Når store byggeprosjekt er i åpen konflikt med sosiale, estetiske, historiske og kulturelle hensyn, skulle to streker under miljøgevinsten vært et must

GJESTEKOMMENTAR: Det er sagt at arkitekten bør gripe oppgaven slik en krimetterforsker går til åstedet. Noen burde også etterforske hvor grønne motivene til eiendomsutviklerne er.

Publisert: Publisert:
  • Kristin Hoffmann
    Journalist og forfatter, Stavanger

Hvem skal innbyggerne feste lit til når utbyggingsgigantene kjemper om gullegget og bruker miljøargumentet for hva det er verdt? Vil Paradis-utbyggingen bli en miljøversting, og direkte ødeleggende for samfunnsregnskapet? Eller har Bane Nor og Base Property rett? Foto: Ghilardi + Hellsten/EM2N

  1. Leserne mener

I siste nummeret av Arkitektnytt sier Einar Jarmund fra det prisvinnende arkitektkontoret Jarmund/Vigsnæs at arkitekter bør lære av krimetterforskere. I et portrettintervju i forbindelse med etableringen av sitt nye firma, Einar Jarmund og Co., siterer han den sveitsiske arkitekten Jacques Herzog. Herzog er blant annet kjent for utvidelsen av Tate Modern i London og Beijings nasjonalstadion («Fugleredet»).

«Herzog framholdt at kriminaletterforskeren i mye større grad bør være idealet for arkitekten. Jeg er helt enig», fastslår Einar Jarmund. «Du skal angripe hver oppgave omtrent slik en kriminaletterforsker angriper et åsted. De beste prosjektene er de som tegner seg selv,» legger han til, og mener at byens egne avtrykk og strukturer må ligge til grunn for det nye.

Antiseptisk og sporløst

Hvis det i åstedsmetaforen ligger evnen til å se gamle spor, forstå egenverdien i et landskap, være ydmyk for de eksisterende bygde omgivelsene og ha respekt for å gjøre bolig- og byutviklingen i reell interaksjon med menneskene som lever der, er jeg med. Jeg følger også Einar Jarmunds karakteristikk av Bjørvika i samme intervju:

«(…) det er utrolig trist at hele Bjørvika er planlagt antiseptisk, rengjort for gamle spor. Jeg sto på operataket sammen med noen amerikanske venner og prøvde å forklare hva som var der før. Det er veldig vanskelig», illustrerer han.

Ifølge Arkitektnytt er han kritisk til Bjørvika-utviklingen på flere måter; «at bebyggelsen mangler den skala- og detaljrikdom en byutvikling bør ha, og at området er utbygget av noen få store aktører og et relativt lite knippe arkitekter».

Husbråk

Til forveksling har tablået Einar Jarmund tegner av Bjørvika flere fellestrekk med den siste sentrumsnære utviklingen av Stavanger. Den nye bydelen, eller delen av sentrum, som Paradis-utbyggingen skal bli på papiret, utgjør i hovedsak én veldig kontorbygning (til Aker PB) med tilhørende hotell. Det må være lov å vakle i troen på de arkitektoniske detaljene, mangfoldet av menneskers innflytelse på dem og den varierte og oppdelte tomtestrukturen som flere vil forvente av et bysentrum de skal oppsøke og ha en grunn til å henge i.

En helt annet sak er hvor pålitelig og faktabasert Bane NOR Eiendom og Base Propertys miljøargumenter for Paradis-utbyggingen er. Det er nemlig husbråk i eiendomsgigantenes leir. I nær framtid er det planlagt 6000 nye arbeidsplasser og 1500 boliger i Hinna Park. På samme tid gjør det amerikanske selskapet H.I.G Capital alt de kan for å beholde Aker PB som leietaker der de er. H.I.G Capital vil kjøpe nabotomten og bygge et stort, nytt bygg hvor alle i Aker får plass i Hinna Park.

Store Forus-aktører mener at det vil være direkte ødeleggende dersom Aker PB flytter til Paradis. Ifølge Frode R. Albretsen, konserndirektør i Seabrokers Group, vil det ikke være positivt for verken samfunnsregnskapet eller miljøregnskapet å gjennomføre to slike gigantutbygginger omtrent samtidig.

Samme språk, ulike påstander

Det er verdt å minne om at dette er aktører som snakker samme språk. Det samme språket forstår også næringsvennlige og utviklingsivrige politikerne godt. Men hvem av de kommersielle gigantene snakker sant? Hvem skal innbyggerne stole på? Hva skal byutviklingspolitikerne lytte til? Hvor er det grønnest å tilføre hundretusenvis av nye kubikkmeter asfalt og betong? Og burde byens innbyggere og folkevalgte få se et pålitelig miljøregnskap, uhildet av partsinnlegg, om hvor det svarer seg mest for lokalmiljøet og i klimasaken? Det skulle jo finnes et tall. Hvordan skal folk og folkevalgte ellers få vite hva de andre verdiene og hensynene i byutviklingen ble ofret for?

Demokratisk problem

Jeg synes også noen burde granske påstander om hvor ulønnsomt det vil bli for utbyggeren hvis volum, høyde og tomteutnyttelse må jenkes ned. Har kommuneadministrasjonen økonomisk kompetanse til å undersøke det? Hvor ofte blir utbyggere i så fall stilt til veggs? Det er særlig alvorlig – ja, kanskje et demokratisk problem – når eiendomsutviklere kan utfordre innholdet i avtaler mellom kommunen og innbyggerne, slik Base Propertys høyhus i Knud Holms gate, ifølge rådmannen, nå gjør. Rådmannen anbefalte politikerne å avvise planforslaget og holde seg til kvalitetskravene og høydebegrensningene i den nylig vedtatte sentrumsplanen.

Dette dokumentet har det som kjent tatt år med høringsrunder og merknader for å bli enige med innbyggerne om. Det snudde politikerne lettvint ryggen til. Så hva var da vitsen i å engasjere seg i sentrumsplanen? Hvilke signaler om seriøs innbyggerinnflytelse sender politikerne ved å se bort ifra avtalen så snart en av sentrums-utbyggerne pusher på?

Spade

Når de største byggeprosjektene er i åpen konflikt med menneskelige, estetiske, historiske, kulturelle og sosiale hensyn, skulle to streker under miljøgevinsten vært et must. Og kall en spade for en spade! Det er kun spader det handler om. De er på Forus, i kontorbyen Hinna Park og i det såkalte Paradis. Når alt kommer til alt, er det fortjenesten, ikke miljøsaken, eiendomsutviklernes motiver dreier seg om.

(Kommentarskribenten bor selv i Paradis. Red.mrk.)

Publisert: