Du kan kjøpe deg en låt, men er det greit?

Artister har lenge fått andre til å lage musikken for dem. Nå er det enklere, billigere og mer utbredt enn noen gang. Er det greit?

Det er ikke lenger åpenbart hvem som står bak låtene på topplista.
  • Stella Marie Brevik
    Stella Marie Brevik
    Journalist
Publisert: Publisert:

Jeg er musikkanmelder i Aftenbladet, og i det siste har noen av presseskrivene i innboksen endret ordlyd.

Min hypotese er at mange ikke er klar over hvordan musikkbransjen kan fungere i dag. Så dette er kanskje mer folkeopplysning enn en kommentar. Likevel er ordene fulle av undertegnedes frustrasjon og undring.

Jeg har blant annet fått en mail fra en artist som skrev følgende om utgivelsen: Jeg endte opp med å elske prosessen fra å finne beaten, til å etterpå legge på min egen melodi og tekster.

Her har vi altså en artist som har gitt ut en plate med en beat/melodi i bunn, som vedkommende har kjøpt på nettet. I dette tilfellet er ikke den originale produsenten kreditert.

En fremgangsmåte som har blitt mer og mer vanlig, men som også har eksistert siden musikkbransjen ble en bransje. I tillegg til dette har bruken av låtskrivere utenfor eget band/kreative sfære økt. Det skal sies at man har blitt flinkere til å kreditere med årene, mye takket være noen dyre søksmål.

1 låt, 30 folk

Man finner nå låter som kan ramse opp inntil 30 låtskrivere («Sicko Mode» av Travis Scott er nok det mest kjente eksemplet). Det skal sies at mye av grunnen til dette er strengere åndsverk-regler, men i noen tilfeller er ikke artisten som faktisk fremfører låtene én av de krediterte.

Nå tenker kanskje noen: Snakk om å sparke opp åpne dører. Dette er jo normalt. Dette visste vi jo.

Jo da. Vi visste at store stjerner har mannskap med produsenter og låtskrivere, men hvordan skal lytterne og anmelderne forholde seg til dette, spesielt når det blir så utbredt?

Det blir fort absurde situasjoner, som da x antall menn var med på å skrive og produsere Beyoncés feministiske solidaritets-banger «Formation». Det som før føltes genuint og ekte, kjennes plutselig konstruert og kalkulert ned til siste feministiske slagord.

Det kommer ikke alltid tydelig frem at melodi og tekst er kjøpt og betalt for, men som produsent Håvard Rosenberg sier:

– Jeg tror det hadde vært en større skandale om du hadde funnet ut at The Beatles hadde et helt team i ryggen, som laget sangene og skrev teksten. At Beyoncé har det, er ikke like overraskende.

Han har jo helt rett, men likevel skurrer det for meg.

Følelsene som løfter

Når jeg anmelder plater, følger jeg ulike kriterier som avgjør prikkene på terningen.

Det tekniske, håndverket: Om trommene treffer på takten. Om vokalisten treffer tonene. Om produksjonen er god, om lyden er i orden.

Så har vi jo sammenligninger fra tidligere utgivelser, oppbygging, referanser og kompleksitet.

Og så har vi et kriterium som jeg personlig mener er det viktigste. Nemlig følelsene musikken vekker, historiene som fortelles og hvordan budskapet blir formidlet i sin helhet.

Latter, smil, frysninger eller tårer er ofte det som tar en femmer opp til en sekser.

Lytterne kan identifisere seg med følelsene og historiene en artist formidler, og dermed bli en fan. Det fantastiske med musikk er at et bånd kan skapes mellom artist og lytter når man opplever at man er i samme båt, eller at det som ytres er oppriktig.

Frem til nå har jeg alltid tatt det for gitt at det er artistene eller bandene som sender meg musikken deres, står bak historiene og fortellingene de formidler (med mindre det er snakk om superstjerner).

Ingenting trenger å være fakta, men jeg har tatt utgangspunkt i at følelsene som ytres også føles.

Jeg antar at Haley Shea er like forbanna på patriarkatet og klimafornekterne som det høres ut i musikken hun formidler. Jeg antar at Thomas Dybdahl har lengtet og funnet, og jeg antar at Tønes er frustrert i familieselskaper – selv om krediteringslista teller flere enn én.

Men hvis en lokal artist kjøper melodi og tekst, lanserer plate, uten å oppgi opphavet, skal jeg vurdere utgivelsen på lik linje med dem som ikke gjør det?

Jeg sliter med dette spørsmålet, så jeg hørte med bransjen.

Etter en times diskusjon konkluderer produsent Rosenberg med følgende:

Utviklingen i bransjen, der artister kan kjøpe melodier, er positivt fra en produsents perspektiv: Det gjør det enklere for nye artister og låtskrivere å starte.

– Spesielt innenfor hip-hop. Man kan lettere finne noe som matcher det teksten din formidler. For innen rap og hip-hop er det teksten som gjelder.

Her kan jeg faktisk si meg enig. Samtidig deler Rosenberg noen av mine tanker, tatt fra en lytters perspektiv:

– Du kan jo føle deg litt snurt, hvis du finner ut at favorittartisten din ikke skriver tekstene selv, eller at noen andre har laget favorittlåten. Jeg føler at de artistene som gjør «alt» selv har et bedre renommé og en ekstra stjerne i boka.

Ole Henrik Antonsen er styreleder i NOPA – Norsk forening for komponister og tekstforfattere.

Han jobber, i korte trekk, for å bedre kårene for låtskrivere og komponister, samt synliggjøre deres rolle i musikken.

Han er klar i talen: Man skal kreditere alle. Både for æren og rettighetenes skyld. Såkalt «ghostwriting», der låtskriver/komponist ikke er kreditert bryter med åndsverkloven.

At bruken av kjøpte beats og låter øker, bekymrer han også, fordi mange går glipp av penger og krediteringen de har rett på.

– Du kan si fra deg rettighetene til pengene, men navnet kan ikke fjernes fra låten. Det er for meg ok om andre fremfører en låt som noen andre har skrevet, forutsatt at låtskriver er kreditert.

Å ha navnet på krediteringer er så kalt en ideell rettighet.

Antonsen forteller at bransjen har blitt bedre på kreditering og åndsverkloven med åra. Det er nå enklere å se hvem som har skrevet og produsert låtene på strømmetjenester, men han påpeker at mye gjenstår.

For min del sitter jeg igjen med følgende:

Jeg vet ikke om jeg skal vurdere «kjøpte» låter annerledes enn andre. Og jeg vet heller ikke hvor rå lokale artister er på kreditering. Noe som kommer til å gi meg, og mine kolleger, flere vanskelige avveininger i tiden som kommer. Derfor kan jeg jo avslutte med en oppfordring:

Ærlighet (og åpenhet) varer lengst, og man foretrekker som regel mat laget fra bunnen av med kjærlighet. Det er nettopp derfor bestemors kjøttkaker smaker bedre enn Coops.

Publisert:
  1. Musikk
  2. Storby, Stavanger og Sandnes
  3. Aftenbladet ung

Mest lest akkurat nå

  1. Har ventet i fem måneder, får ikke åpne ferdig sushi-restaurant

  2. Leteaksjon på Stord - bilfører savnet etter ulykke

  3. Stor aktør legger ned butikken på Norwegian Outlet på Ålgård

  4. - Foreløpig har vi rikelig med hurtigtester. Men det kan endre seg

  5. Han er dømt for dobbeltdrap. Nå endrer han forklaring igjen

  6. Politiet orket ikke å sjekke alle filene