Harde fronter

Det finnes en gylden mellomvei i klimapolitikken, skriver Aftenbladets nye gjestekommentator, samfunnsøkonom Ole Kvadsheim, som er kritisk til både klimaskeptikere og klimaalarmister.

En skogbrann i Haugesund kommune i 2012. Hyppigere ekstremvær vil bli konsekvensen av klimaendringer, men det er ikke det samme som menneskehetens undergang, skriver samfunnsøkonom Ole Kvadsheim.
  • Ole Kvadsheim
    Ole Kvadsheim
    Samfunnsøkonom
Publisert: Publisert:
iconKommentar
Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av Aftenbladets kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

I en YouGov-undersøkelse utført sommeren 2019 kartla man hva folk i Europa og USA tror om klimaendringene. Resultatene fra undersøkelsen kan gi en del innsikt i hvorfor klima er et så polarisert tema, og hvorfor vi strever sånn med å utforme en effektiv og virkningsfull politikk på området.

10 prosent av befolkningen i Norge mener, ifølge YouGov-undersøkelsen, at klimaet i verden ikke endrer seg, eller at klimaendringene ikke er forårsaket av mennesker. I en noe ferskere EU-studie fra i sommer stiller fjerdedel av befolkningen seg tvilende til at det i hovedsak er menneskelig aktivitet som fører til klimaendringer. Norge stikker seg i begge undersøkelsene ut som et land hvor det er vanligere å mene at menneskelig aktivitet har lite eller ingen påvirkning på klimaet.

Tror på dommedag

På den andre enden av skalaen finner man en ganske betydelig gruppe (28 prosent i Norge, ifølge YouGov) som mener at det er svært eller ganske sannsynlig at menneskeskapte klimaendringer vil føre til at menneskeheten utslettes. En ganske stor andel av befolkningen i Norge har altså enten inntatt en posisjon hvor de mener at all klimapolitikk er bortkastede penger, eller at menneskeheten står overfor en eksistensiell trussel og risikerer å utslette seg selv om vi ikke tar dramatiske grep.

Disse to gruppene har en ting til felles: de er ikke spesielt opptatt av hva IPCC og andre faginstanser egentlig forteller om utfordringene vi står overfor. Klimakrisen er menneskeskapt. Og global oppvarming medfører en rekke store problemer, som mer ekstremvær, mer tørke, stigende havnivåer, dårligere forhold for matproduksjon, forsuring av havet og mye mer. Det er viktige utfordringer som vi er nødt til å adressere. Verden slipper åpenbart ut for mye klimagasser.

Avlys dommedag

Men klimakrisen er ikke en eksistensiell trussel. De fleste prognoser tilsier at vi, på tross av alle de problemene global oppvarming medfører, vil leve tryggere, lengre og materielt rikere liv i fremtiden, selv om vi bommer på 2-graders målet. Summen av ting som går i riktig retning er trolig større enn summen av de tingene som går feil vei.

For å ta et eksempel: Menneskeskapte klimaendringer trekker mot at flere av oss vil dø som følge av naturkatastrofer. Samtidig blir verden, og særlig de fattigste landene, stadig rikere, noe som gjør oss bedre rustet til å håndtere flom, brann, tørke, ras etc. Hvilken effekt virker sterkest? Helt klart den siste. Siden 1920-tallet og frem til i dag har antallet dødsfall som følge av naturkatastrofer falt med 90 prosent. I samme periode har vi blitt omtrent fire ganger så mange mennesker i verden.

Den gode balansen

Det er knyttet stor usikkerhet til tallene, men de fleste estimater på skadeomfanget knyttet til global oppvarming ligger godt under 5 prosent av verdens BNP. Man skal selvfølgelig ta den typen omregninger til «skade som andel av BNP» med en stor klype salt. Tallet fanger for eksempel ikke opp fordelingseffekter, skiller ikke på hvilke produksjonskjeder som blir skadelidende, og påvirkes i svært stor grad av hvordan økonomer regner om fremtidige kostnader og gevinster til nåverdi. Men slike anslag på forventet skade er likevel en viktig del av helhetsbildet knyttet til global oppvarming.

Særlig når mange av de utviklingstrekkene som gjør at folk får det bedre over tid er betinget av fortsatt tilgang på billig og stabil fossil energi, som skaper klimagassutslipp. Derfor er det viktig å kunne balansere klimapolitiske og sosiale hensyn mot hverandre på en god måte. Den beste måten å gjøre de avveiningene på er å bruke kunnskapen vi har om konsekvensene av global oppvarming til å sette en prislapp på klimagassutslipp.

Kostnad og nytte

Utslipp som slutter å være lønnsomme når forurenser må betale for dem bør opphøre. De tilfører verden mer skade enn gagn. Motsatt kan man si at økonomisk aktivitet som tåler å måtte kompensere for utslippene sine, tilfører verden mer velferd og velstand enn utslippene gjør skade. En global karbonavgift, som gjenspeiler karbonkostnaden ville latt oss skille mellom gode og dårlige klimatiltak.

At vi har en høylytt gruppe som mener prisen på utslipp burde være null, og en gruppe som mener den burde være tilnærmet uendelig, gjør at det blir vanskeligere å skape oppslutning om en effektiv klimapolitikk.

Man møter motstand fra «klimarealister» av ymse slag når man innfører fornuftige og hensiktsmessige klimatiltak. Samtidig gjennomfører dommedagsprofeter i Extinction Rebellion sabotasjeaksjoner for å få stoppet enhver form for fossil energiproduksjon, midt i en energikrise. XR har heldigvis liten støtte i aksjonsformene sine, men det er påfallende hvor få som stusser på selve virkelighetsoppfatningen deres: at menneskeheten er i ferd med å utslette seg selv.

Publisert: