Demokratiet er den virkelige taperen i bråket om Kavanaugh

GJESTEKOMMENTAR: Det hardest rammede offeret i kampen om godkjenning av ny høyesterettsdommer i USA er verken Christine Blasey Ford eller Brett Kavanaugh. Det er Høyesterett, og dermed også det amerikanske demokratiet.

Publisert: Publisert:

Striden om å slippe Brett Kavanaugh inn i Høyesterett ble dramatisk, men det er mye mer dramatisk at Høyesterett ikke lenger oppfattes som en stabiliserende institusjon, men som en arena for partipolitikk. Her fra en av de mange protestene mot Kavanaugh foran høyesterettsbygningen i Washington, D.C. Foto: Kevin Lamarque, Reuters/NTB Scanpix

  • Fareed Zakaria
    Redaktør og forfatter
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

Høyesterett var en av de siste bastionene i Washington som sto hevet over forakten for politikk. Nå er den del av den dysfunksjonen som har overveldet nesten hele det amerikanske systemet.

Da jeg skrev en bok om «illiberalt demokrati» for 15 år siden, bemerket jeg at USA ikke er immun for farene med populisme som kunne bryte ned det liberale demokratiet. Det som hadde reddet landet så langt, var de mange kontroller og balanser mot styre med rent flertall, fra de ti første grunnlovstilleggene («Bill of Rights») til Senatet og rettssystemet.

I sin bok fra 2003 forutså Fareed Zakaria populismens framvekst og truslene mot det liberale demokratiet verden over.

Tilliten til ikke-demokratiske institusjoner

Til et visst nivå virket det som om folket forsto og satte pris på rollene til disse stabiliserende elementene som ble styrt av en indre justis, og som ikke alltid svarte til hva et flertall krevde. Jeg ble slått av at undersøkelser viste at de tre statsinstitusjonene som nøt størst respekt, alle var grunnleggende ikke-demokratiske − Forsvaret, Sentralbanken og Høyesterett. Av disse var Høyesterett kanskje den viktigste fordi den på mange måter er den ultimate voldgiftsmannen i det amerikanske demokratiet − den endelige beslutningstakeren.

Årsaken til at en demokratisk innstilt befolkning beundrer disse ikke-demokratiske institusjonene, er ikke så mystisk. Aristoteles mente at det beste politiske systemet var et blandet regime, et som hadde aspekter av demokrati, men som også fikk stabilitet gjennom organer som, heller enn å rette seg etter folk flests følelser, så lenger og rettet seg etter et høyere sett av verdier (som å bevare friheten). Denne typen institusjoner − rotfestet i historien, loven, teknisk ekspertise − var eksplisitt skjermet fra kortsiktige vinder i offentligheten, de tjente som søyler for et velfungerende demokrati.

De senere årene har noen av disse institusjonene i USA møtt voldsomme utfordringer. To lange kriger, i Irak og Afghanistan, har vært en test for omdømmet til militæret. De spekulative boblene som førte til den globale finanskrisen, stilte mange spørsmål ved Sentralbankens opphøyde visdom. Men begge disse institusjonene kom seg gjennom stormen, kanskje fordi de ble sett på som at de virkelig forsøkte sitt beste og fungerte som ment å skulle. De feilene de gjorde, var ærlige feil, som ofte ble korrigert. Ingen av disse institusjonene er ufeilbarlige, men begge ble vurdert til å ha forsøkt å oppfylle de rollene samfunnet forventet av dem.

Ødeleggende polarisering og språkbruk

Det samme kan ikke sies om Høyesterett. Kanskje begynte det i 2000, med den sterkt politiserte avgjørelsen om hvem som hadde vunnet presidentvalget, George W. Bush eller Al Gore. Da forlot konservative høyesterettsdommere det langvarige prinsippet om respekt for delstaters rettigheter og stemte rent partipolitisk (for Bush). Noen vil datere starten tilbake til 1987, da venstresiden satte inn en hard kampanje mot Robert Bork som kandidat til å bli høyesterettsdommer, nominert av Ronald Reagan, og fikk sporet av hans nominasjon i Senatet.

Uavhengig av når dette startet, Høyesterett har mistet sitt rykte for upartiskhet og troverdighet i så stor grad at analysebyrået FiveThirtyEight hevder at den «er i en svakere posisjon nå enn på nær noe tidspunkt i moderne historie». De siste tiårene har tillit til Høyesterett i befolkningen gått fra en topp på 56 prosent på 1980-tallet til 37 prosent i dag. Den vil trolig falle enda mer etter Kavanaugh-bråket.

Begge partier er skyld i dette fallet i tillit, men som i de fleste diskusjoner om framveksten av partipolitisering og polarisering i politikken, bekrefter studier det som er åpenbart for enhver rasjonell observatør. Det republikanske partiet har, siden «Gingrich-revolusjonen» i 1994, uten tvil vært den viktigste driveren. Partiet flyttet seg lengre til høyre, startet taktikken med å behandle politiske motstandere som forrædere og oppmuntret aktivt til den flammende språkbruken som nå dominerer offentlig debatt. Da majoritetsleder i Senatet Mitch McConnell i 2016 nektet å oppfylle sin grunnlovsfestede plikt til å gjennomføre senatshøringen av Merrick Garland, president Obamas nominerte til ny høyesterettsdommer, var det rett og slett det mest ekstreme eksempelet på en strategi som hadde blitt fulgt i mange år.

Demokratene har, for sin del, svart med å speile den republikanske taktikken. Politikere driver ikke med ensidig nedrustning.

Senatshøringen av professor Christine Blasey Ford (t.v.) og høyesterettskandidat Brett Kavanaugh den siste uken viser hvor ille det er blitt i det tidligere ærverdige Senatet. Partiinteresser går foran verdier og verdighet. Selv Kavanaugh, som i den første høringen ikke ville svare på en rekke spørsmål av hensyn til sin habilitet som eventuelt senere høyesterettsdommer, langet ut mot Demokratene, Clinton-familien og angivelige krefter som konspirerte mot ham og hadde til hensikt ødelegge ham. Christine Blasey Ford, som sto fram som overgrepsoffer for Kavanaugh i ungdommen, opptrådte høvisk og med verdighet. Foto: NTB Scanpix

Fundamentet for systemet svikter

USAs demokratiske system er skapt for å kreve kompromisser. Ingen kontrollerer flere deler av systemet, slik det er i parlamentariske systemer. Den britiske statsministeren leder den utøvende makt, det vil si regjeringen og statsadministrasjonen, men leder samtidig også flertallet i den lovgivende makt, parlamentet. Men i USA er systemet ment å ha mange separate utspring til makt og legitimitet, som alle hver for seg deltar i utøvelse av myndighet.

For at det amerikanske demokratiet skal virke, må alle elementene av myndighet − tredelingen av makten mellom lovgivende, utøvende og dømmende makt, de politiske partiene, delstatene og føderalstaten − finne en måte å arbeide sammen på. Og en del av det som gjør denne typen samarbeid mulig, er følelsen av at enkelte institusjoner, regler og normer ikke kan bli kastet inn i malstrømmen av partipolitikk. Enkelte deler av systemet må være fokusert på landet som helhet, på dets langsiktige levedyktighet, på dets kjerneverdier som en konstitusjonell republikk. Og sjefen blant disse institusjonene er Høyesterett. Eller var det.

  • Epost: fareed.zakaria.gps@turner.com
  • Washington Post Writers Group ©

Les også

Gunnar Grendstad: «President Trumps største seier hittil er preget han setter på domstolene»

Les også

Leder: «Høyesterett kommer til å tillate delstater å forby abort, godkjenne dødsstraffer, godta diskriminering av homofile og avvise forsøk på våpenkontroll»


Publisert:

Les også

  1. – Økende verdipolarisering i USA, forskjellen mellom partiene er større enn på over hundre år

  2. – Stadig økende interne motsetninger i USAs politiske partier

  3. – Primærvalgene gjorde Trump mulig, nå åpner de for rekordstor andel kvinnelige politikere

Mest lest akkurat nå

  1. Venter «graverende rapport» etter konsert i Egersund

  2. Re-Naa og Rosehagen jubler: Oppturer for restauranter i Rogaland, men ikke for alle

  3. Savnet mann (74) funnet i god behold

  4. To nye smitte­tilfeller i Stavanger

  5. FHI vil stille klare krav til hjemmesydde munnbind

  6. Oslo er nå «rødt» ifølge FHIs smittekrav til andre land

  1. Amerikansk politikk
  2. Gjestekommentar
  3. Fareed Zakaria
  4. Republikanerne, USA
  5. Demokratene, USA