Kapitalismen er nødt til å fornye seg. Kan vi lære noe av det norske oljeeventyret?

Det er noe råttent i kapitalismen. Hvis den ikke erstattes av en ny versjon, vil den drepe seg selv, skriver kommentator Harald Birkevold.

Publisert: Publisert:

Foto: Pål Christensen

  1. Leserne mener
Denne artikkelen er over ett år gammel

•15 prosent av befolkningen i USA, kapitalismens høyborg, lever i dag under den offisielle fattigdomsgrensen. Hvis vi ser isolert på barn under 18 år, øker andelen til 20 prosent.

•320.000 mennesker i Storbritannia lever på gata. I Spania er arbeidsledigheten blant unge under 25 år over 50 prosent.

•Planter, insekter og dyr utryddes nå 1000 ganger raskere enn det som har vært normen på jorda de siste 65 millioner årene.

•Tilgangen på vann og mat ventes å bli akutt forverret for flere milliarder mennesker, og klimaendringene som nå merkes over hele verden vil forverre denne situasjonen i noen av verdens mest folkerike områder.

•Verdens befolkning ventes å nå 10 milliarder mennesker innen 2050 (i dag er den ca 7,5 milliarder).

«Fra seier til seier»

Dette er noen harde fakta nesten 75 år etter andre verdenskrig, og etter en periode hvor «kapitalismen har gått fra seier til seier», som det heter. Og kapitalismen kan vitterlig slå i bordet med resultater. Kapitalismen har gjort naturressurser og intellektuelle ressurser (teknologi) om til verdier som kan måles og deles. Penger. Pengene har blitt fordelt (riktignok svært ujevnt) utover befolkningen, og dette har i sin tur gjort folk i stand til å forbedre livene sine.

Det er relativt sett færre fattige i verden. Folk er bedre utdannet og har bedre helse. Kvinner føder færre barn, og de barna som blir født, vokser stort sett opp.

Revolusjonerende teknologi innenfor informasjon, helse og transport har endret verden, noen ganger til det bedre. Kapitalismen har bidratt til dette.

Når alt rakner

Men kapitalismen har også bidratt til den sørgelige listen overfor, en liste som selvsagt enkelt kunne ha blitt gjort mye, mye lengre. Løftet om mer velstand til alle er brutt. Taperne blir mer og mer synlige. Miljøet bryter sammen. Problemene med dagens globale, kapitalistiske modell er nå så påtrengende at det egentlig bare er solide ideologiske skylapper som kan hindre noen i å se dem.

Akkurat nå eies 70 prosent av verdens børsnoterte aksjer, med andre ord mesteparten av de betydelige selskapene i verden, av finansinstitusjoner. Altså fond, banker og liknende. For eksempel det norske oljefondet.

Det betyr at 70 prosent av aksjene i verdens selskaper eies av institusjoner som ikke har noen form for direkte tilknytning til virksomheten selskapene driver. De vil bare ha profitten.

Olje og oljepenger

Statens pensjonsfond utland, som oljefondet egentlig heter, rystet verdens aksjemarkeder for noen dager siden, da fondet etter lang betenkningstid valgte å selge seg ned i oljeselskaper som ikke viser tegn til å ville forsøke å bidra til en omlegging til en mer klimavennlig energibruk.

Mange vil synes at dette er i overkant dobbeltmoralistisk, selv til Norge å være. Oljefondet eksisterer jo ene og alene fordi Norge er en stor eksportør av råolje og naturgass. Men her opptrer oljefondet akkurat som slike ansiktsløse aktører alltid gjør. Finansielle investorer veier risiko opp mot muligheten for fortjeneste. Oljefondet mener at rene oljeaksjer nå innebærer en for høy risiko. Derfor selger det seg ned.

Den norske kapitalismen

Den viktigste grunnen til at det norske oljefondet er så stort, er at oljeselskapene i Norge betaler mye for å få lov til å tjene penger på ressurser som tilhører alle nordmenn. 78 prosent skatt betaler de på fortjenesten sin. I tillegg kommer Statens direkte andel i feltene, samt utbytte fra Equinor.

Den norske oljepolitikken er noe annet enn den robotaktige, uinteresserte finanskapitalismen. Den har, gjennom en bevisst og konsistent opptreden gjennom en hel generasjon, skapt en rik stat i tillegg til mange rike enkeltpersoner.

Hvorfor tenker vi så ulikt om andre som utnytter fellesskapets ressurser? Hvorfor er havbruksnæringen ikke underlagt tilsvarende regler? Noen av verdens største privatformuer de siste årene er skapt i norske oppdrettsfamilier. De beslaglegger store arealer, de forurenser. De utnytter en knapp ressurs (våre rene fjorder) og oppnår en eventyrlig avkastning på den. Hvorfor tvinger vi dem ikke til å betale mer tilbake til fellesskapet?

Vindkraft-baronene langs kysten, hvorfor er det rimelig at en håndfull grunneiere og investorer skal bli søkkrike på å selge ut og rasere norsk villmark til fordel for utenlandske selskaper? Hvorfor forlanger vi ikke at de skal legge igjen mer - mye mer - her hjemme?

Synk eller svøm

Kapitalismen må endres dersom den skal overleve. For uten et marked dør den. Hvis ressursene tørker inn, hvis miljøet endres så mye at det ikke kan holde mange nok i live, ramler den kapitalistiske vekststrategien sammen som et korthus.

Nærhet mellom bedriften og eierne, sammen med en mye mer aktiv politikk for å sikre at verdiskapingen kommer flest mulig til gode, kan være en god medisin mot de mest destruktive sidene av kapitalismen, men en slik strategi vil møte knallhard motstand fra de rettroende og de rike.

Aktive og nære eiere, enten de er private eller de representerer det offentlige, er bedre rustet til å ta langsiktige valg. Paradigmet om vekst for enhver pris og profitt framfor alt er nødt til å stå for fall. Fordi det truer med å spise seg selv opp fra innsiden.

(Kilder: Forbes.com, ft.com, Eurostat, The Economist, nbim.no)

Publisert: