Terrorfryktens blomsterkasser

FRIPENN: Karl Johan, landets paradegate, er blitt et blomsterhav. Sjelden så man et vakrere uttrykk for hvor vettskremte vi er blitt.

Publisert: Publisert:
Sven Egil Omdal
Journalist

Blomsterkassene på Karl Johans gate er finere enn betongrørene som skulle stoppe terrorister på fine hjul. Men de gjør oss til fanger i vårt eget fengsel. Foto: Håkon Mosvold Larsen, NTB Scanpix

Gang på gang spurte TV2: Hvor blir det av sperringene i Norges hovedgate? Til slutt fikk de det som de ville. Den som er mest redd, vinner alltid.

Hvis man bare ser seg for og ikke snubler over en av de lave, brede og ikke minst tunge, blomsterpottene som står med halvannen meters mellomrom fra Slottsbakken og nedover mot Egertorget, er man et trygt menneske. Ikke fritt, kanskje, men trygt.

Ennå er det risikabelt å forlate blomstermuren for å gå nedover mot Vestbanen og Aker Brygge. Men når det nye Nasjonalmuseet står ferdig, kan man raskt komme i sikkerhet der. Ikke bare ser granittbygget ut som et motstykke til Akershus, det er en festning. Forsvarsbygg har vært konsulenter, og har anbefalt fysiske barrierer og elektronisk sjekk av alle besøkende. Nasjonalmuseet er jo også et samtidsmuseum, må vite, og denne samtiden er alvorlig skremt.

Siden verdensutstillingen i 1889 har det har vært fri passasje under Eiffeltårnet. Men nå er verden blitt for truende. Den som vil kysse sin elskede under de buete beina, må først gjennom en av sikkerhetsslusene i muren av skuddsikkert glass som er reist rundt tårnet. Frykten kan notere seg for en tung seier når både friheten og romantikken taper i Paris.

Les også

Karl Johan terrorsikret med blomsterkasser

Det skuddsikre glassgjerdet rundt Eiffeltårnet ferdigstilles i disse dager. Foto: Benoit Tessier, Reuters/NTB Scanpix

Kastet over oss fra vest

Når USA fryser, får verden feber. Da New York ble angrepet, var det ikke lenger snakk om å forholde seg rolig og fortsette som før, ikke engang i Stavanger eller Oslo.

Etter 11. september ble ambassadørene skjøvet til side av generalene. I boken «War on Peace» viser The New Yorker-journalisten Ronan Farrow hvordan den amerikanske utenrikstjenesten er blitt gradvis svekket, mens Pentagons innflytelse over politikken bare øker. Det skjedde under Bush, ble forsterket under Obama og er blitt så ekstremt under Trump at Utenriksdepartementet i Washington D.C. til tider minner om en av de fraflyttete post-industrielle byene i rustbeltet.

Siden den første stein ble kastet har de militære anbefalt murer, vollgraver, vindebroer, og stengte porter. Jo høyere bolverk, desto tryggere var man for barbarene. Å ri ut for å snakke med dem − utøve diplomati − er en geskjeft for de utilgivelig naive. Realistene stenger seg inne og dobler vakten på murene.

Marvin Halleraker har laget en fenomenal − men sår − tegning av Donald Trump, som omsider har fått bygget muren han drømmer om – i en sirkel rundt seg selv. Tegningen er sår fordi den rammer oss mer enn den rammer Trump. I redsel for den helt perifere trusselen som terrorangrep er, bygger vi våre egne friluftfengsler, og er fornøyd bare estetikken er ivaretatt. De midlertidige betongrørene som Oslo kommune satte opp, var for stygge, men nå er det jo blitt riktig pent på Karl Johan.

De samme blomsterpottene står på Puerta del Sol i Madrid. Inngangen til Galleria Vittorio Emanuele som fører fram til katedralen i Milano, er sperret av betongklosser. I desember i fjor ble alle julemarkedene i Tyskland plutselig omgitt av de samme klossene, noen steder kamuflert med skjørt av aluminium. Markedene har vært åpne siden middelalderen – da de riktignok lå vernet av bymurene.

Nå arrangeres det konferanser hvor byutviklere, politikere og arkitekter møtes for å diskutere hvordan balustradene, pullertene og de andre gatestengslene kan gjøres så vakre som mulig. Noen foreslår skulpturer som sperre for den den løpske bilen, andre vil plante massive eiketrær ved alle innløp til åpne plasser. Samtidig som biltrafikken strupes og bysentrene gis tilbake til fotgjengerne, signaliserer politikerne at det er farlig å gå der hvor mange andre også ferdes. Selv museene blir forsvarsbygg.

Angst for frykten

Terrorsikringen utenfor Mediegården i Stavanger (der Aftenbladet er leietaker) er ikke terrorfryktens blomsterkasser, de er terrorfryktens sittebenker. Foto: Torgeir Vølstad

Politikernes frykt er annerledes enn den mediene målbærer når de krever hindringer, kontroll og vakthold. Politikerne, i hvert fall de tenkende blant dem, vet at terror er en liten trussel sammenliknet med fattigdom, segregering, dårlig boligpolitikk og elendige skoler. Det som gir politikerne angst, er faren for å bli hardt skadet av frykten som mediene produserer og holder ved like. Derfor gjelder det å vise handlekraft, selv om handlingen i beste fall verner mot det forrige angrepet.

Basert på erfaringene fra første verdenskrig, bygget Frankrike mellom 1930 og 1935 en forsvarslinje, oppkalt etter krigsminister André Maginot. Mellom de 108 hovedfortene lå det tett i tett med mindre fort og kasematter. Det var som å se pottene på Karl Johan, bare med kanoner. Da krigen kom, kjørte tyskerne rundt hele Maginotlinjen.

Den som vil skade, vil alltid finne nye mål og nye metoder. Politikerne vet at de ikke kan skape full trygghet, derfor gir de oss illusjonen av trygghet som erstatning. Slike illusjoner er kostbare. Nasjonalmuseet skal mer enn doble kostnadene til sikkerhet, fra 30 millioner kroner i 2016 til 63 millioner i 2022. Milliarder sluses hvert år fra andre og bedre formål til overdrevne sikkerhetskontroller og fiktiv beskyttelse.

Litt inn fra kaikanten i Vågen i Stavanger sentrum, «terrorgjerdet» til cruiseskipenes beskyttelse. Foto: Anders Minge

De fysiske og juridiske forsvarstiltakene tar fra oss bevegelsesfrihet, kontroll over eget privatliv og muligheten til fritt å kunne kysse under Eiffeltårnet eller vandre langs hele kailinjen i Stavanger.

Det er bra at PST overvåker miljøer som lefler med vold. Når så galt skal være, er det også bra at vi får en arkitektur som gjør stengslene våre vakre. Men så lenge frykten begrenser hvordan vi bruker byenes åpne rom, er vi fortsatt i fengsel, selv om vi henger Hundertwasser og Pushwagner på veggene, planter blomster langs murene og får Snøhetta til å tegne vakt-tårnene.

Les også

Derfor er lastebiler blitt terrorvåpen

Les også

KRONIKK: «Gjør vår egen frykt det vanskeligere å se unge flyktningers situasjon?»

Les også

Akilov dømt til livstid og utvisning for lastebilangrepet i Stockholm

Bjørn Gabrielsens anmeldelse av Ronan Farrows «War on Peace» i DN

Publisert: