre partiene, mot måten politikk ble debattert på. Carl I Hagen røsket rett og slett opp, og bygget et parti på det.

Dagens protest

I dagens Storting er det MDG som har en slik opprørsk rolle. Miljøpolitikken har lenge vært viktig for alle partier i Norge, men MDG er det eneste partiet som utelukkende er tuftet på en slik ide. Det gjør partiet annerledes. De utfordrer de store partiene som har sittet med ansvaret de siste tiårene. Og de får ikke minst yngre velgere med seg, og velgere som etter hvert ser at vi trenger en omfattende nyorientering på brede samfunnsfelt for å kunne møte miljøutfordringene. At partiet også er del av en større europeisk politisk bevegelse gjør at partiet har gode muligheter for å lykkes. Selv med en fortsatt liten stortingsgruppe, er annerledesstempelet solid nok til å bygge noe nytt på.

Rødt stiller nok i en annen klasse. Bjørnar Moxnes har markert både seg og politikken godt. I en verden med voksende økonomiske ulikheter treffer partiet mange velgere. Selv om Rødt neppe er et parti som har stort velgerpotensiale i Norge, har Bjørnar Moxnes og Rødt en del sympatisører. Sympatisører av det slaget som gjerne ønsker å gi Moxnes og kanskje også Mimir Kristjansson tilgang til landets fremste talerstol, selv om man strengt tatt ikke ønsker at deres politiske parti skal være styrende for landets utvikling. Likevel er det slik at også Rødt står i en lang politisk tradisjon, både her hjemme og ute. Fortidens politiske standpunkter forfølger de rødeste partiene, på samme måte som de andre tradisjonelle partiene.

Små og gamle

Hva så med to partier som trolig blir småpartier, men som har en helt annen og mer stolt stortingshistorie; KrF og Venstre? På siste oversikten over gjennomsnittet av de siste meningsmålingene i Norge, blir de to partiene tildelt skarve to representanter hver. De har små muligheter for å kapre nye, unge velgere. Og vil bruke mye tid på å fundere over hvordan de skal hente tilbake de gamle. Både KrF og Venstre stiller i kategorien tradisjonelle. De representerer ikke noe nytt, og de har også i liten grad endret seg i takt med tiden. Det vil ikke være bare overraskende dersom det er disse to som blir de to nye «smågruppene» i det nye Stortinget, mens både Rødt og MDG vil trenge grupperom i ordets egentlige forstand for å samle sine nye stortingsrepresentanter.

Tungrodd

Å tilby noe nytt og annerledes er et viktig kjennetegn for at småpartiene skal lykkes. I tillegg vil det være viktig med sterke personligheter som ikke holdes igjen av en stor og tungrodd partiorganisasjon. Tradisjonelle partier har både tradisjoner, tidligere kulturer og et stort administrativt apparat å ta hensyn til. Enmannsgrupper på Stortinget uten et tradisjonelt partiapparat, trenger sjelden å spørre noen andre om hva de skal mene i de ulike sakene. Det gir en fordel.

I tillegg til den tradisjonelle spenningen ved årets valg knyttet til hvem som vinner regjeringsmakten, blir det interessant å følge småpartienes utvikling. Nye partier som vokser kan på sikt føre til betydelige politiske endringer. De små kan selvsagt også få betydning som tungen på vektskåla når regjeringsmakt skal fordeles. Det kan i seg selv bidra til innflytelse.

Publisert:
  1. Stortingsvalget 2021
  2. Rødt
  3. MDG
  4. Kristelig Folkeparti (KrF)
  5. Venstre (V)

Mest lest akkurat nå

  1. – Trygve Slagsvold Vedum bør vente i to år

  2. Bruker du en av disse medisinene? Da skal du ha en tredje vaksinedose

  3. – Ikke vant til dette på Østlandet

  4. Fem tigerunger er født i Dyreparken. En av dem døde

  5. Turistforeningen vil bygge hytte skreddersydd for barnefamilier i Hunnedalen

  6. Nytt flyselskap med rute mellom Stavanger og Oslo