Anonyme sladderhistorier må ikke få lov til å forurense det nye ytringsklimaet som #metoo har skapt.

Det er uhyre viktig å skille mellom berettiget varsling på den ene siden og bakvaskelser og sladder på den andre. Alle mennesker har rett på vern mot å bli hengt ut. Derfor trengs det redigerte medier.

Publisert: Publisert:

Tidligere i januar mottok Aziz Ansari en Golden Globe for sin hovedrolle i serien «Master of None», hvor han spiller hovedrollen. Nå er han uthengt som en overgriper, uten mulighet til å forsvare seg. Foto: Jordan Strauss / TT / NTB Scanpix

  • Harald Birkevold
    Kommentator
iconDenne artikkelen er over to år gammel

I helgen ble den amerikanske skuespilleren og regissøren Aziz Ansari «avslørt» som et svin. Dette skjedde i regi av det feministiske nettstedet Babe, som fortalte historien til en ung kvinne ved navn Grace. Den unge kvinnen (hun var 22 da hun traff Ansari, han var 34) er visstnok en fotograf fra New York som en dag i fjor hadde kommet i kontakt med den berømte Ansari på en fest, hvor han fikk telefonnummeret hennes. Deretter tok han kontakt på sms, og de sendte flørtende meldinger fram og tilbake i en ukes tid, før han inviterte henne på middag.

Etter middagen gikk de hjem til ham, hvor de tok noen drinker og hadde sex. De seksuelle handlingene er beskrevet i pinlig detalj. Til slutt ble Grace så ukomfortabel med Ansari at hun ikke ville mer, og Ansari bestilte en taxi til henne. Hun gråt og tekstet med venninner på vei hjem.

Feministisk blodtåke

«Grace» heter ikke Grace. Hun er anonymisert i historien, fordi hun «ikke er en offentlig person».

«Avsløringen» til Babe ble nesten umiddelbart kritisert og utpekt som et kroneksempel på hvor galt det kan bære av sted når blodtåka senker seg i disse #metoo-tider. I tidsskriftet The Atlantic skriver Caitlin Flanagan, som er en kjent debattant, skribent og forfatter i USA, flengende kritisk om «ydmykelsen av Aziz Ansari».

Det feministiske nettstedet begrunner blant annet at de publiserte saken med at Ansari har bygget en karriere ved å framstille personer som er svært opptatt av likestilling og feminisme. Altså at hans pågående seksualitet var overraskende for «Grace», som hadde trodd at han var annerledes.

Det er kanskje ikke bare jeg som synes det er litt spesielt å tro at en skuespiller på privaten er identisk med de rollefigurene vedkommende framstiller.

Sørgelig banalt

Ansari har kommentert historien til «Grace» og sagt at han ikke kjenner seg igjen i den. Ifølge Ansari var sexen mellom de to, så vidt han kunne oppfatte, helt frivillig.

Historien som «Grace» forteller beskriver ingenting som kunne tenkes å bli rammet av straffeloven, verken i USA eller i Norge. To voksne mennesker møttes, flørtet, hadde sex. Han var ikke sjefen hennes, de var praktisk talt ukjente for hverandre. Hun hadde en annen opplevelse av møtet enn ham. Hun angret og følte seg brukt. Han skjønner ingenting. Det er sørgelig banalt.

Og nå begynner det å bli interessant å nevne denne triste historien i en norsk sammenheng. For kontroversen omkring Babe og «Grace» er selvsagt også plukket opp og diskutert her på berget.

Hvem er offeret?

Ansari er nemlig ikke bare mann og kjendis; han er født i USA av foreldre fra India, han er mørkhudet og han er muslim.

Dette gjør at det oppstår et snodig dilemma i hodene til enkelte forkjempere for den såkalte identitetspolitikken. Hvem er offeret i denne historien? Er det den nå 23 år gamle, hvite kvinnen eller den 35 år gamle, mørkhudede og muslimske mannen? Hvem av de to har mest makt? Trumfer hudfarge og religion kjønn? Det hadde jo vært så mye enklere om Ansari var en middelaldrende, hvit mann, altså en typisk #metoo-skurk. Det høres kanskje utrolig ut, men slikt blir diskutert.

Jeg har lest innlegg der folk i tilsynelatende fullt alvor mener at dersom Ansari var hvit, middelaldrende og av kristen bakgrunn, ville historien i Babe vært uproblematisk.

Sladder er ikke varsling

Kritikerne av den redaksjonelle vurderingen som ble gjort av Babe har på sin side fått rasende svar fra dypet av kommentarfeltene, der de beskyldes for å angripe offeret, altså «Grace». Det er med respekt å melde ikke riktig. Når ansvarlige ledere understreker at de tror på dem som varsler om seksuell trakassering og overgrep, understreker de at alle skal kunne varsle i visshet om at deres historier blir tatt på alvor. Men det betyr ikke at enhver historie må antas å være den hele og endelige sannheten. Ofte har de to aktørene i en relasjon to ulike oppfatninger om hva som skjedde.

Det blir direkte farlig hvis det oppstår en situasjon der enhver historie, selv om den framsettes anonymt og uten noen form for bevisførsel, automatisk må oppfattes som objektivt sann.

Farvel til sannheten?

En slik virkelighet, der enhver står fritt til å definere virkeligheten, og det ikke lenger er noe skille mellom den såkalt objektive sannheten og den subjektive oppfattelsen, åpner for et anarki av følelsesstyrte diskusjoner. Hvem tjener på dette, i det lange løp?

Noen tenkere har lansert begrep som «det postfaktuelle samfunn» om tiden vi er på vei inn i. Altså en situasjon der objektiv sannhet og etterprøvbarhet byttes ut med en situasjon der den enkelte selv står fritt til å definere hva som er sant og hva som ikke er det. De nåværende presidentene i USA og Russland er framstående eksempler på personer som kynisk har utnyttet denne trenden til fulle.

Noe er privat

Hva kan vi i Norge lære av historien om «Grace» og Aziz? Vi kan lære hva ansvarlige redaksjoner bør la være å bringe videre. Enhver større redaksjon kjenner til historier som ikke kan viderebringes fordi de ikke kan belegges, eller fordi det som fortelles ikke har tilstrekkelig allmenn interesse. Noen historier hører ikke hjemme i det offentlige rom.
Det er å håpe at det vil fortsette på den måten, også etter #metoo.

Tilføyelse:

Denne kronikken ble skrevet dagen før Venstre-leder Trine Skei Grande sto fram for å kommentere de udokumenterte historiene om henne. Disse var jeg kjent med, men lot være å nevne dem nettopp fordi de er udokumenterte og sannsynligvis ikke har offentlig interesse. Her er lenke til Grandes intervju med Aftenposten som ble publisert tirsdag:

Les også

«Jeg er ingen overgriper.» Trine Skei Grande snakker ut om rykter og drapstrusler.

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Hareide signerte byvekstavtalen: - En god dag for Rogaland

  2. Ryfylketunnelen nattestengt fra mandag

  3. Hun danket ut politikere i kampen om Stavanger-jobb

  4. Når en gruppe i samfunnet føler seg spesielt uthengt, må det være på sin plass å lytte, og å innrømme feil.

  5. Viking må trolig endre på laget

  6. «Preikestolens søster» kaller de den - men er det for langt unna?

  1. Varsling
  2. Sex
  3. Kjønn
  4. Etikk