Omdal: Ja, vi elsker fornuften

FRIPENN: Noen ganger skal det bare noen minutter til før anstendigheten våkner, forutsatt at det er snakk om noen minutter på Dagsrevyen.

Dagsrevyens Jon Gelius gjentok og gjentok, og til slutt erklærte helse- og omsorgsminister at Arendal kunne bruke fornuft i spørsmålet om Charles Hovd Nilsen, når han skulle på sykehjem, skulle få bo sammen med kona Gunvor. Foto: NRK (skjermdump)

  • Sven Egil Omdal
    Sven Egil Omdal
    Journalist
Publisert: Publisert:
  • NB: Fredag ettermiddag, etter at denne kommentaren var levert, meldte NRK at Utlendingsnemnda har snudd. Mubarak Ahmed Taleb får likevel bli i Norge, statsborgerskapet hans blir ikke tilbakekalt. (Red.mrk.)
iconDenne artikkelen er over tre år gammel

Onsdag åpnet sendingen med bilder av 94 år gamle Charles Hovd Nilsen som strøk en skjelvende, leverflekket hånd over det rynkete kinnet til livets store kjærlighet. Han hadde nettopp fått avslag på søknaden om å få dele rom på sykehjemmet med Gunvor, som han har vært gift med i snart 68 år, og han var riktig lei seg.

Bent Høie var sjanseløs da Jon Gelius, med all den indignasjon arendalsdialekten kan romme, spurte om vi virkelig skal ha det slik. Etter et ynkelig forsøk på å skylde på den forrige regjering, innså omsorgsministeren hva som måtte til. Han morsket stemmen og ba kommunen bruke fornuft.

Fornuften, ja. Etter å ha rotet litt på kontoret kom ordfører Robert C. Nordli på hvor han hadde lagt den. To timer senere kunne han love at de to gamle likevel skal få tilbringe den siste tiden så nær hverandre som de ønsker. Fornuften 1, reglene 0.

Daværende justisminister Knut Storberget taler under begravelsen av Ismail Haji Ahmed én uke etter Utøya. Nummer to fra høyre er Khalid Taleb Ahmed, politikeren som nå har forlatt Norge. Skal broren Mubarak, som var 10 år gammel da han kom til Norge og foreldrene løy om hvor de kom fra, også sendes ut? Foto: Kristoffer Øverli Andersen, Scanpix

Familien Taleb

Men hvilke bilder må til før Mubarak Ahmed Taleb får sitt norske statsborgerskap tilbake? Før han får lov til å bli i landet og fortsatt passe graven til lillebror Ismail, som ble myrdet av Anders Behring Breivik på Utøya?

Mubarak slapp selv så vidt unna kulene. Som så mange av de som var på øya den mørke dagen, sliter han med tunge ettervirkninger. I motsetning til de andre må han slite alene. Etter at statsborgerskapet ble tilbakekalt, har han ikke rett på psykologhjelp eller noen annen form for offentlig omsorg.

I hans sak har ingen statsråd bedt utlendingsmyndighetene gripe til fornuften. Men nå skal domstolen vurdere om det finnes nåde for én av dem vi lovet aldri å svikte. Retten skal avgjøre om det er en forholdsmessig reaksjon å ta statsborgerskapet fra en mann som har lidd så mye. Staten har nemlig et valg, loven gir åpning for å utvise skjønn.

Ingen har gjort som ordføreren i Arendal, og latt fornuften fordrive skammen.

Den norske hardheten vekker oppsikt

Mubarak Ahmed Taleb var 10 år gammel da han kom til Norge. Familien var fra Djibouti, men i asylsøknaden oppga foreldrene Somalia som hjemland. Det manglet ikke på integreringsviljen hos Talebs. Den eldste broren, Khaled, ble valgt inn i Hamar kommunestyre og i Hedmark fylkesting for Arbeiderpartiet. Han ble kåret til Årets Medmenneske av Mental Helse Hamar for sin innsats for ungdommene i byen. Sommeren 2011 dro han til Utøya sammen med de to lillebrødrene.

Da asylløgnen ble avslørt, og asylvedtaket reversert, forlot Khaled Norge. Foreldrene ble deportert i juli 2015. Faren, Haji Ahmed Taleb Ragueh, døde fem dager etter at han kom tilbake til Djibouti, nesten på dagen fire år etter at minstegutten ble skutt. Igjen i Norge var Mubarak og søsteren Samiya, og graven til Ismail. Mubarak har også et barn her i landet, med en norsk kvinne.

Le Monde har skrevet (fransk tekst) om brødrene Taleb, om den norske hardheten overfor noen som var barn da de kom, og som har mistet så mye. The Washington Post har skrevet om at Norge vil kaste ut et Utøya-offer mens drapsmannen får lov til å studere i fengslet. Vi kan ikke si vi ikke vet. Mubarak Talebs sak har vært omtalt også i mange norske medier (som i Aftenposten og VG). Alt foreløpig til ingen nytte. Ingen har gjort som ordføreren i Arendal, og latt fornuften fordrive skammen.

Til Der Spiegel sa Khaled at han ikke bare mistet en bror på Utøya, men også den urokkelige troen på at det ikke ville skje ham noe vondt i Norge.

Neue Wache (den nye vakten) i Berlin ble reist i 1815 for å huse vaktkompaniet til prøysserkongen Wilhelm Fredrik III, og som monument over de falne i Napoleonskrigene. Foto: Shutterstock/Scanpix

I dag står det en enslig skulptur i Neue Wache. Den er ikke særlig krigersk. Den bringer inn et annet perspektiv. Foto: Shutterstock/Scanpix

Eksempelet Tyskland

Jeg bor i Berlin, og går ofte innom Neue Wache. I det lille tempelet på Unter den Linden står folk stille ved Käthe Kollwitz-statuen av den sørgende mor som holder om sin døde sønn. Minnesmerket er tilegnet alle ofre for krig og vold. Da det ble innviet i 1993, var det nesten like omstridt som det planlagte Utøya-monumentet er i dag. Mange hevdet at holocaust og krigenes myrderier ikke kom tilstrekkelig til uttrykk i den enkle fremstillingen av personlig sorg. Men forbundskansler Helmuth Kohl insisterte på å bruke nettopp denne skulpturen, fordi den symboliserer at staten skal være den gode mor som verner om de som er rammet. Frau Germania har tradisjonelt vært fremstilt med sverd, i det nye Tyskland skulle moder stat vise omsorg.

Det var den staten vi så da Jens Stoltenberg talte til rosetog og fjernsynskameraer etter 22. juli. Det var den staten vi så i kong Haralds tårer og i domstolens verdighet da barnemorderen forsøkte å gjøre rettssaken til politisk teater. Det er ikke den staten vi ser når Mubarak Ahmed Taleb ikke lenger har rett på hjelp til å bearbeide traumene, når han er fratatt passet og går omkring oss som en ingen.

I sitt første nummer etter massakren på Utøya, skrev Der Spiegel: «Da Khalid Taleb Ahmed, 32, og hans bror Mubarak, 18, lørdag kom hjem fra Utøya, satt deres mor i det lille rommet til sin tredje sønn, Ismail, under alle bildene av Michael Jackson og Angelina Jolie. Hun holdt bilder av Ismail i hendene og ropte, gråt: ‘Hvor er han?’».

Store deler av magasinets reportasje (på tysk) handlet om de tre brødrene som hadde kommet til Norge for å få et bedre og tryggere liv. Til Der Spiegel sa Khaled at han ikke bare mistet en bror på Utøya, men også den urokkelige troen på at det ikke ville skje ham noe vondt i Norge.

Kan vi ikke legge denne kampen om politikken til side for en liten stund, og forsøke å se dette ene mennesket, som var et barn da han kom?

Så var det den fornuften, da

Jeg vet at enkelte vil bli provosert av at jeg setter sammen omsorgen for et gammelt, norsk par som alltid har vært her, med historien til en ung innvandrer, sønn av foreldre som løy om hvor de kom fra. Noen vil søke mot kommentarfeltet for å skrive at han må kastes ut, jo før jo heller. Men kan vi ikke legge denne kampen om politikken til side for en liten stund, og forsøke å se dette ene mennesket, som var et barn da han kom? Kan vi ikke hente fram fornuften også her, og minne oss selv om hva vi lovet de første tunge dagene etter Utøya?

Får Mubarak og søsteren bli her i landet, skaper det ikke presedens for annet enn at vi noen ganger må anstrenge oss litt for å være det samfunnet Anders Behring Breivik ville ødelegge.

Les også

  1. Listhaug: Vi kan ikke styre innvandringspolitikk bare på følelser

  2. Det må gå an å bruke både hjertet og hjernen når vi diskuterer asylsøkere og innvandring

  3. Omdal: Skuffende optimisme – Listhaug fikk «feil svar» fra Brochmann-utvalget

Publisert:
  1. Bent Høie
  2. Berlin
  3. Arendal
  4. Fripenn
  5. Sven Egil Omdal

Mest lest akkurat nå

  1. Ett barnehagebarn i Stavanger smittet

  2. Berntsen gjør flere endringer - slik stiller Viking mot rivalen

  3. Hvor mange kan vi være i jule­selskapet? Regnes hjem­vendte studenter som del av hus­standen?

  4. Farevarsel i Sirdal – kan komme en halv meter snø på ett døgn

  5. – Det kan gå bra til slutt for Jan Bokn

  6. Retten: De tiltalte hadde ønske om å skade et annet menneske