God påske! Helst fredeligere enn det en risikerer i Gravkirken

KOMMENTAR: I den hellige byen Jerusalem er kristen­dommen under press. Samtidig kjemper de kristne seg imellom, noen ganger på tørre never.

Kommentar

Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av Aftenbladets kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

De kristne er en forfulgt gruppe i Midtøsten. For 20 år siden var det om lag 1,5 millioner kristne bare i Irak. Nå er det bare mellom 200.000 og 300.000 igjen.

400.000 kristne har flyktet fra Syria i løpet av borgerkrigen, og i den hellige byen Jerusalem er det bare rundt 15.000 kristne sjeler igjen. Midtøsten opplever en kristen eksodus av bibelske proporsjoner.

Slåssing i Gravkirken

I kristenhetens største helligdom – Gravkirken midt i Jerusalems gamleby – makter ikke de forskjellige kristne trosretningene å trekke i samme retning.

Ved flere tilfeller har prestene i helligdommen barket sammen på tørre never.

To år inn i det nye årtusenet kom en koptisk munk til å flytte stolen sin inn i skyggen, fordi det var så varmt i solen. Denne frekkheten fikk etiopiske prester til å tenne på alle pluggene, slik at et slagsmål brøt ut som endte med at elleve prester fra forskjellige kirkesamfunn havnet på sykehus.

Nå skulle Den hellige gravs kirke oppleve noen år med fred og harmoni. Ikke før i 2008 brøt det ut ny slåss­kamp mellom prestene i kirken, denne gang fordi en gresk prest ble kastet ut av hellig­dommen fordi han sto i veien for armenerne.

Noen måneder senere, tørnet greske og armenske prester sammen på ny, under den årlige feiringen av den hellige relikvien Det sanne kors, da armenerne startet kors-prosesjonen uten at grekerne fikk være med.

Fromme pilegrimer sto langs veggene og ba. Menn i lange bukser. Kvinner i sømmelige skjørt og skaut.

Plutselig oppsto dytting i mengden. En fane gikk over ende. Snart haglet knyttneveslagene mellom svartkledde prester og fargerike prosesjonsdeltakere. En eldre, ortodoks prest med langt, hvitt skjegg gikk i bakken og mistet den staselige, svarte hatten sin. Hans modige kumpaner trakk ham i sikkerhet, mens andre prester sparket etter ham.

Livredde pilegrimer sprang ut av kirken og til sikkerhet i det lukkede gårdsrommet utenfor, mens håndgemenget utviklet seg til et veritabelt masseslagsmål. Politiet kom til, men maktet ikke å stagge gemyttene.

Et velrettet slag mot en munk traff presist på kinnet så brillene fløy vegg imellom. Til slutt måtte israelske soldater rykke inn i kirkerommet for å gjenopprette ro og orden, slik det står omtalt i boka «Den lange uken», som kommer på Hertervig forlag i september.

Tiden renner ut

Det synligste beviset på striden mellom de ulike kristne fraksjonene i Jerusalem, er Den uflyttelige stigen. Stigen ble satt opp på en gesims over inngangen til kirken i 1757 og skulle bli gjenstand for diskusjon fram til 1964, da pave Paul VI gjennom en pontifikasjon fastslo at stigen ikke kunne flyttes uten at det forelå en økumenisk forståelse mellom den gresk-ortodokse og den romersk-katolske kirke.

Stigen tilhører armenerne, men gesimsen den står på er gresk. Grekerne nektet derfor armenerne å bruke stigen til vedlikeholdsarbeid på et armensk vindu i 1757, og der står altså stigen fremdeles.

De kristne har hatt en tilstedeværelse her i 2000 år, men det er ikke sikkert de er her om hundre år.

Kirken skal være bygget over Golgata, der Jesus ble korsfestet, og over gravkammeret legemet hans ble lagt i og sto opp fra.

En inskripsjon i berget ved det tomme gravkammeret skal være beviset på at det faktisk er nettopp her Jesu grav er å finne.

I år 325 besluttet keiser Konstantin, romerrikets første kristne keiser, at kirken skulle bygges. Den er reist som to sammen­hengende bygninger, en over Golgata, en annen over den tomme graven.

Strid, tro og håp

For å unngå at de stridende, kristne fraksjonene låser hverandre ute av kirken, har en muslimsk familie fått i oppgave å ta vare på nøkkelen til døra, mens en annen muslimsk familie har i oppgave å låse kirken opp og igjen. Kirkens faste representasjon består av ti katolikker, tolv gresk-ortodokse, fire armenere og to koptere. Ingen av dem stoler på hverandre.

Jeg er ikke religiøs, men lar meg fascinere av at prestene som vokter Golgata og Jesu grav – som skal ha vært åsted for selve kjernen i kristendommen; at Jesus ble korsfestet og døde, for deretter å stå opp igjen – ikke engang kan samles om å holde fred med hverandre.

Men der det er tro, er det håp, sies det.

Så kan vi i det minste håpe på en god påske, da.

For alle!