Hva er kvinnekamp, egentlig?
GJESTEKOMMENTAR: Alle mennesker fortjener retten til å leve et fritt og selvstendig liv – kvinner inkludert.
- Natasja AskelundBilledkunstner og helsefagarbeider
KommentarDet nærmer seg 8. mars – Den internasjonale kvinnedagen. Jeg venter med spenning på sakene om Unge Venstre som er fornærmet fordi de ikke får gjennomslag for sine paroler om å fjerne sexkjøpsloven, eller den evige kampen mellom kvinnegruppen Ottar og feministiske høyrekvinner. Fra å være en kamp for kvinners rett til å stemme, rett til å være økonomisk uavhengige, rett til å bestemme over egen kropp, handlet debatten i fjor om ikke-binære kunne få stemmerett i 8. mars-komiteen.
En regelendring om at man måtte identifisere seg som kvinne for å delta i parolemøtene, provoserte mange. Ikke-binære, sexarbeidere, polyamorøse og BDSM-ere følte seg ikke inkludert i 8. mars-feiringen, og i Oslo endte det med to markeringer. I det alternative 8. mars-toget deltok over 900 personer med paroler som «Transkvinner er også kvinner» og «Fuck SWERFs og TERFs».
Hva det handler om
For meg som er vokst opp i et hjem med en feministmor som kunne alt fra å sy klær, fransk stryking, legge opp bukser, skifte dekk på bilen, legge fliser på badet og bake verdens beste croissanter, og som benyttet enhver anledning til å fortelle døtrene sine at vi aldri måtte bli avhengig av en mann, at vi måtte bli frie, selvstendige kvinner som bestemte over egen kropp og økonomi, var denne debatten nesten uforståelig.
Det ble sagt at mens hvite cis-kvinner kjempet for høyere lønn, kjemper transkvinner, ikke-binære og sexarbeidere for å eksistere. Det er ikke tvil om at mennesker som definerer seg ut av den tradisjonelle kjønnsforståelsen, har knallharde livsvilkår. De opplever hets og trakassering i et utenforskap det er tøft å stå i.
Derfor lurer jeg på om de skjønner at kvinnekampen nettopp handler om dette.
- Om kvinner i flyktningleirer som er redde for å bli voldtatt når de skal gå på do.
- Om unge jenter som dør i barsel fordi de ikke får legehjelp.
- Om damer på min alder i Norge som skammer seg dypt og inderlig fordi vi er i overgangsalderen og kroppen ikke er ung og attraktiv lenger.
- Om kvinner i Syria som blir fratatt selvstendighet og egenvilje.
- Om at en av de største utfordringene for at jenter kan gå på skole, er at de mangler sanitetsprodukter når de menstruerer.
- Om at du har større sjanse for å dø under en operasjon hvis du er en kvinne som blir operert av en mann, enn hvis du er en mann som blir operert av en mann.
- Om at kvinner har 8,6 prosent mindre i lønn enn menn i samme jobb i Norge i dag.
Likestillings- og kjønnskamp
I fjor var jeg, sammen med mine strålende, hardtarbeidende kolleger, på jobb på sykehjemmet 8. mars. Sykepleiere, helsefagarbeidere og ufaglærte assistenter er av de som står på barrikadene for bedre turnusordninger og høyere lønn. Jeg må innrømme at jeg ikke aner om mine kolleger er cis-kvinner, jeg spør ikke om sånn, men jeg kan love at de ikke er hvite og privilegerte. Det trenger jeg ikke spørre om. Det er etter hvert en stor andel mennesker med flerkulturell bakgrunn i helsevesenet. De opplever ofte å bli snakket om som «hun med hijab», eller «de snakker så dårlig norsk, de mørke», eller «der faren min er på sykehjem, er det bare sånne mørkhudet, de forstår ikke den norske kulturen».
Kampen for høyere lønn og gode turnusordninger er en likestillingskamp og en kjønnskamp. En rask titt på arbeids- og lønnsvilkårene i de nye husassistentstillingene i Stavanger kommune viser det. Hvem kan forsørge en familie på 293.500 kr i året og jobbe annenhver lørdag? Sykepleieryrket har tradisjonelt sett har vært et kvinneyrke. For ikke så mange år siden var det fortsatt slik at man ikke kunne være gift, og derfor ikke ha barn (dette hang sammen før i tiden), og arbeide som sykepleier fordi det var forventet at du arbeidet lange vakter og gjerne sov på arbeidsstedet ditt. Sykepleieryrket var et kall, ikke en jobb.
Kvinnekampen, retten til å arbeide, retten til abort, retten til skilsmisse, retten til arv, stemmerett og bestemmelse over egen kropp er retten til å klare seg selv, være uavhengig, kunne forsørge seg selv og ta vare på seg selv og barna sine.
Kampen for høyere lønn, som de fleste i 8. mars-toget heller vil kalle kampen for en rettferdig og likestilt lønn, er ikke en kamp for hvite cis-kvinner, men for et rettferdig arbeidsliv. Det betyr et arbeidsliv der man etter endt arbeidsdag har tid til å gå hjem, spise og sove før neste vakt. Et arbeidsliv der det er mulig å jobbe fulltid og dermed kunne ta opp lån for å kjøpe bolig. Et arbeidsliv der man ikke løper etter vakter fra sykehjem til sykehjem. Et arbeidsliv der man har de hjelpemidler som trengs, slik at man ikke ødelegger rygg og armer for å løfte og hjelpe pasienter. Et arbeidsliv der det ikke er forventet at man skal tåle slag, spark og ukvemsord fordi de man arbeider med er syke og gamle. Et arbeidsliv der din innsats blir tatt alvorlig.
Fri og selvstendig
I år har jeg fri 8. mars og har tenkt å gå i tog. Jeg håper vi er mange som går sammen. For likestilling. For kvinners rettigheter, retten til å bestemme over eget liv og egen kropp. Retten til å leve et fritt selvstendig liv. Det fortjener alle mennesker.
