Frykten bakenfor fremmedfrykten

FRIPENN: Kan hver sjette svenske være rasist? Ja, det kan de. Og taket ligger ikke der.

Publisert:
Sven Egil Omdal
Journalist

Mange nok svensker opplever at det står om «vår kulturs og vår nasjons overlevelse», og at det bare er to valg: «Seier eller død.» Men det ligger mer bak. Foto: Jarle Aasland

  • Publisert i september 2018.

Rasisme, i den moderne betydning av begrepet − oppfatningen av at mennesker med en annen kultur er mindreverdige − er en latent og mørk mulighet i de fleste av oss. Vi har flere slike muligheter som, under gitte forhold, kan bli manifeste og dominerende. De rette politiske og psykologiske stimuli kan få store grupper av befolkningen til å støtte bevegelser som de under andre betingelser vil ta avstand fra.

Kan seks av ti ungarere virkelig være fremmedfiendtlige nasjonalister? Det kan de åpenbart, i hvert fall i den forstand at de stemmer på partier som er det. Kunne hver tredje tysker bli nazist? Det kunne de. Betingelsene var til stede.

I Stavanger stemte 12,1 prosent av velgerne på et erklært fascistisk parti i 1934, mens gjennomsnittet for Nasjonal Samling i de andre byene var 2,1 prosent. Betingelsene var annerledes i Stavanger.

Valgoppslutningen om Sverigedemokratene, Alternative für Deutschland og Trump er fryktutslett. Slike har vi sett før. Noe skjedde i Stavanger etter første verdenskrig som skremte hver åttende velger over til fascistene. Noe skjedde samtidig i Tyskland som fikk hver tredje velger til å stemme på Adolf Hitler. Når han kom så langt, trengte han ikke flere valg.

Mattias Karlsson, parlamentarisk leder for Sverigedemokratene, hevder at innvandringspolitikken handler om «vår kulturs og vår nasjons overlevelse», og at det bare finnes to valg: «Seier eller død.» Foto: Anders Wiklund, TT/NTB Scanpix

Svenske tilstander − akkurat nå

Fordi noe har skjedd i Sverige, ga 17,5 prosent av velgerne sin stemme til et parti der den ideologiske lederen, Mattias Karlsson, skriver slikt som dette på Facebook: «Vi har ikke valgt dette, men våre motstandere har i realiteten tvunget oss inn i en eksistensiell kamp om vår kulturs og vår nasjons overlevelse. Det finnes bare to valg: seier eller død.»

Les det gjerne høyt. Mattias Karlsson er parlamentarisk leder for Sverigedemokratene. Hver sjette svenske stemte på et parti som åpent sier at det må kjempes til døden for den svenske kulturens overlevelse.

Det som ligger bak

Men så var det betingelsene. Hva om vi heller snakker om frykten bakenfor fremmedfrykten? Samtalen tar en helt annen konstruktiv retning hvis vi i stedet for å snakke om frykten for kulturen, snakker om frykten for økonomien.

Forskere ved Uppsala universitet har undersøkt hvor Sverigedemokratene henter sine politikere. De kom fram til at det var fra den nye taperklassen, de som gjør det dårligere økonomisk enn sine foreldre. Blant disse finnes også mange av partiets nye velgere. Hver fjerde arbeider stemte på Sverigedemokratene sist søndag. For fire år siden var det hver tiende.

Det var arbeidsmarkedsreformene i 2006, inkludert en kraftig svekking av sykelønnsordningen, og finanskrisen i 2008 som næret det bålet som nå svir hele det svenske samfunnet. Flyktningkrisen i 2015 gjorde selvsagt alt verre, fordi de som allerede var blitt økonomisk utrygge, fikk enda større konkurranse om de lavt betalte jobbene og de billigste boligene. Men det var ved valget i 2014 – før flyktningkrisen – at Sverigedemokratene ble landets tredje største parti. Siden årtusenskiftet hadde ingen av OECDs 34 medlemsland hatt større økning i økonomisk ulikhet enn Sverige.

Les også

Arild I. Olsson: «Hvorfor seiler Sverige­­demokraterna opp nå som Sverige går så det suser? Og kan Sylvi Listhaug ha noe å lære?»

Færrest innvandrere, mest fremmedfrykt

Tusenvis av tyskere har strømmet til Chemnitz i østlige Tyskland for å demonstrere mot innvandringen. Byen ligger i den delen av landet som har færrest innvandrere. Foto: Jens Meyer, AP/NTB Scanpix

Når den økonomiske utryggheten har bitt seg skikkelig fast, er det lett å havne i dårlig selskap, for eksempel med rasister og gamle og nye nazister. Igjen løfter tyskere høyrearmen til hilsen, til tross for at det er forbudt. Tusenvis av mennesker søkte til Chemnitz – den gamle Karl-Marx-Stadt − for å demonstrere sammen med nynazister. Kanskje vil de fleste av dem protestere mot å bli slått i hartkorn med Hitlers åndelige barnebarn, men de hadde et valg: De kunne gått hjem da den første hevet armen og ropte «Heil!». Hvis vi først skal lytte til de urolige velgergruppene, kan vi ikke betrakte dem som viljeløst kveg, vi må gå ut fra at de vet hva de gjør.

Det finnes historiske og kulturelle grunner til at høyreekstremismen blomstrer i de delstatene som utgjorde det tidligere DDR, men det er også et faktum at Alternative für Deutschland gjør det spesielt sterkt i delstater hvor to betingelser er til stede samtidig: Stor arbeidsløshet og få utlendinger. Det er vanskelig å finne statistisk belegg for at immigrantene tar jobbene, men det er lett å gi dem skylden. Normalisering av ny-fascisme, rasisme og ekstrem nasjonalisme styrker prosessen med å gjøre de som er nest nederst til fiender av de som er aller nederst. Taperne mobiliseres mot nykommerne.

Les også

Tyskland rystet av vold og uro i Chemnitz

Med en slik innsikt burde Norge definitivt ikke svekke velferdsordningene, slik Tyskland og Sverige har gjort. Så hvorfor i all anstendighetens navn oppfordrer Høyres Henrik Asheim de borgerlige svenske partiene til å bryte sitt tydeligste valgløfte, og gå i forhandlinger med Sverigedemokratene?

Og hvorfor finner Høyres Heidi Nordby Lunde at dette er det rette tidspunktet til å foreslå en svekkelse av sykelønnsordningen etter mønster fra Sverige?

Den grunnleggende frykten

Hvis vi skal unngå svenske tilstander, er det viktig å gå løs på den grunnleggende frykten. Det er ikke redselen for at det kommer noen syrere i nabolaget, men angsten for at du ikke skal klare å betale den neste regningen – inkludert den fra bompengeselskapet. Det er uroen for at ungene dine ikke skal få en jobb som gjør det mulig for dem å etablere seg med familie og huslån. Det er frykten for at den sosiale mobiliteten bare kan oppnås gjennom arv.

Og vi bør definitivt ikke normalisere tanken om at vi er inne i en kamp på liv og død for vår kulturs overlevelse. Det finnes to valg, men ikke mellom seier eller død i kulturkampen. Vi kan velge mer rettferdighet – eller få et mindre stabilt samfunn, der langt flere enn 17,5 prosent kommer til å opptre rasistisk.

Les også

Jarl Wåge: «Ver på vakt mot reinvasking av høgreradikale ved å omdefinere nazismen!»

Les også

Eirik Magnus Fuglestad: «Ser me i frykta for muslimsk innvandring ei sekulær endetidslære? Går det mot slutten for Vesten?»


Publisert: