Før det neste selvmordet

FRIPENN: Pressen sørget for at teppet gikk ned for teatersjef Benny Fredriksson, men var det journalistenes skyld at han forsvant ut i kulissene og tok sitt eget liv?

Var den svenske pressen medvirkende til at teatersjef Benny Fredriksson tok sitt eget liv? Hva kunne journalistene og redaktørene ha gjort annerledes? Foto: Claudio Bresciani, TT/NTB scanpix

  • Sven Egil Omdal
    Sven Egil Omdal
    Journalist
Publisert: Publisert:

Den svenske metoo-debatten var nådeløs. Først da den berømte lederen for Stockholms Stadsteater en marsdag i 2018 døde for egen hånd, kom noen av journalistene ut av blodtåka og lurte på hva de hadde vært med på.

Selvransakelsen var verken bred eller særlig dyp, med noen få unntak. Ett av dem er Åsa Linderborg. Hun var kulturredaktør i Aftonbladet, en stilling som er langt friere og mektigere i svenske aviser enn i norske. Det var hennes avis som avslørte Benny Fredrikssons overgrep mot kvinnelige ansatte ved teatret, og hun bar selv ved til bålet. Nettopp derfor er hun verd å lytte til når hun svinger pisken både over seg selv og kollegene.

Ut av proporsjoner

I en ny bok, «Året med tretten måneder», som kommer samtidig på svensk og norsk, skriver Åsa Linderborg at «Benny Fredrikssons selvmord er en lyskaster rett inn i den svenske mediesjelen.» Denne sjelen ble korrumpert av en sak som i utgangspunktet var den aller beste: Det store oppgjøret med mektige menns trakassering av kvinner. «For mediene gikk alt til helvete metoo-høsten 2017», skriver hun. «Vi grep til nye metoder og fikk ut saker som strider mot alle etiske og profesjonelle retningslinjer, ja, antakelig også mot loven, og som manglet proporsjoner fullstendig. Man kan ikke diskutere Benny Fredrikssons tragiske skjebne som et enkelttilfelle.»

Man kan heller ikke diskutere Benny Fredriksson som en isolert svensk tragedie. Vi har erfaring også her i landet med at mektige menn tar livet av seg etter omfattende mediepress, og vi har utsagn fra langt flere som sier at de hadde selvmordstanker da det stormet som verst.

Vi vet også at det er for enkelt å påstå at medieomtalen alene er grunnen til at noen tar livet av seg. Som Linderborg skriver er det ofte flere og mer utydelige årsaker enn hva den dødes etterlatte og venner vil at det skal være. Dagbladet ble utsatt for urimelig harde beskyldninger etter Tore Tønnes død i 2002. Han tok livet av seg samme dag som Økokrim valgte å tiltale ham for grovt uaktsomt bedrageri og vi vet fortsatt ikke hvor dypt han kunne falt.

Åsa Linderborg anklager sine påstått liberale kolleger for å bryte alle normer i den gode saks tjeneste. De resonnerte som Lenin og Robespierre at man «noen ganger må være ond av humanitære grunner». Men mediene hadde ikke rett til å stjele og sabotere det fantastiske som metoo faktisk også er, skriver hun.

Les også

Ståle Økland: «Dystre selvmordstall – hva er det norske helsemyndigheter gjør feil?»

Her til lands

Svensk presse har åpenbart større behov for en havarikommisjon etter metoo enn den norske. Linderborgs spørsmål om vi noen gang kommer til å klare å diskutere hvordan enkeltmennesker ble behandlet høsten 2017, er likevel høyst relevant også hos oss. Ikke fordi det var så mange som ble navngitt i norske medier, vår metoo-debatt dreide seg heldigvis mer om strukturer enn om enkeltpersoner, men fordi det når som helst kan bli blåst til jakt på et nytt storvilt.

Den beste tiden for å diskutere hvor langt mediene bør presse et menneske, uansett hvor mektig det er, er før. Når jakthornene først lyder, er det for sent. Og selv om klarsynet er spesielt sterkt etterpå, er det samtidig maktesløst.

Linderborg bruker ikke særlig plass på å diskutere hva hun og kollegene kunne gjort annerledes, det er en av bokens største svakheter, men i en bisetning er hun ganske nær kjernen. Det er når hun skriver om de menn som ble identifisert i avisene og anklaget for grove overgrep av anonyme anklagere «uten at de kunne tilbakevise noen ting».

Det er pressens rett og plikt å avsløre overgrep. Metoo gikk rett inn i kjernen av journalistikkens samfunnsoppdrag. Det er også tvingende nødvendig å beskytte kildenes anonymitet når de bringer til torgs opplysninger om korrupsjon, overgrep eller annet maktmisbruk. Uten anonymitetsrett og kildevern vil ikke pressen kunne være den sikkerhetsventilen den må og skal være i et fungerende demokrati. Men alt dette er lite verdt hvis pressen samtidig bryter rettsstatens grunnleggende prinsipper, som muligheten til å kunne forsvare seg.

«Uten at de kunne tilbakevise noen ting», skriver Linderborg. Nøkkelordet her er kunne. Tore Tønne ville kunnet forsvare seg. Anklagene mot ham var konkrete, retten ville fått høre hans faktiske imøtegåelser. Den som blir anklaget for at et samleie som fant sted for 11 år siden i virkeligheten var en voldtekt, har ikke noe reelt forsvar hvis bare de to var til stede, og det ikke finnes bevis for at samleiet var ufrivillig fra kvinnens side. Det var dette Åsa Linderborgs kollega i Aftonbladet, Fredrik Virtanen, opplevde. Han ble også offentlig anklaget av andre, anonyme kvinner for ting som umulig lot seg bevise. I boken om sitt livs katastrofe skriver han at han vurderte å kaste seg foran en buss.

Kildeutvalget

Les også

Magasinet: «Da Øystein forsvant»

Jeg ledet i fjor et utvalg nedsatt av Norsk Presseforbund for å se på pressens forhold til kildene. Kildeutvalget foreslo en ny bestemmelse i Vær varsom-plakaten om at «udokumenterbare påstander ikke bør fremsettes» (se side 68).

Høringsuttalelsene fra noen av de største avisene, inkludert Aftenbladets, tyder dessverre på at redaktørene ikke ser den fundamentale forskjellen på påstander den anklagete har en reell mulighet til å forsvare seg mot, og anklager som ikke lar seg verken bevise eller motbevise. I det siste tilfellet – hvis anklagene er sterke nok og oppslagene mange nok – er det lett å miste fotfestet i tilværelsen. Da hjelper det lite om pressen er selvkritisk post mortem.

  • Følg på twitter.com/svelle

Les også

  1. – Hvordan forebygge selvmord

  2. – Polarisering, færre vennskap – og økt dødelighet

  3. Trebarnsfaren tok livet sitt. – At alle fortsatt vil snakke med oss om Pål, betyr enormt mye

  4. – Nullvisjon for selvmord? Lær av andres nullvisjoner!

  5. Magasinet: «8. mai 1945: Nazist drepte familien på Åna»

Publisert:
  1. Metoo
  2. Fripenn
  3. Sven Egil Omdal
  4. Presseetikk
  5. Selvmord

Mest lest akkurat nå

  1. Væpnet politiaksjon etter ran av apotek i Egersund

  2. De fikk korona inn på sykehjemmet: – Det var forferdelig, rett og slett

  3. Sandnesbrødre vil bygge ishall og 50-metersbasseng på Lura

  4. Skole­barn, barne­hage­barn, bok­klubbens barn og barn av regn­buen regnes som samme kahoot, gitt at disse er nær­kontakter

  5. Helikoptertrafikken stanses – mannskap på plattformer kommer seg ikke i land

  6. – Pent er det jo ikke. Men det er nødvendig.