Flere har skapt en falsk fortid

GJESTEKOMMENTAR: Stadig vekk prøver noen å forfalske historien rundt om i verden. Nylig skjedde det i en bygd i Midt-Telemark kommune, i form av en demonvegg.

USA hadde ingen hulemaleriet å skryte av, så arkeologen Hilborne Cresson tok like godt og laget noe som så ut som en utgammel tegning av en mammut, for å bedre den amerikanske selvfølelsen. Bildet viser en rekonstruert mammut fra Lom.
  • Erik Tunstad
    Erik Tunstad
    Biolog og forskningsjournalist
Publisert: Publisert:

Mange undret seg over den snodige og gåtefulle «Demonveggen» i Sauherad kirke. Det vekket internasjonal oppsikt da konservator Gerhard Gotaas oppdaget den under en restaurering tidlig på 1940-tallet.

Det han fant var et spektakulært veggmaleri, en sky av tusenvis av demoner, dyr og fantasivesener. Maleriet ble datert til 1600-tallet, men det forundret forskerne, ettersom ingen klarte å plassere motivene i en kunsthistorisk sammenheng. Nå viser det seg at det hele er en forfalskning, foretatt av Gotaas selv.

Det svindles på mange felt

Ingen burde egentlig la seg overraske – det er ikke første gang noen har forfalsket fortiden. Mange land har vært rause med krydderet, når det kommer til sine nasjonalhelter, og vi husker Stalins behov for å viske ut folk fra fotografier. Begge deler er forfalskning, så for å begrense et veldig stort felt, konsentrerer jeg meg fra nå av om kunsthistorisk svindel, som «Demonveggen».

Jeg fordypet meg litt i temaet for noen år siden, da jeg skrev en bok om vitenskapelig svindel (Juks – du finner den på biblioteket), og det som slo meg, var at falskneriene ofte var forbundet med europeisk nasjonaldannelse, og gjerne dukket opp i tidligere okkuperte og undertrykte land.

I Skottland fant vi allerede på 1700-tallet teologen og poeten James Macpherson. Macpherson samlet sagn og tekster, moderniserte språket etter eget forgodtbefinnende, smeltet sammen dikt, flyttet på personer og årstall – og for godt mål la han til smakebiter av sin egen poetiske produksjon.

Han var til og med frekk nok til å stjele irenes helt Finn, og omdøpe ham til Fingal, og slik oppsto det gammelskotske epos Ossiankvadet – fortiden slik Macpherson syntes den burde ha vært, og slik publikum elsket den ...

Waliseren Iolo Morganwg gjorde noe av det samme, og hans kvad kom også til å bety mye for nasjonalfølelsen til et folk som kan ha følt seg ubetydelig i forhold til naboen.

Folk likte lureriet

En annen region var franske Bretagne, der Baron de Villemarque i 1839 utga det forfalskede folkeeposet «Barzaz Breiz» – «Balladen om Bretagne». Han supplerte med å «oppdage» musikk, så flere bretonske folkesanger er forfalskninger fra 1800-tallet.

Ikke alle er enige i denne dommen, og sammenlikner baronen med eventyrsamlere som Brødrene Grimm og Asbjørnsen og Moe – de samlet og bearbeidet sine funn – i baronens tilfelle snakker vi i så fall om en ganske frisk bearbeidelse.

Omtrent på samme tid møter vi den tsjekkiske filologen Václav Hanka, som i 1817 fant Dvůr Králové- og Zelená Hora-manuskriptene, gjemt i et kirketårn. Dette var episke manuskripter, skrevet på gammeltsjekkisk en gang på 1200- og 1300-tallet. Folk likte det de ble fortalt, og ble opprørt da svindelen ble avslørt.

Vi ser et slags mønster. På 1890-tallet dukket den såkalte Kensingtonsteinen opp. Inskripsjonen er i runer, og beviser ifølge de som ser den som ekte at «8 gøter og 22 nordmenn» var på vikingtokt langt inn i Midtvesten – en gang på den tiden Leiv Eiriksson var på farten i de nordøstlige delene av kontinentet.

Falskneren hadde rett

På slutten av 1800-tallet var det andre skandinaver som var på farten, og noen av dem endte opp nettopp i Midtvesten. Hvor de kanskje følte seg litt små og ubetydelige? En av de mistenkte falsknerne var av svensk herkomst, hvilket kan forklare det med «gøter»?

En annen falskner, arkeologen Hilborne Cresson var mer opptatt av selvfølelsen til amerikanere flest, da han mot slutten av 1800-tallet hadde sett seg lei på hulekunst fra steinalderen i Europa. Av «de tre store», Altsamira, Lascaux og Chauvet, var bare den spanske hulen Altamira oppdaget på denne tiden. Maleriene var til gjengjeld så flotte at en misunnelig anlagt amerikaner kunne følt ryggtavla krølle seg. I USA hadde de ikke funnet noe som helst.

I hvert fall ikke før Cresson tok saken i egne hender og laget Holly Oak-mammuten, en angivelig utgammel tegning av en mammut – en tegning som skulle bevise at indianernes forfedre ankom kontinentet mye tidligere enn forskerne trodde. I dag vet vi at mennesker og mammuter levde sammen på prærien – så Cresson hadde rett i sin antagelse.

En tragisk slutt

Han fikk likevel ikke den oppmerksomhet han forventet etter en slik sensasjonell «oppdagelse». Hans kolleger viste liten vilje til i det hele tatt å vurdere funnet, og ryktene begynte etter hvert å svirre. Det endte i den tiltagende paranoide Cressons selvmord.

Og deretter gikk saken i glemmeboken, før mammut-tegningen ble gjenoppdaget i 1976, og havnet på forsiden av Science. Først da beviste arkeologene at Hilborne Cresson var en falskner.

Er historie vitenskapen om fortiden, eller bare fortellingen om den?

  • Erik Tunstads siste gjestekommentarer
  • Andre gjestekommentarer

Les også

  1. – «Dagens debatt­klima» er ikke noe nytt, folk har alltid svoret troskap til sine meninger

  2. Virus kan også være «våre venner» og gjøre oss frisk

  3. «Lavpannet» som en neandertaler? Tenkt nytt!

  4. Jaktsafari i Afrika kan være godt naturvern

Publisert:
  1. Sauherad
  2. Tegning
  3. Gjestekommentar

Mest lest akkurat nå

  1. Forsker Gunnveig Grødeland: – Omikron kan være veien ut av pandemien

  2. Strammer inn tirsdag: – Det blir tiltak vi vil merke i hverdagen vår

  3. Frykter du ny korona­bølge? Nå kommer FHI med glad­nyhet

  4. Regjeringen framskynder tredje dose for alle over 45

  5. Viking klar for Europa: 30 millioner ligger i potten

  6. 14.000 lys skaper hjemmelaget julestemning i Sandnes