Boris Johnson ikke helt Churchill, mildt sagt

GJESTEKOMMENTAR: Winston Churchill er Boris Johnsons store helt. Men hva ville Churchill ha ment om Storbritannias nye statsminister?

Publisert: Publisert:
  • Harald Maaland
    Tidligere journalist i Aftenbladet

En ballong med Boris Johnsons trekk ved siden av statuen av Winston Churchill utenfor Parlamentet i London. Churchills generelt bistre mine passer trolig spesielt godt i dette tilfellet. Boris’ T-skjorte henspeiler på Boris Johnsons temmelig ville påstand i brexit-valgkampen om at Storbritannia ville tjene 350 millioner pund i uka på å gå ut av EU. Foto: Aaron Chown, AP/NTB scanpix

Det er selvfølgelig et håpløst spørsmål å stille, og svar får vi aldri. Men det går en linje fra Winston Churchill til Boris Johnson, og den er interessant nok.

19. september 1946 holdt Winston Churchill, den store seierherren i krigen mot Hitler og nazistene, en tale ved Universitetet i Zürich der han gikk varmt inn for tanken om et «Europas forente stater», som først og fremst måtte bygge på en forsoning mellom Frankrike og Tyskland. Han minnet om at kontinentet lå i ruiner etter to sønderrivende kriger, og han hevdet at nye, ødeleggende konflikter måtte unngås ved å skaffe Europa en fast struktur som det kunne bygge fred, trygghet og frihet på.

Winston Churchill taler i aulaen til Universität Zürich, ett år og 17 dager etter at også Japan kapitulerte i andre verdenskrig. Foto: winstonchurchill.org

Storbritannias særstilling

Churchill ville at stormaktene USA, Storbritannia og Sovjetunionen skulle hjelpe fram dette nye, europeiske fellesskapet, men han så ikke for seg at Storbritannia skulle bli medlem. For Churchill var Storbritannia annerledes enn kontinentalstatene – et imperium med interesser langt utenfor Europa, med et spesielt forhold til USA og til sine egne kolonier og forbindelser på kryss og tvers av verdenshavene.

Churchills tale i Zürich fikk en blandet mottakelse – varmere i Tyskland enn i Frankrike, hvor man så med skepsis på mulighetene for forsoning med den tyske erkefienden. Likevel var det sterke krefter både i Frankrike, Tyskland og andre europeiske land som arbeidet nettopp for et fellesskap av den typen Churchill så for seg. Det begynte med Kull- og stålunionen i 1952 og EEC (Det europeiske økonomiske fellesskapet) i 1957, og utviklet seg senere til den europeiske unionen vi har i dag.

Men britene ble ikke med. De hang ennå fast i tanken om Storbritannia som et imperium, en stormakt med langt videre interesser enn det europeiske kontinentet. De følte seg usikre på om båndet til samveldelandene og avhengigheten av import av billige landbruksvarer var forenlig med et forpliktende samarbeid i Vest-Europa.

Falmet glorie, for sent med

Men snart forvitret det store imperiet, og Storbritannia ble etter hvert redusert til den europeiske øynasjonen det er. India og Pakistan forsvant ut av britenes grep allerede på slutten av førtitallet, og i løpet av femti- og sekstitallet ble også de afrikanske koloniene uavhengige. «Det spesielle forholdet» til USA er heller ikke lenger hva det var. USA har mange andre og større interesser og bekymringer enn Storbritannia. Desto viktigere burde forholdet til Europa være for britene.

General Charles de Gaulle eksil i England i 1942, som øverste franske militære leder i 2. verdenskrig. Senere ble han Frankrikes president fra 1959 til 1969. Foto: Wikimedia Commons

Det innså de etter hvert selv også, og søkte om medlemskap i 1963. Men da, og i 1967, fikk de nei av president Charles de Gaulle, som i 1958 hadde overtatt makten i Frankrike. Generalen mente at britisk medlemskap ville svekke den franske dominansen på kontinentet og fungere som et brohode for amerikansk innflytelse i Europa. Innenfor Nato og EEC søkte den gamle generalen og krigshelten å opprettholde Frankrike som en stormakt ved å føre en så uavhengig fransk utenriks- og sikkerhetspolitikk som rammene tillot.

Det var ikke før de Gaulles avgang i 1969 at britene kunne begynne å håpe på medlemskap igjen, og inn kom de i 1973. Men da var det europeiske samarbeidet allerede utformet, slik den tidligere NRK-korrespondenten Richard Herrmann understreket i sin bok om Churchill-slekten, «Med skjebnen i hånden» i 1992. Hadde britene blitt med fra starten, ville Storbritannia ha vært en selvskreven ledernasjon i det europeiske fellesskapet. De kunne ha vært med på å utforme fellesskapet etter eget hode. Nå var det Frankrike og Tyskland som fikk den avgjørende innflytelsen. Dette medførte en krevende omstilling for britene, som aldri helt klarte å tilpasse seg det europeiske fellesskapet.

Les også

– Britene står overfor mangel på mat, drivstoff og medisiner ved brexit

Boris Johnson har flyttet inn i Downing Street nummer 10. Men er han kar for oppgaven? Foto: Frank Augstein, AP/NTB scanpix

Et helt annet land

Boris Johnson vil ta Storbritannia ut av EU, koste hva det koste vil. Ser han for seg en liknende rolle som forbildet Churchill, som landets redningsmann i en krise? Det spørs. I likhet med Churchill mangler han ikke selvtillit, men hos Churchill hvilte selvtilliten kanskje på fastere grunn.

Hvilken rolle tror Johnson at Storbritannia kan spille utenfor EU? Han kan umulig ha ambisjoner om å gjenreise noe britisk imperium. Men ifølge talen han holdt i Parlamentet 25. juli ser han for seg at Storbritannia blir «det mest framgangsrike landet, sentrum i et nytt nettverk av handelsavtaler».

Blant annet håper han på en gunstig frihandelsavtale med USA, hvor Johnson angivelig har en meningsfelle og alliert i Donald Trump. Men kan man stole på Trump? Han forfekter USAs interesser, ikke Storbritannias. Og hvilken styrke har et svekket Storbritannia til å stille opp med i forhandlinger med den uberegnelige Trump? Storbritannia er ikke lenger noen stormakt, men et mellomstort land som er avhengig av at internasjonale organisasjoner, institusjoner og avtaler begrenser supermaktenes armslag.

For å si det med Ian Buruma i The New York Times: «Hvis Storbritannia forlater EU, blir det et middels, provinsielt land, som blir utsatt for andre makters påfunn. Trump kommer sannsynligvis ikke til å bry seg. Churchill ville ha blitt skrekkslagen.»

Publisert: