Det er riktig at «vi må stole på forskerne», men vi skal ikke stole blindt på dem som sier at vi må stole på dem

GJESTEKOMMENTAR: Det er viktig å huske at vi ikke stoler på forskerne fordi de alltid har rett, men fordi vitenskapen gjør dem best kvalifisert for å tolke verden.

Publisert: Publisert:

Ja, vi skal stole på forskningen, for rett forstått er den det beste vi har, argumenterer Erik Tunstad. Foto: NTB scanpix

  • Erik Tunstad
    Biolog og forskningsjournalist

Dette fikk vi nylig demonstrert her i Aftenbladet, om enn på et litt paradoksalt vis: To akademikere, kall dem gjerne forskere, Iver Mysterud og Einar Flydal, skrev en kronikk om 5G og mobilstråling, men fulgte ikke vanlige regler for kritisk tenkning: De hadde sterke meninger, og foretrakk kilder som understøttet disse.

Dette er en dårlig fremgangsmåte. Hvis du bare tar hensyn til opplysninger du liker, og ignorerer andre, havner du lett på feil jorde.

De to ble da også plukket ned av bloggeren Gunnar R. Tjomlid, og Aftenblad-journalisten Hilde Øvrebekk oppsummerte det hele: «Forskning har gjort at vi har hatt fremgang i verden. Når vi slutter å stole på forskningen, og heller lytter til våre egne følelser, er vi på ville veier.»

Alltid rom for tvil

Tjomlid og Øvrebekk har rett, ikke nødvendigvis fordi de har fakta på sin side – selv om jeg er temmelig sikker på at de har det i denne saken. De har først og fremst rett fordi de gjør det beste vi kan gjøre, når vi vurderer vanskelige spørsmål: De lytter til erfarne fjellfolk.

De vet at det ligger i vitenskapens natur at vi, idet vi beveger oss forbi isolerte datapunkter og over i det vi må kunne kalle «virkeligheten», aldri vil få 100 prosent entydige svar. Dertil inneholder «virkeligheten» altfor mange ukontrollerbare variabler. Det finnes alltid noen data som stikker seg ut, avviker fra normen. Disse avvikene kan skyldes «tilfeldigheter», de kan skyldes dårlig designet eller utført forskning – eller de kan skyldes at det ligger noe interessant der ute og bare venter på å bli oppdaget.

Uansett årsak, det er alltid rom for tvil.

Respekt for de beste

Det er for å overvinne denne vitenskapens medfødte uklarhet at forskere og andre ikke bare kan slenge data i bordet, men er henvist til å tolke disse dataene. Det er forskernes evne til å tolke som gjør at vi skal stole på dem. De har gått dypere inn i problemstillingene, vurdert saken nærmere, har sett mer av liknende forskning og så videre.

Det er altså dette vi respekterer dem for. Ikke for at de har absolutt rett, eller «rett» for den saks skyld.

Sett på denne måten, er det fristende å skrive under på en formulering som stadig vinner terreng blant politikere, journalister og andre samfunnsivrige mennesker: «Vi må stole på forskerne.» Enten det gjelder klimakrise, koronapandemien eller vindmølleparker: De ivrige insisterer på at forskningen beviser at deres eget standpunkt er det riktige – og at motstanderen tar feil. For vi må jo stole på forskerne, må vi ikke?

Sett i dette politiserte perspektivet, må vi slett ikke det. Det er snarere motsatt – vi er forpliktet til å si dem imot. For har vi lært én grunnleggende ting i løpet av vår universitetsutdannelse, så er det at vi alltid skal sette spørsmålstegn ved vedtatte sannheter. Det er dette som er kjernen i kritisk tenkning, og den antagelig viktigste grunn til at «forskning har gjort at vi har hatt fremgang i verden».

Les også

Erik Tunstad: «Er sannhetens tid forbi?»

«De ivrige»

Det er riktig at du i en vanskelig situasjon bør utføre din forskning etter vitenskapelige prinsipper – og for eksempel unngå «cherry picking» i resultatene. Det er også riktig at du bør lytte til hva flertallet i det vitenskapelige miljø mener om saken.

Men det er ikke riktig at du skal lytte til hva «de ivrige» sier. For det første fremstiller de vitenskapen som mer av en monumental enhetsfront enn det den virkelig er.

Det er derfor viktig å spørre seg om hva et flertall egentlig er, og hva det er verdt.

Enda viktigere er det å huske at avvikende resultater ikke bare kan skyldes udugelighet eller uflaks, men også ting vi ikke har oppdaget ennå.

I nesten alle tilfeller er forskerne likevel langt nærmere innertieren enn alle oss andre – fordi de som sagt har det beste grunnlaget for å uttale seg.

Men hvis vi hever blikket, og ser bakover i tiden, ser vi at Sannhet ikke eksisterer. Det finnes «sannheter» i vitenskapen – som at 2 + 2 = 4, at evolusjon finner sted eller at tyngdekraften gjelder her i vår del av universet – men ut over slike banale utsagn forandrer vitenskapen seg kontinuerlig.

Sjekk de vitenskapelige tidsskrifter bakover i tid, og du havner snart i en fremmed verden.

Men politikere, journalister og andre som mener vi skal «stole på vitenskapen», tenker ikke nødvendigvis på vitenskap som en prosess, en kunnskap under utvikling. De tenker snarere på den som en massiv koloss av uimotsigelig Sannhet. Og de tenker på den som en koloss de kan bruke for å fremme sin agenda.

Vi kan bruke forskerne som en ledesnor, vi skal lytte til deres råd – men vi skal ikke holde dem hellig. De har ikke rett i alt, det kan være at de tar helt og totalt feil. Og det kan være at de som står mellom forskerne og oss – les politikerne, aksjonistene, journalistene – «de ivrige» – slett ikke fremstiller forskningen korrekt.

Les også

Kronikk: «Ernæringstiltak mot koronaviruset»

Ideene skal få leve

Vi kan derfor ikke, slik noen ivrige har tatt til orde for, lukke munnen på og marginalisere de som sier dem imot. De siste årene har vi, selv her i Vesten sett flere tilfelle der avvikende vitenskapelige tolkninger er blitt truet med strafferettslig forfølging, og vi har hatt flere affærer i norsk presse der ivrige journalister har gjemt seg bak prinsippet om at vi skal «stole på vitenskapen» – når det de egentlig ønsker er å sensurere meninger de ikke liker.

Dette betyr imidlertid ikke at jeg mener vi skal bruke masse penger på å forske på 5Gs mulige skadevirkninger – slike skadevirkninger er, så vidt jeg kan forstå, bare tull – men vi skal la alle ideer leve. Vi skal la diskusjonene gå og gå. Vi kommer uansett til å leve i en helt annerledes verden om 50 år. Og rive oss i håret over at vi var så dumme at vi trodde på det.

Les også

Gunnar R. Tjomlid: «Konspiratorisk pølsevev, tilfeldige data, verdens kanskje mest upålitelige kilder»

Les også

Hilde Øvrebekk: «På ville veier i vårt forhold til forskning»

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Ungdommer kobles til sju ran i Stavanger de to siste månedene

  2. Megleren felt etter salg av råteskadet hus

  3. Disse videregående skolene er mest populære i år

  4. 16-åring fikk krav på 860 kroner, Kolumbus endrer praksis

  5. – Jeg misforstår ikke konseptet influenser, men jeg tror særlig unge i dag gjør det

  6. USA har levert WHO-oppsigelsen til FN

  1. Gjestekommentar
  2. Forskning
  3. Vitenskap
  4. 5G
  5. Kommentator Hilde Øvrebekk Lewis