Håp i hengende snøre

KOMMENTAR: Et enormt ansvar hviler på verdens ledere når de for 26. gang skal prøve å finne en løsning på klimakrisen. De neste to ukene vil bli avgjørende for framtiden på jorden.

Berlin, Geneve, Kyoto, Buenos Aires, Bonn, Haag, Marrakesh, New Dehli, Milano, Buenos Aires, Montreal, Nairobi, Bali, Poznan, København, Cancun, Durban, Doha, Warszawa, Lima, Paris, Marrakech, Bonn, Katowice, Madrid og nå Glasgow.

Det er det 26. klimatoppmøtet siden 1995 som startet søndag i den skotske byen. Men hva har verdens land egentlig oppnådd gjennom alle disse klimatoppmøtene?

Paris

Stort sett har ikke disse møtene ført til mye konkret. Ikke før Parisavtalen, som ble signert av praktisk talt alle FNs medlemsland i 2015.

Den ble vedtatt som en juridisk forpliktende avtale, og formålet er å «styrke den globale responsen på trusselen som klimaendringene utgjør». Målet er å begrense temperaturstigningen på jorda til godt under 2°C helst til 1,5°C.

En rapport fra Verdens meteorologiorganisasjon (WMO) - State of the Global Climate 2021 - som ble publisert søndag ligger de siste syv årene an til å bli de varmeste som noensinne er registrert.

Den globale havnivåstigningen har akselererert siden 2013 til et nytt rekordhøyt nivå i 2021.

«Rekordhøye konsentrasjoner av klimagasser i atmosfæren og assosiert akkumulert varme har sendt planeten inn i ukjent territorium, med vidtrekkende konsekvenser for dagens og morgendagens generasjoner,» heter det i rapporten.

Langt over Parismålene

Hvis dagens økning i konsentrasjonen av klimagasser fortsetter, mener WMO at temperaturene på jorden kommer til å øke til langt over målene fra Parisavtalen mot slutten av dette århundret.

«Forskerne er tydelige på fakta. Nå er det statslederne som må klare tydelige på deres handlinger. Døren er åpen, løsningene finnes. COP26 må bli et vendepunkt,» sa generalsekretær i FN António Guterres.

I Glasgow er et viktig mål, som også Norge og G20-landene stiller seg bak, å begrense oppvarmingen til 1,5 grader. Siden 2015 har flere rapporter vist at det er mye større forskjell på følgene av en oppvarming på 2 grader og 1,5 grader enn det som var tidligere antatt.

At målet er 1,5 grader, betyr at vi har kortere tid på oss å få til kutt. Vi har faktisk bare åtte år på oss å halvere klimagassutslippene, og åtte år på å legge planer, innføre nødvendig politikk, innføre denne politikken og levere på dem, ifølge daglig leder av FNs miløprogram (UNEP), Inger Andersen.

Det betyr at alle landene må komme med ambisiøse mål. Og det betyr blant annet at kull må fases ut raskere enn nå, flere må ta i bruk elektriske kjøretøy og det må investeres mer i fornybar energi.

Problemet er at det som er levert inn av konkrete planer fra landene før klimatoppmøtet bare vil føre til kutt på 7,5 prosent. Da ligger temperaturen på jorden an til å stige med minst 2,7°C.

Ta fra de rike

Penger fra rike land til fattige blir noe av det vanskeligste å oppnå i Glasgow.

Allerede i 2009 i København lovet de rike landene at de skulle hjelpe de fattige landene med 100 milliarder dollar per år innen 2020. Det har ikke skjedd. Ifølge en fremdriftsplan fra OECD, ligger det an til at pengene ikke er på plass før i 2023.

Å hjelpe de fattige landene å nå sine mål gjennom klimafinansiering vil være svært viktig for å nå de globale målene.

Med seg i kofferten har derfor klima- og miljøminister Espen Barth Eide 14 milliarder kroner fra Norge, dobbelt så mye som det som egentlig var planen. Pengene skal brukes på overgangen til fornybar energi.

Britene har oppfordret andre rike land til å gjøre det samme som Norge. Men flere land, blant annet USA, Australia, Canada og Hellas, har ikke bidratt til nå med det som lå i løftene fra København.

Korona og klima

Det er lettere å bli enige om tiltak i en krise som koronapandemien, der krisen oppleves som akutt, enn å klare å bli enige om tiltak i en krise det har vært lett å skyve fram i tid. Spesielt når det handler om så drastiske endringer som må til. Da er det lettere for politikerne å verne om sine lands egeninteresser.

For eksempel, mens Kina kutter kullkraftverk i andre land, bygger de nye i sitt eget land. Saudi Arabia har satt seg som mål å komme ned i null utslipp innen 2060, men nevner ikke olje. I Norge lever vi også med et oljeparadoks det er vanskelig å finne en løsning på.

Hvis ett viktig land ikke blir med, og fortsetter som før, vil det bli vanskelig å få med andre land.

David Attenborough, best kjent for sine naturdokumentarer, sa til BBC nylig at hvis vi ikke gjør noe nå, vil det være for sent.

«Det er fremdeles folk i Nord Amerika og i Australia som sier at det var synd med den skogbrannen som ødela hele den landsbyen, men det var et engangstilfelle. Spesielt hvis det kommer til å koste mye penger på kort sikt. Da er det lett å falle for fristelsen og fornekte problemet, og late som det ikke finnes,» sa han.

Krevende

«Det er en stor forskjell på ambisjonene og det som er gjort til nå, og hva som trengs å bli gjort», sa direktør for bærekraft i forskningsstiftelsen Sintef, Nils Røkke, på Bellonas møte om klimatoppmøtet i Oslo Rådhus i oktober.

«Det er ordentlig krevende, men flere skjønner at det trengs. Det er grunn til optimisme,» sa Barth Eide som svar til dette under et pressemøte forrige uke.

Han sa videre at vi lever i en krevende verden geopolitisk, men at klimapolitikken ikke er like splittende.

Likevel er det ikke så lett å være optimist, og tro at alt skal gå godt denne gangen. For historien har tross alt vist noe helt annet.