Fred er ei det beste

De åtte årene med Christine Sagen Helgø (H) som ordfører har gitt mange endringer i lokalpolitikken. Litt på godt og litt på vondt.

Publisert: Publisert:
Harald Birkevold
Kommentator

Christine Sagen Helgø (H) forbereder seg til å holde nyttårstalen på Ledaal i 2016. Hun vil ikke minst bli husket for sitt engasjement for den internasjonale byen Stavanger, mener kommentator Harald Birkevold. Foto: Kristian Jacobsen

Uventet, men ikke overraskende. Slik vil jeg oppsummere beslutningen som Stavangers ordfører Christine Sagen Helgø har grublet på i alle fall det siste halve året, og som hun kunngjorde for offentligheten i går: Hun tar ikke gjenvalg, og forlater dermed lokalpolitikken etter 20 år i bystyret.

Sagen Helgø, som har rukket å bli 50 år gammel, ble byens fremste politiker da Leif Johan Sevland trakk seg for åtte år siden. Da hadde Sevland vært ordfører i hele 16 år. Sevlands regjeringstid i Stavanger, og definitivt de siste åtte årene, var preget av de typisk stavangerske dyder: Samhold, konsensus og stabil styring.

Blankpusset fasade

Et solid borgerlig flertall med et tamt Ap, gode tider i olje- og gassnæringen. Og dermed gode tider i oljehovedstaden. Den stavangerske motviljen mot åpen politisk kamp førte til en blankpusset fasade - som bare slo sprekker ved enkelte, opprivende anledninger. Tenk på da Frp torpederte Stadion på Eiganes, eller oppstandelsen som oppsto da daværende leder i Næringsforeningen, Jostein Soland, våget å kritisere det politiske klimaet.

Etter åtte år med Sagen Helgø har noen forhold endret seg ganske radikalt. Tonen i bystyre og formannskap er ett eksempel på det. Mens det for et tiår siden tilhørte sjeldenhetene med en skarp og til dels personrettet tone, er slikt nå nærmest dagligdags. Dette stemningsskiftet har utgangspunkt i Arbeiderpartiets beslutning om å gå i opposisjon etter mange års budsjettsamarbeid. Det skjedde samtidig som Sagen Helgø tok over.

Ikke lett å styre

Daværende Ap-leder Cecilie Bjelland tok oppgaven som opposisjonspolitiker alvorlig, men uten en velutviklet fingerspissfølelse, må det vel være lov å si. Bergenserne Christian Wedler (Frp) og Per Thorbjørnsen (V) har også begynt å slippe seg løs retorisk - og det er noe som ikke faller bergensere det minste vanskelig.

Samlet sett mener jeg at det er bedre med et til tider litt for polarisert ordskifte enn den klamme enigheten og begeistringsplikten mange drømmer seg tilbake til.

Noen kritikere, som typisk nok ikke våger å stå åpent fram, har hvisket om at denne tendensen er noe ordfører Sagen Helgø burde slått tydeligere ned på. At hun ikke har vært sterk nok som møteleder. Men til hennes forsvar skal det sies at det tross alt ikke er all verdens hun kan gjøre med det, så lenge debattantene holder seg noenlunde innenfor folkeskikken. Det skal være høyt under taket i politisk debatt. Fred er ikke alltid det beste.

Økende ulikhet

Sagen Helgø mener selv at hun har klart å være en samlende ordfører - altså en ordfører også for dem som ikke stemte Høyre. Og der har hun i alle fall delvis lykkes. Hun har et vinnende vesen når hun setter opp sitt velkjente smil, og hun har vært nøye på å ha en åpen dør for alle - ikke bare de velbergede bedriftseierne hennes parti gjerne assosieres med.

Samtidig øker ulikhetene, også i Stavanger. Hennes etterfølger vil arve dette problemet. Grunnene til at den økonomiske ulikheten øker, er flere. Men innvandring av lavt utdannede er en viktig faktor. Unge uføre er en annen. Økende ulikhet truer den norske modellen, og bør stå høyt på agendaen uavhengig av hvilket parti som får ordførermakt etter neste valg.

Omkamp om storkommunen?

Sagen Helgø trakk selv fram to saker hun har mislykkes i: Bybanesaken og saken om storkommune på Nord-Jæren. Begge kunne sikkert vært håndtert annerledes, men særlig i samtalene med Sola og Sandnes om å gå sammen til én kommune, var slaget selvsagt tapt i utgangspunktet. Sandnes hadde aldri noen som helst intensjon om å slå seg sammen med naboen i nord. Derfor er det ikke grunn til å laste Sagen Helgø for at det utviklet seg til en parodi av en «prosess».

LES INTERVJU MED DEN AVTROPPENDE ORDFØREREN:

Les også

Gleder seg til en lang skitur

Nye Stavanger, altså sammenslåingen med Rennesøy og Finnøy, er ikke i nærheten av å oppfylle drømmen til dem som ivrer for en ny og «robust» kommunestruktur. Derfor vil den neste ordføreren gjøre klokt i å forberede seg på nok en omkamp. Maset har allerede begynt fra dem som tapte forrige runde.

Sinte bilister

Ordføreren sier selv at hun ikke hisser seg særlig opp over at Fremskrittspartiet kjører så hardt mot bomringene som snart lukkes på Nord-Jæren. Men dersom opprøret fortsetter å vokse i styrke - og det vil garantert skje når regningene begynner å tikke inn hos bilistene seint i høst - kan valget i 2019 bli riktig interessant.

Men Sagen Helgø har selvsagt helt rett når hun peker på at bompengene som kreves inn, var en forutsetning for å få Stortinget med på å godkjenne samferdselsprosjekter på hele 32 milliarder kroner. Bypakken inneholder både nye veier, kollektivtraseer og sykkelveier, og gudene skal vite at det er behov for alt sammen. Men bompengemotstanderne er en stri gjeng, noe et raskt blikk i ethvert kommentarfelt under bompengesaker vil bekrefte.

Internasjonalen

Hva vil Christine Sagen Helgø bli husket for? Jeg mener i alle fall at hennes utrettelige påminnelser om hvor viktig Stavangers utenlandskfødte befolkning er for velstanden vår tjener henne til stor ære. Hennes opptreden under flyktningkrisen i 2015 var forbilledlig, og hennes kontante avvisning av nasjonalkonservativt tøys som å forby andre flagg enn norske i 17. mai-toget var en fryd å høre.

Sagen Helgø håndterte også den vanvittige Blidensol-saken på en utmerket måte, ved å gjøre det klart at private sykehjem som har driftsavtale med kommunen ikke kan innføre en slags sharialovgivning med omvendt fortegn, uten at det får dramatiske konsekvenser.

Publisert: