Slik kan Trump vinne en kald krig mot et stadig mektigere Kina
GJESTEKOMMENTAR: USAs oppskrift for å overvinne Sovjetunionen vil være den beste også mot Kina.
- Fareed ZakariaRedaktør og forfatter
Denne artikkelen er over fire år gammel
KommentarTrump-administrasjonens mest betydningsfulle og varige beslutninger handler om USAs politikk overfor Kina. Langt større konsekvenser enn sammensetningen av Høyesterett eller innvandringspolitikken, har det om det 21. århundre vil bli preget av konflikt eller samarbeid mellom de to rikeste og mektigste landene på planeten. Siste gang det var en slik situasjon − da Storbritannia for 150 år siden konfronterte et framvoksende Tyskland − gikk det ikke så bra.
Siden slutten på den kalde krigen har vi levd i en periode nesten uten reell konkurranse mellom stormakter. Det har ført til framveksten av en dynamisk global økonomi og enorm utvidelse av internasjonal handel, reise, kultur og kontakt mellom land. Alt dette skjedde under USAs ubestridt herredømme − militært, politisk, økonomisk og kulturelt.
Fosser fram på bred front
Denne tiden er over. For 25 år siden utgjorde Kina totale verdiskaping mindre enn 2 prosent av verdens bruttonasjonalprodukt (BNP). I dag er tallet 15 prosent, som nummer to bak USAs 24 prosent. I det neste tiåret, eller så, vil den kinesiske økonomien bli større enn den amerikanske. Allerede er ni av de 20 mest verdifulle teknologiselskapene basert i Kina.
Beijing har også blitt langt mer aktiv på den internasjonale arena og har pumpet opp forsvarsbudsjettet, bistanden og internasjonale kulturprosjekter. Kinas «belte-og-vei-initiativ» − infrastruktur-investeringer i dusinvis av land − vil være minst sju ganger større enn Marshall-planen i Europa etter andre verdenskrig, justert for inflasjon, om ikke langt større.
Fareed Zakaria: «Xi Jinping forandrer Kina; følger vi med?»
Sprikende signaler
Trump-administrasjonen har mange av de rette instinktene når det gjelder Kina. Beijing har misbrukt frihandelen og USAs ønske om å integrere Kina i det globale systemet. Administrasjonen gjør rett i å slå tilbake og forsøke å få til en fundamentalt annen holdning fra Kina når det gjelder handel. Men instinkter skaper ingen stor strategi.
Skulle Washington være mer strategisk, ville det ha vært å alliere seg med Europa, Japan og Canada og stilt Kina overfor en forent front, noe Kina nesten garantert hadde måttet innrette seg etter. Det ville ha vært å gå inn for TPP-avtalen (Trans-Pacific Partnership) som en måte å gi stillehavslandene et alternativ til det kinesiske systemet på. Men i stedet for en Kina-strategi, har vi en serie av motstridende initiativer og retorikk.
Faktisk virker administrasjonen delt på vidtfavnende sider ved relasjonen mellom USA og Kina. På den ene siden er folk som finansminister Steven Mnuchin, som ønsker å bruke tøft snakk og tollsatser for å få bedre avtaler med Kina, men innenfor det grunnleggende rammeverket for det internasjonale systemet. Andre, som handelsrådgiver Peter Navarro, foretrekker at USA og Kina var langt mindre sammenflettet. Dette ville uten tvil betyr en mer merkantilistisk verdensøkonomi og en mer spent verdensorden. Det er et tilsvarende skille blant USAs geopolitikere, der Pentagon er mer haukeaktig (ikke minst siden det sikrer høye forsvarsbudsjetter) og Utenriksdepartementet er mer forsonende.
Visepresident Mike Pence holdt nylig en brennende tale som var nær på erklæring om at vi er i en ny kald krig med Kina. En direkte merkelapp på Kina som fienden ville være et jordskjelv av et skifte i amerikansk strategi, og det ville helt sikkert utløse en kinesisk respons. Dette kunne føre oss inn i en mer delt, ustabil og mindre velstående verden. La oss håpe at administrasjonen har tenkt gjennom farene med en slik konfronterende tilnærming.
Det som hjalp mot Sovjetunionen
Historien forteller oss at Kina nå virkelig er USAs hovedrival om supermakt-status. Den beste måten å håndtere en slik utfordring på ligger mindre i tollsatser og militære trusler og mer i revitalisering hjemme. USA overvant ikke Sovjetunionen ved å føre krig i Vietnam eller finansiere Contras i Nicaragua, men fordi USA hadde en fundamentalt mer levende og produktiv økonomisk-politisk modell. Den sovjetiske trusselen presset USA til å bygge ut det inter-statlige motorvei-systemet, sende den første mannen til Månen og til overdådig finansiering av vitenskap og teknologi.
Den tidligere lederen av Google i Kina, Kai-Fu Lee, har skrevet en viktig bok der han hevder at Kina sannsynligvis vil vinne kappløpet om kunstig intelligens − den avgjørende teknologien i det 21. århundre. Han peker på at selskapene i Kina er høyst innovative, at myndighetene er villig til å gjøre store langsiktige investeringer og at gründerne i landet er besluttsomme og målbevisste.
Tollsatser og militære manøvrer kan være bra på et taktisk nivå, men de tar ikke opp hovedutfordringen. USA trenger desperat å fornye sin infrastruktur, fikse skole- og utdanningssystemet, bruke penger på vitenskapelig grunnforskning og løse den politiske dysfunksjonen som har gjort den amerikanske modellen mindre tiltalende rundt om i verden. Hvis Kina er en trussel, er dette det beste svaret.
- Epost: fareed.zakaria.gps@turner.com
- Washington Post Writers Group ©
