Bob Dylan: Førtiårskristen

GJESTEKOMMENTAR: Høsten 1978 gjennomgikk Bob Dylan en usannsynlig forvandling og ble fundamentalistisk kristen i noen år. Det er mulig å se det som uttrykk for en fullskala førtiårskrise.

Publisert: Publisert:
  • Jørg Arne Jørgensen
    Lektor og religionshistoriker

Bob Dylan i Drammenshallen i 1981, mot slutten av hans intenst kristne periode. De religiøse innslagene vakte lite begeistring, applausen kom da han spilte gamle hitlåter. Foto: NTB Scanpix

  1. Leserne mener

Bob Dylan har over lang tid gitt ut gamle opptak til stor glede for oss fans, den såkalte Bootleg Series. Nylig kom den 13. i rekken, som dekker perioden 1979−81. Det mest omstridte avsnittet i Dylans karriere, da han var nyfrelst, «born-again Christian» som det kalles i USA. På konsertene spilte han utelukkende nye gospelsanger, ingen av klassikerne folk kom for å høre. Mellom låtene holder han lange, fordømmende prekener, publikum buer og forlater konsertene. Han framstår som en fanatiker. Tidvis ekstatisk, tidvis mørkemann av Ole Hallesbys format.

Vektløs midt i livet

Kristelige «Slow Train Coming», Bob Dylans 19. album, kom i august 1979. Da var han 38 år gammel.

Hva var det som skjedde med Dylan på denne tiden? For meg gir det mening å se det som en massiv førtiårskrise som slår inn når han er 38−40 år.

Om man ser livet som en kurve, der du ved livets begynnelse blir skutt ut i luften som et prosjektil, blir livet naturlig delt i to. Første halvdel er du på vei opp, vekst- og ekspansjonskrefter dominerer, det handler om å erobre verden og finne din plass i den. Men så, midt i livet, skjer det noe. «Prosjektilet deg», som til nå har vært på vei opp, begynner å miste momentum, og et øyeblikk blir man vektløs, i overgangen mellom å være på vei opp og dale ned.

I sin biografi om Jens Bjørneboe, «Metafysikk eller selvmord», kaller Kaj Skagen denne vektløse tilstand midt i livet for «frihetens øyeblikk», et uttrykk hentet fra Bjørneboes roman ved samme navn. Det føles som et overgangsvindu som kun er åpent en kort stund. En prekær følelse av at ting haster. Er man der man skal være i livet? Skal man ha denne jobben, våkne opp ved siden av denne ektefellen resten av sin tid? Om man skal få endret noe i livet, må det skje nå!

Det går opp for deg at livet ikke er evig. Det er ikke spesielt langt heller. Du visste det jo. Vi blir gamle, og til slutt dør vi – men dette blir med ett akutt. Du oppdager at ansiktet i speilet ikke stemmer overens med det mentale bildet du har hatt av deg selv. Du er ikke ung lenger. Mer synlige rynker, grånende, tynt hår, trette øyne. Den seksuelle kraften avtar. Og du leser om hvor lite attraktive femtiåringer er på arbeidsmarkedet.

Dette er tiden for å revurdere sine verdier. Du er nødt til å finne en mening på vei ned. Mot alderdom, sykdom og død. Så enkelt og så vanskelig.

De naturlige sykluser

Dette kan virke i overkant negativt. Selvsagt har man mange gode år igjen. På mange måter er man jo på topp midt i livet. Men paradoksalt nok er toppunktet alltid et vendepunkt, slik de naturlige sykluser forteller oss. Fullmånen viser månens fulle potensial, midt i runden – men nettopp da begynner den ubønnhørlig å minke. Midtsommer snur solen. Planten blomstrer den ene gangen, før livskreftene ebber. Men solen varmer tross alt en god stund etter senit. Og man bør, som planten etter blomstringen, arbeide for å kondensere livserfaringene til frø som kan spres utover omgivelsene.

Gradvis blir det mer høylytt der nede – og plutselig står han i døren med pistol og kaprer hele huset.

Frambrudd av det undertrykte

Psykologen Carl Gustav Jung var opptatt av at menneskene som regel utvikler noen sider av seg selv på bekostning av andre. Disse undertrykte sidene, som også er en del av deg selv, blir liggende brakk. Men siden alle har en naturlig drift mot å bli hel og uttrykke alle sider av seg selv, tvinger de seg før eller siden fram. Svært ofte midt i livet. Men siden de har ligget i dvale, er de uutviklede; rå og upolerte på et vis.

Jeg leste et sted at dette kan sammenlignes med å ha en leieboer i kjelleren i din egen psyke. I første del av livet merker du lite til ham. Men gradvis blir det mer høylytt der nede – og plutselig står han i døren med pistol og kaprer hele huset.

Dylans «leieboer» var hans religiøse side, som høsten 1978 brøt voldsomt fram og tok kontroll over ham i noen år. Helt i tråd med Jungs ideer er det noe rått, ekstremistisk og på en besynderlig måte lite troverdig over det. Det ligger noe uavklart bak Dylans fanatisme. Det er som om han først og fremst forsøker å overbevise seg selv. Og det er typisk å opptre ubalansert og gå til ytterligheter i en midtlivskrise. Det kan ta lang tid å bearbeide og integrere disse nye sidene som bryter fram.

En tiltagende desperasjon endte i selvmord.

Bjørneboe stikk motsatt

Det er ikke alltid det religiøse og spirituelle som tvinger seg fram midt i livet. For Bjørneboe ble det på mange måter stikk motsatt. Den første livshalvdelen var badet i livsmening og spiritualitet, som overbevist antroposof og samvittighetsfull steinerskolelærer. Så brøt det motsatte fram midt i livet, skilsmisse, kaos, alkoholisme og utagerende livsførsel. En tiltagende desperasjon endte i selvmord.

Skagen mener det skyldes at Bjørneboe aldri maktet å leve etter den krevende fordringen som ligger i antroposofien. Det ble ikke personlig erfart, kun noe utvendig og intellektuelt. Når kilden til livsmening da tørket ut, ble det umulig å fylle det eksistensielle vakuum som oppstod midt i livet. Jeg anbefaler virkelig nevnte «Metafysikk eller selvmord»; boken inneholder dyp og opprivende innsikt i Bjørneboes psyke og midtlivskrisens potensielle avgrunner.

Overbærende

Jeg tror vi må se førtiårskrisen som noe helt reelt. Mange roter det til for seg og brenner broer i kampen for å bli hel. Utenfra kan det se selvopptatt, ubalansert og nesten komisk ut. Men slik man er overbærende med ungdommer i puberteten, bør man være det med 40-åringer i eksistensiell krise også.

Publisert: